I årene mellom 1970 og 1985 økte antall steinerskoler i Norge fra to til seksten. Det førte til et stort behov for nye steinerskolelærere. Mange av lærerne som var med på å etablere disse nye skolene, nærmer seg nå pensjonsalder, og en ny generasjon lærere er på vei inn. Jeg har intervjuet en av dem som går og en av dem som kommer.
I 2012 foretok Steinerskoleforbundet en intern undersøkelse av alderssammensetning blant pedagogisk ansatte i steinerskolene. De fant at aldersgjennomsnittet i skolene var høyt, og at det ville være behov for 200–250 nye steinerskolelærere innen 2022.
– Hva skriver du om, Mamma? bryter min eldste sønn inn. – Eh … jeg skriver om generasjonsskiftet i steinerskolene, svarer jeg fraværende. – Hva er det? lurer han. – Jo, altså: flere av lærerne på skolen vår blir snart pensjonister, og da er det nye lærere som må ta over, forklarer jeg. Han lyser opp. – Å, ja! Sånn som i Fantomet?! Jeg ser spørrende ut, han utdyper: – du vet, når sønnen overtar etter det gamle fantomet … Jeg nikker, – ja, det er et generasjonsskifte, samtykker jeg. – tror at det nye fantomet er helt likt det gamle, forklarer min sønn alvorlig, – men egentlig er de forskjellige. De bare bruker den samme drakten.
Det pågående generasjonsskiftet aktualiserer spørsmål om steinerskolens idégrunnlag og praksis. På hvilken måte har steinerskolelærernes vilkår endret seg de siste 30, 40 årene, og hvordan påvirker dette skolens videre utvikling? Hvordan skal arven fra forrige generasjon forvaltes? Hvilke grep gjør skolene for å sikre for en god overlevering?
Jeg har intervjuet Astrid Sofia Jacobsen, en nyutdannet steinerpedagog som begynte som klasselærer for tre år siden, og veteranen Ivar Smit som snart skal tre av etter nesten 40 år i et steinerskolekollegium. Hvilke tanker gjør de seg om mine spørsmål?
Intervju med Ivar Smit
En tidlig februarmorgen ankommer jeg Hovseter med T-banen. Høyt over alle de travle menneskene som haster hit og dit i morgenrushet, får jeg øye på en tynn røykstrime som stiger opp mot den februarblå himmelen. Vel fremme ved Steinerskolen i Oslo oppdager jeg at røyken kommer fra et bål i skolegården, som hilser elever og ansatte velkommen.
Ivar Smit møter meg med et vennlig smil og øyne som liksom lyser opp innenfra. Ivar har tilbragt store deler av sitt liv på denne skolen. Som barn var han og søsknene hans elever her, og faren deres, Christian Smit, var lærer ved skolen. Nå er Ivar daglig leder ved samme skole, men at han skulle tilbringe størstedelen av sitt arbeidsliv her, var ingen selvfølge.
Etter at Ivar var ferdig med videregående søkte han seg til landbruket. På gården Alm Østre i Stange møtte Ivar andre ungdommer med drømmer og planer for fremtiden. Ved siden av gårdsarbeidet leste de Steiner og diskuterte antroposofi. Ivar og noen venner bestemte seg for å kjøpe en gård, og drive biodynamisk landbruk. Ivar tok vinterlandbruksskolen og var på leting etter et egnet gårdsbruk, da faren hans tok kontakt og spurte om han ikke heller kunne bli steinerskolelærer.
Christian Smit var mentor for en ny steinerskole som skulle etableres i Asker, og de trengte nye lærere. – «Du kan ta deg av undervisningen, så skal jeg fortelle deg hva du skal gjøre», sa faren min. Ivar hadde aldri tenkt på å bli lærer, og følte at han ikke kunne noe om å undervise. Men han og kona hadde nylig fått barn, og de trengte en stabil inntekt, så han bestemte seg for å prøve. Samme høst startet Antroposofisk pedagogisk seminar, en ettårig utdanning for steinerskolelærere i Oslo. Ivar begynte der høsten 1981. Et helt år fikk han og de andre studentene bade i kunnskapen til erfarne lærere, flere av dem hadde Ivar selv hatt som lærere på barneskolen.
