Vurdering har vært et prioritert tema i norsk skole de siste årene. Skolebyråkratiet har introdusert en rekke nye begreper, og det utarbeides stadig nye retningslinjer for hvordan lærerne skal vurdere. Dette smitter nødvendigvis over på steinerskolene, og da blir spørsmålet: Hva slags vurderingskultur har vi? Er den god, kan den bli bedre?
Ellen Fjeld Køttker underviser kommende steinerskolelærere om blant annet vurdering, noe hun har gjort de siste årene. Da hun kom til Rudolf Steinerhøyskolen, hadde hun 23 år som klasselærer i ballasten, og hun har undervist på alle trinn. Hun snakker med andre ord av erfaring. Jeg fikk smake på noe av den erfaringen da jeg møtte henne på Berle en solfylt senvinterdag.
– Hva er særegent for steinerskolenes vurderingskultur?
– Steinerpedagogikken bærer i seg muligheten for en god og allsidig vurderingskultur som ivaretar barnet. Vi skal ha blikk for mange ulike sider ved barnets utvikling og se det i både faglig, sosial, praktisk og kunstnerisk sammenheng. Samtidig har vi en holdning i steinerskolene om at det som er aller viktigst i et barns utvikling, ikke er noe som skal vurderes selv om utviklingen skjer innenfor rammen av en skole. Mange læringsarenaer er usynlige og ikke målbare, så det er viktig å huske at ikke alt skal eller kan nivåvurderes og måles. Like viktig er det å huske at vurdering skal gjøres kjærlighetsfullt. På engelsk heter vurdering assessment, som betyr å sitte ved siden av, det tenker jeg forteller litt om hvilken holdning vi bør ha.
– God vurdering er også god pedagogikk! En vesentlig del av en god undervisning er spesifikke, konstruktive tilbakemeldinger som hjelper barnet eller ungdommen videre fremover. Vurdering er derfor et viktig hjelpemiddel for læreren, og et viktig pedagogisk verktøy. Vi tilpasser vår undervisning i forhold til elevenes og klassens tilbakemeldinger.
– Med andre ord «vurdering for læring», men er ikke dét noe vi har praktisert lenge?
– Ja, dette har vi arbeidet med i alle år. Det som nå blir kalt fremovermelding eller formativ vurdering er en form for vurdering som steinerpedagoger har praktisert lenge. Steinerskolen arbeider først og fremst med individbasert vurdering. I tråd med steinerpedagogikkens utviklingstanke antar vurdering og tilbakemeldinger stadig nye former tilpasset elevenes modningsnivå og selvinnsikt. De første årene rettes den overordnede vurdering direkte til foreldrene, men elevene får løpende vurdering i læringssituasjoner. Gradvis blir elevene mer delaktige og involvert i egen læring.
– Men vurdering, og da særlig underveisvurdering, er også et verktøy for læreren til å evaluere sin egen undervisning for at den skal treffe, begeistre og gi elevene tillit til egne evner. Vurdering er altså av stor betydning for både elev og lærer. Om vurdering skal bli et godt verktøy, bør konsekvensen være at vi endrer innholdet, organiseringen eller arbeidsmåtene i vår egen undervisning.
– En annen side ved vår vurderingskultur er at vi på steinerskolene bestreber oss på å skape et tolkningsfellesskap. Jeg tenker blant annet på alle de anledningene som samler hele skolen. Vi har en kultur i steinerskolen for en god hverandrevurdering, sammen i klassen og i hele skolens liv gjennom månedsfester og årstidsfester. For eksempel kan en andreklassing stå og se på femteklasse fremføre et dikt eller eurytmi, og tenke at dét har jeg også lyst til å få til!
– Dette får elevene til å strekke seg.
– Ja, det er oppdragende, og noe av oppdragelsen ligger i at alle kan se alle, alle møtes, men på den premissen at alderstrinnets egenart får bestemme hvordan man blir vurdert. Dette skaper trygghet i forhold til det å vurdere og bli vurdert.
– Det fine er at foreldrene også deltar på mange fellesarrangementer, så de blir også invitert inn i det store fortolkningsrommet. I steinerskolen forsøker vi å etablere en god vurderingsbevissthet sammen med foreldre gjennom et nært samarbeid hvor foreldre får informasjon, deltar i samtaler og har reell innflytelse på de områdene hvor det er naturlig. Det er en sterk sammenheng mellom foresattes interesse for hva barnet deres gjør, og hvordan barnet trives og presterer på skolen.
– Ser du noen svakheter ved vår vurderingskultur?
– På ett punkt tror jeg nok steinerskolene kan bli bedre: Vi har ikke involvert elevene på ungdomstrinnet og på videregående i tilstrekkelig grad i vurderingsprosessen. Blant annet er vi kanskje ikke tydelige nok på kriteriene vi vurderer etter. Elever lærer og blir mer motivert når de vet hva som er forventet av dem og får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet deres, og når de får konkrete råd om hvordan de kan forbedre seg. Selvvurdering må imidlertid være aldersadekvat.
– Og så må vi unngå det jeg vil kalle vurderingstretthet – vurderingene bør ikke utføres og ha lik form og metode i alle fag, men fagene må finne frem til sine særegne kvaliteter og vurderingskriterier: Hva vurderer vi i matematikk, eller norsk, eller historie? For å svare på det, må vi først vite hva vi er ute etter å utvikle hos barna. Vurdering handler altså om et menneskesyn, og om å tydeliggjøre det som vi vurderer som viktig.
– Du har nevnt noen av våre styrker, er det flere?
– En styrke ved steinerskolens vurderingskultur er at vi vektlegger kvalitativ, fremfor kvantitativ læring og vurdering. En god kvalitativ tilbakemelding kan være at man har færre vurderingspunkter. Læreren bør kunne følge opp sine vurderinger slik at de får betydning for eleven. «Dette bør du øve på nå – og slik…»
– Steinerskolene er som regel gode på relasjonsbygging, og relasjoner ligger alltid til grunn for en vurdering. Det tror jeg steinerskolen tar på alvor; steinerpedagogikk er en relasjonspedagogikk. Tilbakemeldingen formidles gjennom en relasjon, og for at eleven skal få mest mulig ut av vurderingen, er det viktig at eleven føler seg sett, forstått og respektert. Elevene må føle seg trygge på den positive hensikten med tilbakemeldingen.
– Forskeren John Hattie snakker om dette i boken Synlig læring. På bakgrunn av omfattende empirisk forskning har han kommet frem til fire faktorer som er avgjørende for læringsprosessen: For det første, måten læreren leder klassen på, for det andre lærerens struktur på undervisningen, for det tredje er relasjonene mellom lærer og elever helt sentrale, og for det fjerde er lærerens evne til å gi gode tilbakemeldinger avgjørende for elevens læringsutbytte.
– Til slutt vil jeg gjerne understreke de prinsippene vår vurderingskultur må bygge på: Arbeidet må være preget av gjennomsiktighet og ansvarlighet. Vi må i tillegg etterkomme krav om dokumentasjon, og her kan nok enkelte steinerskoler og lærere bli bedre: Vi må dokumentere det vi gjør underveis, det er også grunnlaget for avgangsvitnemålene, som er juridiske dokumenter, og de må bygge på et solid fundament. En steinerskolelærer ønsker å anstrenge seg for å se og forstå hvert barn – hver elev. Hvert barn er en gåte: «Hvem er du?» må pedagogen spørre seg kontinuerlig.
Foto: Steingrimur Njálsson
Samtale med Ellen Fjeld Køttker,
Rudolf Steinerhøyskolen, Berle, 5. mars 2015
