Steinerbarnehagene

– en viktig aktør i barnehagelandskapet

Det er tidlig sommer ute. På den store lekeplassen er det liv overalt. Under rododendronbuskene ser vi små mennesker dypt konsentrert, bøyd over blader og småstein. I sandkassen er det blitt en ekte tunnel, og under rutsjebanen er det kanskje en skatt? Huskene svinger taktfast i skyggen under nøttetrærne med to syngende barn i hver: «Disse på lisse, hvor langt skal vi disse, like til Amerika og hjem igjen til mamma». En voksen koster hellene foran huset, og to femåringer veksler mellom å hjelpe til og å bruke kostene til hester. En annen voksen og to små treåringer luker i et bed. I dag har de høstet gressløk og løpstikke for første gang, og sammen har de skåret opp grønnsakene til suppen. Det dufter fra kjøkkenet, og nå lyder fløytetoner fra døren. Ikke lenge etter er hender vasket, alle sitter rundt bordet og i et samlet øyeblikk synger alle: «Jorden nærer lite frø, solen modner, korn gir brød. Kjære sol og kjære jord, takk for maten på vårt bord! Signe maten».

Hva er det så som skiller steinerbarnehagene fra andre barnehager? For å besvare spørsmålet kan det være naturlig å se på barnehagenes fremvekst i historisk lys.

Historikk

Friedrich Fröbel (1782–1852) grunnla den første pedagogisk innrettede barnehagen man kjenner til i Bad Blankenburg i Tyskland i 1840. Allerede på syttenhundretallet var imidlertid barneasyl for de fattigste familiene opprettet i noen av Europas industribyer. Barnehagene vokste siden frem fra to ulike behov:

  • Ønsket om et pedagogisk tilbud til de yngste,
  • behovet for et tilbud til barn av mødre som av økonomiske grunner var tvunget til å ta seg arbeid utenfor hjemmet.

Steinerbarnehagene i Norge hørte opprinnelig inn under den første gruppen. Pedagogikken og de verdier den var tuftet på, tok utgangspunkt i et antroposofisk menneskesyn, men praksisen bygget på det som var gjengs i barnehagene på den tiden; de moderlige kjerneverdier i sentrum, omsorg for hjem og hage og årets høy­tider som tema. Åpningstiden var kort, gjerne bare annenhver dag. Barnehagene ga et konsentrert og målrettet pedagogisk tilbud til barn over tre år, og aller helst over fire.

Den første steinerbarnehagen i Norge var Gulle Bruns steinerbarnehage på Smestad i Oslo, som ble etablert i hennes hjem i 1934.

Rammeplaner og kunnskapsformidling

På 70-tallet økte antall steinerbarnehager betydelig, parallelt med en generell vekst av barnehager. Barnehagene ble definert som et like­­verdig pedagogisk tilbud til alle barn i førskolealder. Parallelt med samfunnsendringene i de påfølgende tiår, har både oppholdstid og gruppestørrelse økt, og nå går også barna mellom ett og tre år i barnehage. Som en del av samfunnsutviklingen kom imidlertid barne­hagene stadig mer i fokus som et politisk anliggende.

To hovedtendenser gjør seg gjeldende:

  • Den ene peker mot barnas utbytte av barnehageoppholdet, orientert mot trivsel, utvikling og læring.
  • Den andre er forståelsen av barnehagen først og fremst som et sted å være for barna, for at de voksne kan frigjøres.

Steinerbarnehagene har et ønske om at barnets behov skal stå i forgrunnen.

Det var ikke kunnskapen steinerbarnehagene var uenige i, men måten kunnskapen ble organisert og på hvilken måte den skulle formidles barna. Barn i steinerbarnehager er selvsagt også nysgjerrige og læringshungrige. Men her bevares heller enn besvares barnas åpne undring. Når et tema eller et utviklingsområde settes på dagsorden i en steinerbarnehage, er det ut fra et behov i gruppen eller hos enkeltbarn. Metoden vil da ikke være å legge dette frem for barna, men å integrere det i barnehagens liv. Det være seg gjennom valg av eventyr, øving av vennskap i leken, øving av uttale og språkutvikling i samlingsstunden, eller «hvor kommer poteten fra?» i kjøkkenhagen. Målet med læringen er livet selv, ikke fragmentert kunnskap om hvordan livet i fremtiden skal mestres. Skolissene må knyttes når skoen skal på – og det er når den er på, en kjenner hvor den trykker.