Oppstarten for Steinerskolen i Asker ble utsatt, og Ivar fikk tilbud om jobb på Steinerskolen i Oslo isteden. Dette var høsten 1982. Siden har han blitt værende.
Bakgrunnen fra landbruk er ikke så dum å ha med seg inn i lærerjobben, reflekterer Ivar: – Som biodynamisk bonde står man jo til knærne i jord og leire, og så har man allikevel den mest kosmiske tilnærmingen til livet man kan tenke seg. I lærerjobben kan det storme ganske kraftig, da er det gunstig å ha den rette forankringen: – Helt opp i himmelen med hodet og helt nedi jorda med føttene, smiler Ivar.
Da Ivar begynte som ung lærer, var det en bølge av nye lærere som kom til skolen omtrent samtidig med ham. De unge fikk stort ansvar og full tillit med én gang. Etter tre år var Ivar både blitt klasselærer og forvaltningsleder, med økonomi- og personalansvar. Når han var ferdig med å forberede undervisningen om kvelden, ringte han rundt og tilbød jobb til nye lærere. – Det var jo helt uansvarlig, selvsagt, jeg hadde så lite erfaring, men sånn var det den gangen.
Som ung lærer fant Ivar inspirasjon i de pedagogiske foredragene av Steiner. Det var viktig for å forstå barnets utvikling og for å finne begrunnelser for pedagogikken. Men mest leste han i steinerbladene for å finne ut hva andre lærere hadde gjort tidligere. Ivar sier at han leser mindre og mindre antroposofisk litteratur, og har mer og mer fokus på hvordan barna responderer. Men han er hele tiden inspirert av det antroposofiske menneskesynet.
– Antroposofien gjør meg mer lyttende innstilt, også til det jeg ikke forstår. Det er som når jeg leser håpløse foredrag av Steiner, så er kanskje det meste ubegripelig, men så, plutselig, finner jeg noe som gir gjenklang til det jeg jobber med. Det tar jeg med meg inn i arbeidet.
Ivar forteller at han har hatt glede og nytte av de indre øvelsene som Steiner har beskrevet, spesielt de som er rettet mot lærere. Han innrømmer at han er dårlig til å sette av tid til dette, men at han får det til i perioder. Ivar opplever at det er en hjelp i lærerrollen. Han sammenligner det med å sette opp verktøyet før man begynner arbeidet. Gjennom indre anstrengelse blir man mindre sårbar, og man skjerpes overfor oppgavene.
Ivar er opptatt av at det antroposofiske synet på barnets utvikling ikke må bli borte i steinerskolene, men hevder det viktigste ikke er å lese masse antroposofisk litteratur. Han tror at ved å jobbe ved en steinerskole over tid, vil man få en forståelse for det antroposofiske menneskesynet, og hva som er bra for barna. Nettopp derfor er aldersblanding så viktig, understreker han. – Selv har jeg ikke lært meg å bli lærer ved å lese meg til det, jeg har lært av erfaring og av å se på andre lærere. Men mer enn noe annet har jeg lært av barna.
Noe av det viktigste og morsomste med lærerjobben synes Ivar er å være et fellesskap sammen med barna. Han er opptatt av hvor mye kraft som finnes i fellesskapet. Det å skape noe sammen, det er kjempeartig! Et trygt klassefellesskap er en forutsetning for læring, og læring bygger opp under fellesskapet. – Jeg stiller høye krav til elevenes arbeid. Jeg forventer at de anstrenger seg. Jeg sier til dem at «jeg anstrenger meg alt jeg kan, og det skal jammen dere også gjøre.» – Vi tåler motgang, tåler å jobbe hardt hvis det er morsomt og gir mening, konstaterer Ivar. – Det gjelder både elever og lærere.
