Ringen i barnehagen – porten til verden

«Vi har den ene, vi har den andre», synger jeg mens jeg holder fram en og en hånd, og alle barna tar hverandre i hendene og fullfører sammen med meg: «hvorfor har vi hender to, jo for å holde i hverandre, for å holde sammen sånn».

I løpet av sekunder står vi i ring. Alle barna ser på meg: Hva skal vi nå? Forventningen er bygget opp gjennom dager, uker, måneder og år. Det samme skjer om vi er i garderoben, inne i barnehagerommet, i skogen eller på T-banestasjonen.

Ringen er en grunnleggende demokratisk form. Når vi står i ring er både barn og voksne på lik fot, ingen er foran de andre. Det er også en krevende form: Alle ser alle. Ingen kan gjemme seg vekk. Ringen gir en sterk følelse av fellesskap fordi ingen er utenfor. Alle har plass. Barne­hagen er barnets første erfaring med en samfunnsstruktur utenfor familien de vokser opp i, derfor er det å øve fellesskap et viktig element i steinerpedagogikken. Barnet søker tilhørighet og ønsker å være en del av noe større enn seg selv. Det unike fellesskapet en barnehagegruppe byr på kan ikke erstattes av tilfeldige lekekamerater. Barnegruppen og de voksne blir en slags familie, en gjeng, man får sin egen interne sjargong og en helt spesiell toleranse for hverandre.

Stort og smått

Jeg jobber på det som interessant nok kalles storbarnsavdeling. «De store barna» sier vi i barnehagen og sikter til barn i 3–5-årsalderen. Har du sett hvor liten en femåring er? De er flinke og klarer mye, men de er fortsatt små barn. De kan kle på seg selv og de kan forklare veslevoksent om ting de har hørt, men de er fortsatt for små til å lære en tekst ved å si den inne i seg først og si den høyt etterpå. De har oversikt over barnehagehverdagen sin, over regler og rutiner og de vet hva alle de ansattes hunder heter, men de er fortsatt for små til virke­lig å skjønne en sammenheng uten å oppleve den. De er små nok til at kroppene deres følger etter helt av seg selv når vi begynner på et vers eller en sang.

Faktastoff må presenteres annerledes for en femåring – eller treåring – enn et større barn som kan ta imot læring kun gjennom ord og sitte stille og lytte. Førskolebarna lærer med hele kroppen, de skiller ikke ord, rytme, melodi eller bevegelser fra hverandre. De lærer om prosesser og sammenhenger i hverdagen ved å følge dem. De er med på kutting av grønnsaker og mat­laging. De dekker bordet, spiser og vasker opp etterpå. Alt har en sammenheng og en rekkefølge.

Til lands og til vanns og i lufta med

Hver dag samles barn og voksne på det vi kaller Ringen. På ringen beskrives bevegelser og sammenhenger på rim og med en melodi eller rytme til. Når temaene på ringen korresponderer med prosesser de ser i naturen eller opplever i hverdagen sin, setter læringen seg ekstra godt. I barnehagen sår vi frø og vi graver og planter i kjøkkenhagen. På ringen synger vi om det samme. Ord og begreper vi bruker når vi sår og planter, brukes igjen når vi møter de samme gjøremålene på ringen. Om høsten raker vi løv ute. Inne på ringen synger vi om løvet som faller fra trærne og om at vi raker for å gjøre det fint til vinteren kommer.

Ringen består av en fast begynnelse og en fast avslutning. Imellom starten og avslutningen varierer innholdet med årstidene. Ringen reflekt­erer årsrytmen, det som skjer ute i naturen og inne i oss selv i årsløpet. Det er sanger vi ønsker at barna lærer til årstidsfestene våre i barne­hagen. Det er sanger som tilhører tradisjonen i steinerbarnehager og steinerskoler. Det er sanger fra den felles kulturarven, barnesanger «alle» kan. Det er regler og barnedikt. Det er språk­øvelser forkledd som morsomme rim. Det er sanger og vers på noen av barnas morsmål.

