Alle kan tegne

«Å kunne tegne, det er ikke noe for meg. I tillegg være skapende med tegning – helt klart ikke noe jeg kan klare.» Dette kjenner de fleste av oss seg igjen i. Bente Fønnebø har skrevet en bok som viser nettopp det motsatte. Tegning er for alle, for barn og for voksne. Det kommer an på hva vi mener med tegning, og hvordan vi skal jobbe med det, skriver hun.

Jeg har med stor interesse lest den nye boken til Bente Fønnebø; Å tegne sammen. Boken tar for seg noen perspektiver på tegning som pedagoger i barnehage og skole kan ha stor glede av i sitt arbeid. Jeg vil i det følgende gå inn på noen aspekter fra boken og vise eksempler fra mitt eget arbeid som lærer og foreleser.

Betydningen av såkalt rabbel

Det skrives i boken om barns estetiske følsomhet, noe som kommer til syne i de første tegningene barna gjør. Fønnebø refererer til Rhoda Kellogg (1970) som hevder at alle barn har en genuin kunstnerisk glede av å plassere, kombinere, designe og fordele på billedflaten. De er «som kunstnere som fylles av en konsentrert tilstand eller energi under tegneprosessen», men hun skriver også at «barnets artistiske energi som fremkommer i rabbel er lite forstått.» Rabbel kan være en overflodslek som de yngste naturlig har i seg. Etter hvert som barna blir eldre ordner rabbelet seg i et slags ikke-figurativt, men grafisk billedspråk. Rablemønsteret blir til plasseringsmønstre, horisontalt eller vertikalt orientert, sirkelformer kombinert med kryss og strålelinjer, stjerneformer og ovaler. Kellogg ser dette som barns første komposisjoner – som en grunnmur i et grafisk billedspråk før skolealder – og at denne grunnmuren i barns visuelle formutforskning er et nødvendig fundament som bygger opp til de senere figurative uttrykk.

Fønnebø legger også til at det ikke bare er utforskning med linjen som noe abstrakt, men at det vel så mye er en utforskning av materialitet. Barn risser i tre, riper i stein, rabler i jord og snø. De skribler i sand eller mudder, på vegger eller møbler. Det gjelder derfor å være oppmerksom på hva barna trenger, og å legge til rette for ulike tegneredskaper og tegneunderlag. Rabbel kan derfor sees som en blanding av lek, estetisk læring og sansning.

Hvordan vi kan tegne sammen og samtale i tegning

Å tegne er ofte bundet til kulturelle sammenhenger, noe som innebærer et det er visse måter som er «tillatt» og andre som blir sett på som mindre akseptable. Tegninger blir til i en sosiokulturell sammenheng der pedagogens valg og føringer med hensyn til materialvalg og hva og hvordan, blir avgjørende for at alle skal kjenne seg vel i tegneprosessene. Derfor er det avgjørende viktig å trå varsomt frem. Det må vises omsorg «også for det barnet som ikke vil tegne, og særlig ikke vil tegne det som den voksne vil». Barn og unge som tegner «forbudte motiver» som enten ikke er estetisk «pene», utfordrende i motivvalg, «slurvete» eller ikke er «skikkelige» – de kan trenge gode tegneledere, og de kan trenge nye måter å tilnærme seg materialer, teknikker og redskaper på – fremfor forbud.

Fønnebø foreslår ulike måter man kan tegne sammen på. Det kan være å speile hverandre, en slags herming der man sitter på hver side av tegnebordet. Det kan være ut fra fortellinger som får sitt uttrykk, ikke nødvendigvis i det figurative, men like gjerne gjennom surrealistiske nonfigurative streker i ulike kontraster, rytmer i balanse eller i ubalanse. Streker kan oppstå med en variasjon av tegneredskaper, og rommene som oppstår kan fylles med forsiktig farge- eller pigment-bruk. Det handler om samskaping som estetisk kraft.

Uavhengig av alder og situasjon er målet «å bryte med ideer om at det å tegne er en ensom og talentavhengig prosess kun for de få». Alle kan tegne, og det finnes ikke en bestemt måte å gjøre det på. For eksempel kan det samtales med det som finnes av mønstre og ornamenter rundt oss. Det kan være fra kultur; mønsteret i et kumlokk, en frise på et hus, en smijernsport. Det kan være fra naturen eller det kan være i form av minner. Det dreier seg mer om tolkninger av estetikkens ideer enn kopiering og nøyaktighet. Og utstilling er viktig. Kvalitetene oppdages på nytt, produktene verdsettes og det inspirerer til mestring i fellesskap.

Å tegne for å tenke

Gjennom å tegne kan vi utvikle evne til abstrakt tenkning, kreativitet og nytenkning. Å tenke nytt kan innebære at man må bryte med vante tankesystemer, for «årsaken til at vi ikke klarer å tenke nytt, ligger i at vi forblir i vanesystemer». Det handler om å gjenoppdage tegnegleden via enkle strekøvelser – å bli oppmerksom på det Fønnebø kaller strekens første intensjon, tegningens nullpunkt og den minimale intensjon.

Det kan bety å begynne med å tegne bare rette og like lange linjer. Etter hvert vil det bli behov for utfordringer. Det kan være opp til barna å bestemme, individuelt på hvert ark. I begynnelsen avvikende streker; like lange, men på kryss og tvers, lengre streker, tykkere eller tynnere streker. Etter hvert vil det oppstå komplekse mønstre. Mønstre som avtegner hvordan det har blitt tenkt – tenkt i et billedspråk.