Steinerskolen i Oslo er nå er inne i en fase der mange i kollegiet nærmer seg pensjonsalder og nye kommer til. Et aldersblandet kollegium har mange fordeler, forteller Ivar. – Vi får mange nye, flinke og morsomme lærere med energi og pågangsmot. Ved at de eldre lærerne trekker seg gradvis tilbake fra skolens sentrum blir ikke generasjonsskiftet så dramatisk. Hvis det hadde sluttet femogtyve ansatte i løpet av ett år, ville det skapt utfordringer: – Da måtte de såkalte ungdommene, de på 30, 40 år plutselig tatt ansvar for veldig mange sider ved driften. Nå er det mye som bare blir tatt hånd om, liksom «av seg selv».
– Hva er det i stoffet og måten vi bearbeider det på som kommer barnets utviklingsbehov i møte? Selv om Steinerskolen har solide tradisjoner, både når det gjelder undervisningsstoff og metoder, kreves likevel en kontinuerlig fornyelse i møtet med elevene. Derfor finnes det ingen ferdige undervisningsopplegg i Steinerskolen. Det er det viktig å formidle til nye lærere. – Vi kan ikke gjenta noe, bare fordi andre har gjort det før. Da kan man komme inn i en tralt, der alt blir gjentagelse. På sikt er det drepen for skolen, sier Ivar.
Ivar ser at situasjonen for unge lærere er utfordrende. De fleste har en ektefelle eller samboer som også er i jobb, og kanskje har de små barn som blir syke og ikke kan gå i barnehagen. Mange unge lærere må ta hensyn til familie og egne barn i større grad enn for 20, 30 år siden. Selv hadde Ivar en kone som var hjemme med alle deres seks barn. – Jeg vet ikke hvordan det skulle gått ellers, sier han.
To foreldre i full jobb gir lærerjobben andre vilkår enn han selv hadde. Å gå inn for tolærersystem kan derfor være en god idé. -Flere av småklassene på skolen her har to lærere, der den ene er klasselærer og den andre er støttelærer. Vi vurderer å prøve ut en ordning med to likestilte klasselærere, som deler på ansvaret, forteller Ivar.
Nå skal Ivar snart tre tilbake fra stillingen som daglig leder ved skolen. Ivar mener det er bra å gi noen andre muligheten: – Vi som har vært her lenge, kan bli litt tunge i systemet. Vi kan nok sette standard for hvordan ting skal gjøres. Det kan hende vi på den måten begrenser friheten til yngre lærere, reflekterer han, men understreker at dette er noe de forsøker å unngå. – Vi vil jo ikke legge beslag på skolen. Vi ønsker å gi de yngre lærerne den friheten vi selv fikk. For, som han sier: – erfaring kan uansett ikke overføres fra en generasjon til den neste. Enhver må selv tilegne seg den.
Intervju med Astrid Jacobsen
Astrid Sofia Jacobsen tar meg imot i klasserommet en solfylt februardag. Omgivelsene vitner om stor aktivitet og skaperglede. Veggene er fylt av elevarbeider, malerier og tegninger. Gipsmasker ligger til tørk utover pultene. På tavlen står lekser og beskjeder, side om side med én av Astrids vakre tavletegninger. Lyden av 24 viltre 6. klassinger på vei ut i vintersola blir svakere. Et øyeblikk sitter vi bare og lytter til stillheten.
Astrid er tidligere elev ved Steinerskolen på Hedemarken, hvor hun nå arbeider som klasselærer. Hun hadde ikke noen drøm om å bli lærer. Planen var å bli illustratør, men utdannelsen svarte ikke til forventningene. Hun sluttet på studiet og jobbet en periode i en steinerbarnehage. Deretter prøvde hun seg som assistent på steinerskolen et halvt års tid. «Dette kan jeg drive med!», tenkte Astrid. Hun tok lærerutdanning ved Steinerhøyskolen i Oslo, og høsten 2015 begynte hun som klasselærer ved Steinerskolen på Hedemarken.
