«Ved Cornelia smeltehytte var det alltid bråk og leven. Bråk fordi smelting av jernmalm til jern krever store, åpne ovner som brenner dag og natt, og fordi fossen stupte utfor berget og ned i Gròpa der den durte og smalt. Leven fra menn som jobbet der, noen inne i smeltehytta med bål, med lass med jernmalm, hammer og ambolt. Flytende jern, varme og tunge bører. Leven fordi malm- og kullkjørerne kom over Årvsjøen for å levere sin dyrbare last. Med hest eller okse foran vogn og slede. Opp bakker, med rop og smell, inn på stangvekta og så få lempet lasset ut. Deretter gikk de alle til koiene sine for å spise graut og sild. Koiene var små tømmerkoier hvor det bodde 5-6 menn. Det var trangt om plassen, det var ikke sted å legge seg ned. De måtte sitte og sove. De hadde en liten svart jernovn midt i hytta, og en åpning i taket der noen hadde en liten pipe ut, andre lot røyken fra ovnen bare sige opp og ut – eller ikke, og da ble det tett luft i koia. Hvis de hadde noe å brenne, da. Ofte hadde de ikke annet enn noen rå vedkubber. Avis og papir til å fyre opp med var det dårlig med. Aviser fungerte heller som ullstillongs eller trøye gjør for oss. De stappet aviser ned i buksebena for å holde på varmen.
Det var menn som jobbet ved gruvene og smelteverket. Kvinnene og jentene jobbet hjemme på gårdene og på husmannsplassene. De sørget for mat i huset, korn og grønnsaker på åkrene. De lagde klær og stelte dyrene. Kuene ble melket og sauene klippet. Mennene kunne også vært hjemme på gårdene og jobbet, det var nok å gjøre der, men de fleste hadde latt seg lokke av tanken på å tjene penning. Å kjøre jernmalm og kull gav mynt tilbake. Da kunne man reise inn til Trondheim og kjøpe korn, kjøtt eller ullstoffer til klær. Kanskje man til og med tjente så mye på kjøring at man bare kunne ha et hus? Hvem trengte da å så og skjære korn? For hvis været slo feil, hvem ville da stå med en kornåker som druknet i regn eller frøs til bare fordi man var for sent ute til å skjære korn før Mikkelsmess? Nei, da var det bedre å bruke oksen sin til å kjøre vogn. Noen solgte det de hadde av dyr på gården og kjøpte en hest, da gikk det enda raskere å kjøre fra gruvene til smelteverket.
Blant alle disse mennene ved Cornelia smeltehytte var det ei jente. Hun var høy, stolt og med en lys flette som hang langt ned på ryggen. Hun hadde en sid svart ullstakk, lys linskjorte og en kort, strikket kofte. Hun hadde et svart sjal om hodet og om vinteren brukte hun bestefarens gamle vadmelsjakke. Den var for stor til henne, men den var varm. Hun hadde egen slede og en okse. Oksen hadde bare ett horn, det andre hadde den mistet i slåsskamp. Denne jenta kjørte villere enn de fleste og sto ikke tilbake for å komme med bannskap verre enn noen mann. An-Magritt var 16 år og kjørte kull på tredje året. Hun trosset vær og vind og menn som lo av henne, og kjørte kull og jernmalm så vel som noen. Oksen var treg, men An-Magritt rappet han over bakenden og stod i sleden og hoiet når han løp over isen på Årvsjøen. «Hoi usken! Vil du dra på?! Kom igjen!» Og oksen, han var like trofast og snill nå som da An-Magritt var liten. Da hadde han latt henne sitte på ryggen og kravle under magen hans mens hun holdt i bena hans. Alltid var han like tålmodig og rolig, selv når hun dro ham i halen.
…. Nå kom månen rullende. Den var stor og hvit i den mørke vinternatta. Nede i Gròpa stod An-Magritt og forsøkte å få oksen med seg opp til smeltehytta. Men oksen var sliten, den ville ikke gå mer i dag. An-Magritt dro i tauet. Hun dyttet på oksen. Hun slo ham med kjeppen. Men da fikk hun dårlig samvittighet: «Kjære, snill usken min! Kan du ikke bare gå? Jeg er sliten jeg også! Jeg vil bare få lagt meg til å sove et varmt sted. Vær så snill? Og du skal få høy i fjøset når vi kommer fram!» Men oksen ville ikke gå. An-Magritt ventet på månen. Det var så mørkt her nede i Gròpa, og hun syntes nesten mørket var som en tusen år gammel heks som dro over himmelen på sopelimet sitt og gjorde det enda mørkere.