Barnehagepedagogikken i Norge har, i likhet med de andre nordiske landene, til nå hatt en klar sosialpedagogisk profil. Det vil si at alle barnets utviklingsområder, både de fysisk-motoriske, de følelsesmessig – sosiale og de kreativt – kognitive områder har blitt ivaretatt. I mange land, som USA, Storbritannia og Frankrike, er barnehagenes pedagogiske arbeid først og fremst rettet mot skoleforberedende trening. Denne utviklingen er på god vei inn i de nordiske landene.

Hva med 6-åringene?

I 1997 ble barnehage- og skole- Norge utsatt for en gjennomgripende reform som vakte sterk motstand, blant annet i det steinerpedagogiske miljøet: Seksåringene ble tatt ut av barnehagene og flyttet inn i skolen. Et resultat av motstanden mot reformen ble at steinerskolene fikk beholde seksåringene i barnehagene, så fremt de fikk sitt obligatoriske, pedagogiske tilbud der. I dag, 22 år etter reformen, har de fleste steinerskoler valgt å samle seksåringene i egne førsteklasser med barnehagepedagogisk innhold.

I en tid hvor målstyring av pedagogikken, testing og økt kunnskapstrykk helt inn i barnehagene preger utdanningspolitikken, representerer steinerbarnehagene en viktig motvekt. Gjennom å se betydningen av å ivareta den lange, naturgitte barndommen som en verdi i seg selv, hegner steinerbarnehagene om at læring i barnehagene ikke skjer gjennom «skoleaktig» kunnskaps­tilegnelse og mer stillesitting, men gjennom bredde i erfaringsgrunnlaget. Steinerbarnehagene ivaretar slik barnas læring.

Utfordringer

Barndommen har endret seg mye i den tiden steinerbarnehagene har eksistert, og med barndommen, barnas behov. Utfordringer nå er å ivareta og videreutvikle steinerpedagogiske verdier og ideer, uten at systemer som ikke lenger er fruktbare får råde. Ivaretakelse av egenart kombinert med fornyende dialog med fagmiljøene rundt, er et viktig anliggende. Barnehagene og barnehagens yrkesgrupper har fått en styrket status de siste årene. Samtidig som veksten i sektoren er stor, har også fokuset på innhold økt. Den faglige fordypningen har ført med seg ny forskning og litteratur innen barnehagefeltet. Det er av stor betydning at pedagoger fra steinermiljøene er godt faglig rustet i dialog med pedagogiske miljøene utenfor egne rekker. Terminologi og fordommer må ikke være til hinder i møtet med endringene i barnehage-Norge.

Barnet kommer til barnehagen med forventning om omsorg, beskyttelse og varme. Det ønsker seg tid til lek og hvile, omgang med små og store, hjelp til å bli stor. De voksne i barnehagen skal være både omsorgspersoner, venner og forbilder. Å se barnet i øyeblikket, ta dets aktuelle virkelighetsopplevelse på alvor, er en stor og alvorlig oppgave som krever både oppmerksomt nærvær og kunnskap. Et barns perspektiv er personlig, preget både av det øye-blikkelige og det alderstypiske. Når «her og nå» får en verdi i seg selv, får barndommen den beste betydning for livet som voksen.

Foreldre forventer at deres barn blir sett og tatt vare på. De forventer at barnet gjennomgår en utvikling, og at det oppnår planlagt læring.

Skolen forventer å motta selvstendige barn, barn som hører etter, barn som går inn i en gruppe og barn som følger opp beskjeder og avtaler.

Samfunnet forventer oppfølging av lover og regler og at barnehagen inngår som et positivt element i miljøet.

I skjæringspunktet mellom alle forventningene, er det viktig å ivareta barnehagenes egenart og verdier og samtidig ha en fortløpende vurdering og et kritisk blikk på egen praksis. Da vil barnehagene våre kunne ha mye å bidra med som samfunnsaktører i tiden som kommer.