Hun forteller at møtet med lærerjobben var overveldende: – Jeg kunne studert og forberedt meg i ti år, men likevel ikke hatt noe konsept om hva det innebar! Som lærer må man blant annet ha gjennomføringsevne, fasthet, utholdenhet, fleksibilitet, tålmodighet, varme, åpenhet, oppmerksomhet… Det er jo egenskaper man ikke kan studere seg til, men som må opparbeides gjennom erfaring, veiledning, prøving og feiling, påpeker Astrid.
Den største overraskelsen var at det hun trodde skulle være vanskelig, viste seg å være lett. Mens det hun trodde skulle være lett, var det vanskeligste. Som et eksempel trekker hun frem det å forberede stoff og formidle det til klassen, – Det er så gøy og takknemlig, jeg får fordypet meg i masse spennende temaer, og elevene er veldig lærevillige og gira.
Men lærerjobben består jo av så mye mer. Både foreldresamtaler, dokumentering av elevenes faglige utvikling, og arbeidet med det sosiale miljøet i klassen, har vært langt mer tidkrevende enn hun forventet.
-Jeg syns at klasselærerjobben til tider har vært utrolig slitsom! innrømmer hun. Etter endt skoledag har hun ofte følelsen av å ha blitt tromlet i en tørketrommel. – Alt går så fort og er så intenst, og når ettermiddagen kommer, er jeg helt pumpa og litt desorientert. Særlig det første halvåret var slik. Hun tror graden av erfaring spiller inn, og opplever at det blir lettere etter hvert.
Astrid sier hun har stor respekt for alle som er klasselærere. Spesielt de som i tillegg har familie og oppdrar egne barn. – De må ha et stort lager av spesielle krefter. Hun beskriver lærerjobben mer som et kall, enn som en vanlig jobb. Eller som hun sier: – Hvis du ikke har hørt kallet, må du bare gjøre det til et kall.
Det første året hadde hun en mentor. Han var til stor hjelp, forteller Astrid. Men siden han også var klasselærer, hadde han begrenset med tid. Astrid maste seg til å få erfarne lærere og eksterne fagfolk til å komme og observere klassen og gi henne veiledning. Astrid har også fått gode råd av klasselæreren på trinnet under, – hun har gitt meg nyttige tips om hvordan jeg lager gode rutiner og systemer for arbeidet, forteller Astrid. – Og lært meg å formidle tydelig til foreldrene hva som er skolens ansvar, og hva som ikke er det.
Hun mener grundig oppfølging av nye lærere er en god investering, og synes skolen burde utvide mentorordningen. – Det burde settes av en real prosent i stillingen, slik at mentoren kan være tilstede i klasserommet, følge opp, og ha tid til samtaler.
Mye kan også løses ved å sette sammen gode team, tror Astrid. – I det teamet vi har nå, har vi en meget kompetent og erfaren lærer. Hun har jeg fått enormt mye hjelp fra. Ellers er vi jo alle ganske ferske. Det er bra å ha noen «ressursbanker» i teamet, også med tanke på å bevare og videreutvikle skolens pedagogikk, mener Astrid. Hun er bekymret for at steinerpedagogikken gradvis skal bli utvisket.
Astrid synes mye har forandret seg siden hun selv var elev ved skolen: Skolen er pålagt flere oppgaver, og hun føler en forventning om at skolen skal ta ansvar for mange sider av elevenes hverdag. – Jeg har følelsen av at mer skjedde hjemme før, reflekterer hun. Når skolen skal sørge for både grunnleggende ferdigheter og oppdragelse, i tillegg til faglig læring og det sosiale miljøet, da blir det mye å følge opp. – Hvor stopper egentlig mitt ansvar? spør Astrid. Hun opplever at både lærerrollen og den steinerpedagogiske impulsen lider under at skolens oppdrag har fått utydelige grenser. Skolen kan ikke være alt. Derimot kan skolen være veldig bra på å være skole, konstaterer hun.