An-Magritt ble redd. Hun tenkte på korset oksen hadde dratt med seg fra kirkegården. Tenk om dauingen som lå under korset kom etter henne? Nå, i kveld? Her i mørke Gròpa? «Kom da usken, komme da!» An-Magritt tok innenfor skjorta. På brystet hadde hun en liten pose med salt. Hun tok det i neven og holdt det frem: «Se usken, vil du ha salt? Ja?» Oksen lettet på hodet og strakte halsen frem for å få sleike i seg salt. An-Magritt tok et steg bakover: «Komme da usken min!» Og oksen kom. Han trasket etter henne og så lengselsfullt på saltet. Han rautet høyt og trakk sleden etter seg. Endelig fikk han smake litt, og da var det som om han fikk nye krefter. Så gikk han på enda mer enn før og fulgte An-Magritt opp til smeltehytta.»
Fortellestoff i en fådelt klasse
Jeg leste romanen til Falkberget for noen år siden da jeg var lærerstudent på Steinerhøyskolen og bestemte meg for at denne romanen skulle jeg bruke som fortellerstoff når jeg skulle lære elevene om ur-yrkene; bonden, fiskeren, gjeteren, tømmerfløteren og bergmannen. Romanen er en vakker fortelling om en uvanlig jente.
Det er en historie med lykkelig slutt, slik historier på barnetrinnet skal ha. Jeg valgte den også fordi det er en kvinnelig hovedperson. Mange fortellinger handler om menn og gutter, og det skal vi ha. Men både gutter og jenter trenger å høre om både kvinner og menn.
Utfordringen med boken er at den er lang; ca 500 sider. Å presse fortellingen sammen til 15–20 dagers fortellerstoff var ikke lett. Falkberget, som selv var sønn av en bergverksarbeider, skrev romanen på et språk som ville vært vanlig i Røros-traktene på 1700-tallet. Et tungt språk med mange uforståelige ord, titler og faguttrykk. Så har man heldigvis google til slikt. Bokens personer har sterke religiøse holdninger, salig blandet med gammel overtro; hvor mye skal elever på dette trinn involveres i voksne mennesker sjelekvaler? Man får velge ut noen motiver som man forteller. I all hovedsak handler romanen om et menneske som lever under vanskelige forhold, men som gjennom kjærlighet til både dyr og mennesker klarer seg godt i livet.
En fådelt skole
Ringerike steinerskole er en fådelt skole, dvs at den har sammenslåtte klassetrinn. Når man jobber med fådelte klasser får man anledning til å jobbe med årsplanen i et utvidet perspektiv. Det er selvsagt både fordeler og ulemper med det. Det er en utfordring å få alt plassert slik at det ikke blir faglige hull. Fortellestoffet legges fremdeles opp ut fra alderstrinnet, men med noen forskyvninger. Det må være godt dokumentert progresjon og overlappingen må være tydelig. Utfordrende? Ja! Kjedelig? Aldri!
Fordelen med fådelt skole er at man kan bearbeide fagstoff over lenger tid. Eksempelvis dette og forrige skoleår har klassen min vært 3./4. og nå 4./5. klasse. Gjennom to skoleår bearbeider vi ur-yrkene. Høsten 3./4.-klasse hadde vi om bonden, på vinteren om fiskeren. Denne høsten har vi startet med bergmannen og til våren er det tømmerfløteren. Faglig sett er det ingen problemer, fortellestoffet kan bearbeides i både norsk- og matematikkperioder. Det var fint for klassen å ha hørt om bonden Isak Sellanraa før vi begynte med de gamle målene i matematikken: alen, fot… Isaks husbygging var utgangspunkt for samtaler om hvordan man kunne finne riktige mål om man ikke hadde målebånd.
Jeg brukte An-Magritt som en del av en norskperiode før høstferien og fortsatte noen dager etter høstferien som en del av matematikkperioden. Det var også en del av planen: vi skulle ha om vekt. Alt pratet om stangvekta ved Cornelia smeltegruve hadde jeg fremhevet nettopp med tanke på at elevene skulle ha hørt om vektbruk før vi startet perioden.