Å starte med noe som er enkelt og «primitivt» er ikke til hinder for at tegningen kan utvikle seg til å bli kompleks og meningsbærende – og det kan bidra til at man blir kvitt engstelsen over at dette ikke er noe for meg. I steinerskolesammenheng kan man si at strekens første intensjon, tegningens nullpunkt og den minimale intensjon er formtegningens begynnelse og utgangspunkt, nemlig tegningenes aller enkleste elementer i rett og krum.

Slike tegninger kan også inspirere til skriveopplæring. Hvis elevene eksperimenterer med linjer med løkker og buer, og samtidig følge skrive­retningen kan det oppstå liksom-skriving, gjerne speilvendt eller opp-ned. Det vekkes en interesse for selve handlingen å skrive. Det kommer i tillegg til å tegne – det vil si en lek med bokstaver og geometriske former. «Det enkelte barns personlighet må ikke underkjennes i denne første tegneskrivefasen, det bobler ofte over med interesser, bokstavlyst og egne omdreiningspunkter,» skriver Fønnebø.

Fønnebø legger stor vekt på at barn må møtes med respekt for deres billedskapende kraft, og at dette er unik for hvert barns tegnestil, interesser og tanker.

Frihåndstegning

Fønnebø argumenterer for viktigheten av å benytte håndtegning – i alt fra bokstavinn­læring til blyantskissene på designskoler. Den håndtegnete blyantskissen er «best for å komme opp med nye idéer». Det vil i hennes kontekst si «større fokus på tilblivelsesøyeblikket i kunst og design-undervisning», og at dette er «like aktuelt i barnehagen som i utdanning av barnehagelærere».

Tegning kan være spontan og det kan knyttes til aktiviteter som dans eller musikk, og for små barn er ikke avstanden stor mellom nynning, tegning, bevegelse og lek. Fønnebø mener at man ved å forstå likhetstrekkene mellom ulike estetiske uttrykk, kan bidra til respekt og forståelse også for barns spontantegning.

Tegningen viser tegningen. Likesom dansen viser dansen og musikken musikken. Et sprog uten gestik er ikke er sprog, det eksisterer ikke, hvis ikke det blir fremført. Særlig for tegningen og dansen er, at de fremføres i en gestikulerende handling. Kroppens tale i tegningen (Høylund hos Fønnebø s. 92) Frihåndstegning er et uttrykk for konsentrasjon og en svært intim form for billedmessig uttrykk. Man eksperimenterer med grenser og muligheter. Det handler om tegneredskapet, materialet og teknikken samt koordinering mellom øye og hånd. Frihåndstegningen kan sammenlignes med musikkens språk.

Når jeg tegner, setter jeg en strek, så en strek til. Strekene blir til spor. Jeg forsøke å ikke tenke for mye når jeg tegner. Det er herlig å være i flytsonen – når hånden fører blyanten, og bevisstheten er med, men uten at tankene er klart formulert. Akkurat som danseren som ikke stopper for å tenke på neste dansetrinn, kan jeg ha motet til en danser, jeg setter spor, så et nytt spor og tar sjansen på at disse sporene henger sammen. Blyanten, som er forlengelse av hånden og kroppen, flyr bortover arket, og jeg bare stoler på at det vil fungere. (Ilmi Gutzeit Mathiesen hos Fønnebø, s. 130)

Det fysiske papiret eller teksturen i flaten og valg av format er viktig å ta hensyn til, for valg av teknikk vil avhenge derav. Uttrykkets idé blir formet av den konkrete motstanden i materialet. Dette er en prosess, der pausene også er viktige timeouts som er med på å føre prosessene videre. «Tegning handler om eksistensiell identifikasjon – om å gripe spor av øyeblikk og fange sekunder av tid. Tegneøyeblikkene er ikke alltid flyt, men har motstand, fortvilelse, pauser, glede og nytelse», skriver hun.

Og alle kan med streken være i slike prosesser; «Strekene i seg selv er budbringere fra en bevegelse, en forplantning av kropp og tanke formulert i et øyeblikk av tid. Det er noe alle har i sine hender.» (Langum hos Fønnebø, s. 139)

Tegn mer! Boken er rikt illustrert og inneholder forslag, beskrivelser og begrunnelse – langt mer enn det som her er nevnt. Jeg anbefaler å kjøpe den til inspirasjon i barnehage, skole og hjem.

_________________________________

En dag solen var ekstra skarp og sto lavt på himmelen hadde elevene i et friminutt begynt å streke opp konturene av sine egne skygger i sanden. Det ble derfor naturlig å begynne timen med å legge store ark ut på bakken og la elevene fortsette sine tegneriske eksperimenter og opp­dagelser. Vi ble enige om at føttene skulle plasseres på samme sted, og så fikk de tegne hverandre i ulike positurer, men på samme tegning. I etterkant ble tegningene bearbeidet og fargelagt i klasserommet.

Å tegne sammen, Bente Fønnebø. Cappellen Damm, 2019.

Foto: Henrik Thaulow

Henrik Thaulow

Henrik Thaulow, klasselærer og kunst- og håndverkslærer, Steinerskolen på Ringerike siden 1991. Pedagogisk rådgiver for grunnskolen i Steinerskole­forbundet. Mastergrad i steinerpedagogikk og høyskolelektor ved Steinerhøyskolen.