Hun opplever at Steinerskolen på Hedemarken har et godt arbeidsmiljø. -Det er et fellesskap hvor vi vil hverandre vel: både elever og lærere. Jeg blir verdsatt for den jeg er. Hun synes også at skolen gir den enkelte lærer veldig stor frihet. Men forestillingen om lærerens frihet kan lett misforståes, påpeker hun: – Det er jo ikke slik at man kan gjøre hva som helst, men at undervisningen kan utformes på vidt forskjellige måter, ut ifra de steinerpedagogiske grunnideene.
Det er aspekter ved undervisningen som kan virke utdaterte, men som er kjempeviktige å bevare, understreker Astrid. Hun nevner rytme og gjentagelse som eksempel. Gjennom gjentagelse får elevene øvelse i å øve, og de lærer seg gode vaner. Rytme gir undervisningen en klar form og struktur. Hun er opptatt av at elevene skal ha respekt for alt omkring seg, både mennesker og gjenstander. Det er noe som lett forsvinner hvis rammene er utydelige.
Astrid mener skolens viktigste oppgave er å gjøre elevene i stand til å møte en verden i stadig forandring. Det krever indre formkraft. Elevene må ha kraft til å tenke selvstendig, kraft til tåle motgang, og utholdenhet nok til å øve. – Jeg gikk jo på steinerskolen selv, og synes det var noe av det viktigste jeg lærte; det at hvis jeg bare anstrenger meg og øver, kan jeg bli god til hva jeg vil.
Som lærer må Astrid fortsette å øve, hele tiden. Selvoppdragelsen, det indre arbeidet, utgjør en vesentlig del av læreryrket, selv om det ikke er satt av noen prosent til det i stillingsbeskrivelsen. Astrid beskriver det som en usynlig, men veldig viktig side av lærerjobben.
Hun følger ikke Steiners veiledning for meditasjon og indre arbeid, men arbeider med det hun betrakter som indre øvelser hver dag. – For eksempel prøver jeg å utvikle måten jeg lytter på. Jeg øver meg på å lytte på nye måter. Og daglig minner jeg meg selv på at elevene er perfekte gåter. De er underfundige mysterier som jeg ikke forstår fullt ut.
Astrid praktiserer også yoga. -Når jeg står overfor vanskelige situasjoner, dedikerer jeg positivitet til utfordringene, som en del av yoga-praksisen. Astrid fremstår trygg på at det finnes flere veier til indre arbeid, og at man må gjøre det til sitt eget.
En helt annen, men veldig viktig øvelse, er å slippe tankene på jobb når det er helg og ferie. Det gjorde hun ikke de første to årene. – Da er det lett å gå og kverne på problemene, det tar veldig mye krefter. Hun har også sluttet å ta med seg faglitteratur på ferie.
En av de største gledene ved jobben er å stå foran klassen og fortelle. -Det er så gøy å ha elevene med meg inn i fortellingene. Jeg kan se i ansiktene deres når noe gjør inntrykk, smiler Astrid. En annen ting som inspirerer henne, er alle de små tilbakemeldingene hun får i hverdagen som viser at det hun gir elevene, betyr noe. Hun forteller om elever som blir kjempeinteressert i noe de har hørt om på skolen, elever som overvinner seg selv, eller plutselig forstår noe de ikke forsto før. Hun gleder seg over hvert lille skritt fremover. Mot ny erkjennelse og større livsmot. Det gir lyst og kraft til å fortsette.
Foto av Ivar: Einar Jansen, foto av Astrid: Vilde Stabel