Ringen i seg selv er en liten fortelling. Ofte kan det være en tur i skogen eller en reise til et land langt unna. Barn elsker historier. «Vi går ikke på ski på ORNTLI, da», hender det en femåring sier når vi spenner på oss skiene på ringen. Men de drar på seg «vottene» og går i uanstrengt diagonalgang i tøfler på parkettgulvet mens de synger «vinteren er lang, min venn, men vi liker den». De går faktisk på ski. En fortelling som ramme for sangene og versene på ringen appellerer til barnas fantasi – denne gangen er de voksne sammen med barna i fantasilandet. Vi reiser over havet sammen, rir over elver så vannet plasker rundt hestehovene, vi er hunder, mus, bjørner. Barna lever seg inn i rollene og historiene, de lærer så mye uten å legge merke til det. Vi er katter som smyger oss rundt. Hva er å smyge? Hvordan beveger en katt seg? «La oss ta en aketur» sier jeg og barna jubler. De setter seg på kjelkene og suser nedover bakkene mens snøen fyker rundt dem. Kjelkene krasjer i en snøfonn og vi velter rundt på gulvet, ler og børster snø av klærne. Vi trener språk, vi leker med ord og rim og rytmer. Vi opplever gleden ved å synge sammen, ved å liste oss, trampe, hoppe og klappe sammen. Vi krøller oss sammen og blir bittesmå og vi strekker oss mot himmelen. Ordforrådet utvides for hvert nye vers og hver nye sang barna lærer. Og de lærer mange! I løpet av et år introduseres sanger, rim og vers for alle årstider og alle anledninger.

De gode hjelperne

Innholdet til ringen finner jeg i bøker og på internett, i gamle notater fra et kurs, bakerst i minnet fra barndommen hos meg selv eller noen i kollegiet. Som insektsangen i slutten av denne artikkelen: Den dukket opp en sommer noen av barna var redde for insekter, siden har den fått bli. Sangen er hentet fra «Portveien 2» og jeg lærte den av en pedagogvenn som hadde lært den på barne-tv som liten.

Alle sanger og vers på ringen har bevegelser til. Disse bevegelsene er både motoriske øvelser og språkstøtte. Noen ganger er bevegelsene bitte­små øvelser med bare fingrene, andre ganger store, der hele kroppen blir tatt i bruk og vi beveger oss rundt i rommet. Variasjon mellom det lille og det store, mellom forsiktig og kraftfullt. Alle elementer finnes på ringen – det som gir kaos, og det som samler. Stort og smått. Bevegelse rundt på ringen eller rundt i rommet gir en mulighet for oppløsning. Bevegelser på stedet, i vertikal linje gir en følelse av samling. Vi vider oss ut og trekker oss sammen. Faller ut i det som kan utvikle seg til kaos og samler oss igjen. I spennet mellom ytterpunktene finner barna seg selv i gruppen. De lærer å bevege seg som en enhet og hver for seg. Akkurat som mennesket gjør i verden: Vi er alle både enkeltindivider og del av et samfunn.

Den beste støtten pedagogen har på ringen er medarbeidere som er like helhjertet med som barna er. Jeg er velsignet med kolleger som skjønner viktigheten av ringen og som klarer å gi seg hen. Da oppstår magien: Vi blir en enhet, et fellesskap, vi er sammen om dette. Vi er virkelig ute i seilbåt sammen, eller rir over fjellene, eller går ut i skogen for å se etter harer. Og når vi synger insektsangen, da vet barna at dette er viktig. At de bittesmå livene er verdifulle. Og senere når de er ute, synger de igjen, denne gangen for de små, små vennene våre i hagen:

«Hei, alle insekter, alle små dyr.

Dere som kryper og kravler og kryr.

Jeg er et menneske og jeg er snill.

Vær i min hage så lenge du vil»

Foto: Rikke Kjensli

Rikke Kjensli

Pedagogisk leder i Mikaelgården steinerbarnehage i Oslo.