Jevnlig kan vi lese i media om hvilke egenskaper fremtidens arbeidsliv vil kreve av oss. Stikkordene som går igjen er «fleksibilitet», «kreativitet», «problemløsning», «selvstendig tenkning». Mitt steinerpedagogisk innstilte hode oversetter dette umiddelbart til: Frihet.
Det steinerpedagogiske utdanningsmålet er oppdragelse til frihet. Veien dit blir til i samarbeid mellom barnehagepedagoger og lærere. Hver eneste dag jobber vi med å få fram det enkelte barns potensial og selvstendighet på hennes vei mot å bli et fritt menneske. Alle vi som har det enorme ansvaret og privilegiet det er å få oppdra neste generasjon, enten vi er foreldre, lærere eller barnehagefolk, må bruke barnet selv som utgangspunkt: Hva trenger hun i dag? Ikke hva trengte hun i går eller hva trenger hun i morgen. I dag. Vi støtter opp om hennes egen vei til frihet ved å gi henne lærdom og erfaringer når hun er klar til å motta det. Min profesjonelle rolle er hos barnet opp til skolealder. Førskolebarnets læringsprosess er en annen enn skolebarnets, og min metode for undervisning er derfor annerledes enn lærerens.
Det er neppe noen annen periode av livet vi tilegner oss så mange ferdigheter som i førskoleårene. Barnet blir født med en kropp hun ikke har noe kunnskap om eller forhold til. Dag for dag erfarer hun hvordan kroppen fungerer og hun tar gradvis bolig i den. Det er så mange viktige ting de små hendene skal gjøre før de får en blyant mellom fingrene og beskjed om å forme bokstaver. De skal pirke og grave, plukke blomster, de skal bli skikkelig møkkete og vaske seg rene, fryse og bli varme igjen, kneppe knapper og feste glidelåser. De skal slå seg litt og få plaster rundt en blødende finger, de skal kjenne forskjellen på myk ull og hard sten. Barna må få utfordre kroppen sin og erfare hva den klarer. Klatre, løpe, hoppe, ta sjanser og falle. Før vi kan forvente abstrakt tenkning må barna få tid og mulighet til å få bevisstheten helt ut i fingertuppene og tærne. Det er essensielt å fylle de første leveårene med kroppslige erfaringer og sanseinntrykk for å støtte opp om barnas frie utfoldelse og selvstendige utvikling.
Små barn lærer fort, men har du sett hvor langsomt de også lærer? Hvor konsentrert de undersøker omgivelsene sine? Det tar tid å få grep om verden. Som treåringen som oppdager at det kommer væske ut av et hull i et tre. Han ser på det. Pirker i det. Tar fingrene mot hverandre og erfarer at det limer fingrene litt sammen. Smaker og lukter. Ikke et øyeblikk lurer han på hvilket treslag han står overfor og hva dette klissete heter. Han konkluderer med at klebrige fingre er gøy og går videre mens han viser de andre barna at fingrene hans klistrer seg til hverandre. Hele denne prosessen kunne pedagogen enkelt ha abortert ved å si: «Se på grantreet! Dette er kvae! Ikke ta på det, det tar en evighet å vaske vekk fra fingrene og dere får flekker på klærne!» Vi hadde spart mye tid på den slags undervisning. Men denne treåringen skal vokse opp til å bli skolebarn og en dag lærer han om de ulike trærne. Han lærer om kvae. Og han vil ikke huske den lille episoden med treet i skogen, men i kroppen har han et minne om hvordan kvae kjennes på fingrene og hvordan det smaker. Kroppen hans har lært det intellektet ennå ikke er modent for.
Den kroppslige erfaring i barnehageårene legger grunnlaget for tilegnelsen av teoretisk kunnskap i skolealder og senere utviklingen av den frie tanke.
Ingen av oss som er pedagoger i dag virker gjennom alle de neste hundre år med steinerpedagogikk. Heller ikke barna vi har i våre grupper og klasserom. Om hundre år fra nå er menneskene annerledes enn i dag, og samfunnet er et annet. Men fortsatt drives menneskeheten fremover av at det som en gang var et barn står der som ung voksen, trygt og oppreist og velger sin egen vei og sine egne sannheter som et fritt menneske i verden.
Foto: Simon Jeppesen
