Å tenne en ild – psykisk helse i skolen

Vi har en ild i oss; vilje til liv, nysgjerrighet, utforskertrang, inspirasjon og engasjement. Se bare på gløden i øynene til det nyfødte barnet, eller treåringen som utvikler viljen sin, eller femåringen som nysgjerrig oppdager verden og vil dele sine åpenbaringer med oss. Ilden er der, er der i barnet.

Barn gjør sitt ytterste for å bevare denne gløden. De forsvarer den med nebb og klør. De kan protestere, de kan bli sinte, de kan ødelegge, bli stille eller innadvendte. Barn og unge har ulike måter å fortelle oss at gløden deres er på vei til å forsvinne. Å tenne en ild, leste jeg utenpå et antroposofisk blad. Jeg tenkte «ja, det vil jeg være med på – å tenne en ild i barnet slik at øynene lyser opp i glede og varme!» Jeg tenkte videre. Å tenne en ild er en del av det, men kanskje er det like viktig å passe på at barnet bevarer gløden? Kanskje vår oppgave er å se signalene på at gløden er på vei bort? Kanskje vår oppgave er å minne barnet på denne gløden når de selv synes at alt ser svart ut?

Når i livet mister vi denne gløden, dette engasjementet og denne sitrende nysgjerrigheten? Og hva har det med psykisk helse å gjøre? Etter 12 år i skolen ser jeg at gløden har forsvunnet hos mange barn og unge. For noen forsvinner gløden allerede i tredje klasse. For noen forsvinner gløden i femte eller i sjuende eller i niende.

Her er en historie om en jente jeg ble kjent med på ungdomsskolen, der gløden nesten hadde forsvunnet helt.

Om en jente 15 år

Jeg har kjent deg noen år, og du har fortalt meg mye. Jeg har sett tilbaketrukketheten din, kjent angsten din, følt nedstemtheten din og sett livsnerven din gradvis forsvinne.

Helst vil du bare være hjemme, sitte på rommet ditt og «game». Egentlig slippe livet der ute. Det livet som for deg fortoner seg utrygt. Du ønsker å unngå alle som skal mene noe om hvordan du har det, og du ønsker å unngå alle som skal bestemme hvordan du skal være og oppføre deg.

Jeg har nærmet meg deg med varsomhet og vennlighet. Du har sagt til meg at jeg er den eneste voksne du har tillit til. Jeg er takknemlig for å kunne være en trygg voksenperson for deg. Kanskje har du tillit til meg fordi jeg ikke prøver å få deg annerledes enn du er. Kanskje er det fordi jeg ikke prøver å «oppdra» deg. Kanskje har du tillit til meg fordi jeg er i prosessen med deg.

Det kan også være at du har tillit til meg fordi jeg speiler din verdighet som du vet – gjennom meg er der, men som du ennå ikke ser selv. Derfor holder jeg i en slags line mellom oss. En line som binder deg til livet. En line du kan ta tak i når du er på vei til å falle. En line du kan ta tak i for å holde balansen når du går fremover.

Må vi være eksperter?

Vi snakker om barn og unge som sliter. Vi lurer på hvorfor. Er det samfunnet? Er det foreldrene? Er det presset de unge føler på som gjør dem psyke? Vi snakker om generasjon prestasjon. Jeg undrer meg over måten vi snakker om psykisk helse på. Som om det er noe utenfor oss selv, noe vi ikke har helt kontroll på. Noe fremmed, som et vesen som lever sitt eget liv. Vi kan komme til å tenke: «Dette må vi vel overlate til profesjonelle?»

Jeg er hverken psykolog eller psykiater. Men jeg vet at vi ikke trenger å være eksperter for å vise at vi bryr oss, for å vise at vi er villige til å lytte og vise at vi har et ønske om å forstå. Vi trenger ikke være eksperter for å være medmennesker. Og det tenker jeg er helt sentralt: At alle kan utgjøre en forskjell i et annet menneskes liv!

Jeg har hatt mange samtaler med barn og unge som av ulike årsaker kan oppleve livet som vanskelig i perioder. I noen av samtalene har jeg spurt: «Hva trenger du av oss voksne?» «Hvordan ønsker du at vi skal møte deg?»

Her er hva ungdommen selv sier de ønsker

«Jeg trenger en voksen som er tilstede, som lytter og tar meg på alvor.»

«Jeg ønsker meg en voksen som forstår tankene mine og som tar følelsene og behovene mine på alvor.»

«Jeg ønsker meg en voksen som tør å lytte når jeg kommer med min frustrasjon, min negativitet og min fortvilelse.»

«Jeg ønsker meg en voksen som tør å stå i følelser, og som lytter til det jeg ennå ikke klarer å sette ord på.»

«Jeg ønsker meg en voksen som er åpen for hvem jeg er og som tar meg imot, uten å vurdere meg eller oppdra meg.»

«Jeg ønsker meg en voksen som kan undre seg sammen med meg og veilede meg på en kjærlig og vennlig måte.»

«Jeg ønsker meg en voksen jeg kan le og gråte sammen med.»

«Jeg ønsker meg en voksen som tør å spørre meg hvordan jeg har det og som tar seg tid til å lytte.»

«Jeg ønsker meg en voksen som ser meg som et verdifullt menneske, som et menneske som har noe å bidra med.»

Tidligere i artikkelen stilte jeg spørsmålet: Hva har gløden i oss med psykisk helse å gjøre? Hvis jeg ikke har gitt deg et ordentlig svar på dette til nå, er svaret mitt:

Gløden forteller oss at vi er i livet som utfolder seg foran oss. Gløden gjør at vi søker mening og fellesskap. Gløden er selve menneskeverdet. Menneskeverdet er fundamentet for vår psykiske helse.

Vi trenger ikke være eksperter for å være medmennesker.

MENNESKEVERD

Jeg møter deg som en likeverdig part.

Jeg møter deg med respekt og med en anerkjennelse for hvem du er.

Jeg møter deg med undring for hva du tenker og føler.

Jeg er ikke her for å overbevise deg til å tenke eller føle noe annet enn det du bærer på,

fordi det passer meg bedre, eller er mindre forstyrrende.

Jeg lytter til deg for å høre din stemme. For å høre hva du bærer på.

Jeg skal ikke overbevise eller presse deg til å ta valg du ikke kan stå inne for, eller ikke vil trives med.

Jeg vil være en støtte for deg til å ta de valgene som er riktige for deg.

Slik at du kan stå støtt i dine valg og kjenne fra innsiden av deg selv

hvem DU er.

Foto: Freddy Wike

Sara Eline Eide

Spesialpedagog, foredrags­holder og forfatter av boka «På oppdagelsesferd sammen».