Pedagogikkens grunnprinsipper

Sansning:

I steinerbarnehagene har barnets sanseverden blitt et av de mest vesentlige kunnskapsområder. Fysisk miljø og den sansbare omgivelse blir pleiet bevisst på alle nivå. Barnehagenes utforming inne og ute, lekemateriell og ernæring, blir forsøkt utformet etter et ideal om ikke å overstimulere barnets følsomme sanser. Et estetisk miljø med naturmaterialer, duse farger, dempet akustikk og god plass til lek og egenaktivitet vektlegges. Uteområdene i barnehagene og naturen rundt, blir flittig benyttet for at barna skal få de beste muligheter til å lære om og erfare verden gjennom kropp og egen aktivitet.

Rytme:

Hverdagsrytmen er et grunnleggende element i steinerbarnehagens oppbygging. Dagen veksler mellom tidsintervaller hvor den frie lek og utfoldelse står i sentrum og intervaller for voksen­styrt aktivitet. Det legges stor vekt på innhold og overganger. Når dagsrytmen og ukerytmen er på plass, gis barna god tid til å leve seg inn i den, før den i blant, når en kjenner gruppen, med stort hell kan brytes i spontan glede over et uventet besøk eller et lystig innfall. Årets rytme har alltid vært den bærende plan i steinerbarnehagens tematiske innhold. Barnehagenes årsplaner kunne nesten kalles årstids-planer. Forberedelser, gjennomføring og etter­­-klang etter fester, angir motivene for samlingsstund, ringleker og eventyr. Et lite bord eller en hylle på et sentralt sted i barnehagen, godt synlig når barna kommer om morgenen, billedlig gjør sesongens tema. Slik blir årets rytme i natur og kultur også barnas rytme som de kjenner igjen fra år til år. Tradisjon, natur og mennesker i den landsdelen der barnehagen befinner seg, preger årets fester og feiringer, og i dag kan også nye landsmenn berike barnehagens tradisjoner mange steder.

Etterligning:

Forbilde og etterligning er det tredje sentrale, pedagogiske verktøy. Inntrykkene barnet mottar virker kontinuerlig aktiviserende på deres indre og ytre adferd. Barnets etterligning er dets grunnleggende form for læring og de holdninger som lever blant medarbeiderne, er avgjørende for det sosiale miljøet i gruppen. Barna etterligner både hverandre og de voksne. Dermed blir atmosfæren i barnehagen avgjørende for læringen. Ikke minst virker de handlinger barna observerer i omgivelsene, stimulerende på deres aktivitet. Å skape et miljø for lek, samspill og læring hvor barna opplever at de voksne har reelle, praktiske arbeidsoppgaver knyttet til barnehagens hverdag, blir sett på som vesentlig pedagogisk arbeid i en steinerbarnehage. Hagearbeid, reparasjoner, snekring, saging av ved, matlaging og vasking og rydding inspirer barnas lek og frembringer eget ønske om meningsfylt aktivitet. Samtale, hvile eller for eksempel arbeid med oppslag til foreldre eller notater til eget bruk, hører også med til voksne aktiviteter som barna etterligner.

Et interessant synspunkt hos Steiner er tanken om at «oppdragelse er selvoppdragelse». Utsagnet har dobbel betydning. På den ene siden handler det om å legge forholdene til rette for barnet som oppdrar seg selv. Barn lærer i barne­hagen. De gjør det fordi de er sansende, lekende og medvirkende aktører i livet selv. Hva de lærer seg, er det de voksnes ansvar å følge med i og å legge til rette for steg for steg.

Samtidig sier utsagnet noe om at de voksne skal være oppmerksomme på seg selv som modeller for barna. At de voksne kan undre seg, ta feil, la seg overmanne av latter eller snuble i sine egne ben, gjør dem til sannferdige forbilder for barna. Det at voksne i det stille reflekterer over sitt liv og sitt arbeid og stadig ser på seg selv som mennesker som er på vei, mennesker i ut­vikling, gjenspeiles i den holdningen barna ubevisst opplever hos dem. Dette er en viktig dimensjon i det pedagogiske arbeidet i en steinerbarnehage.

Teksten er hentet fra Mitt skip er lastet med … steinerskolen 100 år.

Steinerbarnehagene har et ønske om at barnets behov skal stå i forgrunnen.

Astrid Helga Sundt

Eplekarten steinerbarnehage i Bergen. Alle foto i artikkelen: Eplekarten Steinerbarnehage.

Bjørg Lobben Røed

daglig leder og eier av Aurora Steinerbarnehage, Nesodden