Å sprenge fjell
Vi hadde en flott arbeidsdag i bekkedalen ved skolen der vi sprengte fjell. Jeg fikk hjelp av en tidligere lærer ved skolen som kjenner området godt og visste hvilken bergart vi skulle bruke. Elevene håpet selvsagt på dynamitt, men var etterhvert svært fornøyd med å få lage bål for å varme fjellet og forsøke å slå ut fjell med hammer og meisel. Vernebriller gikk på omgang, det lå tålmodighet og nysgjerrighet over prosjektet. Vi hadde også «venteoppgaver» med å lage vannrenne og et vannhjul. Vi spise niste, grillet på bålet, bar mer ved og ventet. Etter noen timer var det klart for å helle vann på fjellet. Det måtte være nok bøtter til at det ble en jevn strøm med vannbærende elever fra vannrenna til det oppvarmede fjellet. Vi forsøkte å lytte etter lyden fjellet laget når den verste dampen hadde lagt seg. Mer vann, mer knaking. Etter en stund forsøkte vi oss frem med hammer og meisel; steinveggen som for noen timer siden hadde vært ugjennomtrengelig, var det nå mulig å løsne! Alle fikk prøve å løsne en stein hver.
Evige bilder
Jeg tilhører vel den siste generasjon av den norske befolkningen som ikke kan lese en bok av Richard Herrmann uten å høre stemmen hans i hodet. Om det er Richard IIIs sørgelige endelikt, Margaret Pole som trosset sine 80 år og hoppet fra skafottet i håp om å klare å rømme fra bøddelen eller fotballkampen som førte til skrammer i middagsbordet; stemmen hans runger varm og rik inni meg med minner fra en barndom foran radioen. Hva er det som gjør at noen fortellere går rett til hjertet? Hvorfor er det noen fortellinger som aldri forlater oss?
Fortellestoffet står sentralt i steinerpedagogisk virke, til bekymring og glede for en lærer. Kan jeg fortelle? Husker jeg alt? Hvordan legger jeg det opp? Passer det til alderstrinnet? Passer det til mine elever? Er det språklig rikt nok? Er det «saftig» nok?
For meg har det å fortelle stort sett kun vært en glede. Jeg har blitt spurt hva jeg gjør – men det man kan, det er jo enkelt? Det finnes både gode kurs og god litteratur på området. «Innføringsbok i muntlig fortellerkunst» av Heidi Dahlsveen er en bok jeg selv har brukt etter anbefaling fra lærerstudiet på Steinerhøyskolen.
Jeg forsøker å bruke et språk og ord som elevene kjenner og kan forstå. Er det et ukjent ord lar jeg det noen ganger passere fordi det vil forstås ut fra sammenhengen. En annen teknikk kan være å lage en dialog der ordet blir forklart mellom to personer i fortellingen. Jeg søker også å fargelegge med beskrivelser. Man kan si: «Han gikk ned bakken til bygda», eller man kan si: «De brune støvlene hans som var slitte under sålen etter mange års bruk, smalt mot grusstien da han gikk ned bakken mot bygda som skinte i kveldssolen.» Forsøk selv å se for deg det du forteller. Hva ser du for deg når du hører om stedet Gròpa der fossen dundrer ned? Hvordan ser det ut på et sted som kalles Gròpa? Det er like mye billeddannelse for oss lærere som det er for elevene! Så bruk adjektiver til å male, verb til å skape handling og dialog til spenning.
Elevene og jeg har vokst sammen takket være fortellingene. Enda kommer det ønsker: «kan ikke du fortelle det du fortalte da vi gikk i 3.klasse?» Fortellinger sitter. Vi husker ulike ting, men fortellingene blir hos oss.
Fortelling skaper bilder
Julen for to år siden så jeg animasjonfilmen «Peter og ulven» på Barne-tv. Det er en vakker fortelling og animasjonen var fin. Helt til øyeblikket da ulven sluker Peters and. Om man forteller dette, kan det være tøft å ta det innover seg at din beste venn blir spist opp av en ulv. Men i en moderne animasjonsfilm males det ut: ulven holdt opp anda og slukte den så vi så kulen på halsen før et «gulp» kom. Jeg gulpet selv der jeg satt: hvordan i alle dager skal barn klare å verne seg fra slike bilder? Ikke får Peter igjen anda si, heller. For meg gikk filmen aldri videre, det var som om punktum ble satt med spisingen. Slike opplevelser får meg til å tenke på den muntlige fortellingens absolutte fortrinn: fantasien. Bildene den som lytter, selv skaper. Ingen andres fortolkning eller ideer om hvordan det så ut eller føltes. Elevene skaper bilder inni seg som de selv kan håndtere. Jeg er glad for å ha muligheten til å gi elevene fortelling hver dag . De trenger det.
“Children need art and stories and poems and music as much as they need love and food and fresh air and play. “
Sitatet er hentet fra Philip Pullmans tale ved 10-årsjubileet for Astrid Lindgrens bortgang. Pullman sa videre i sin tale: Om et barn ikke får kjærlighet, vil skaden være permanent, men det kan ta tid før den blir synlig. Gir du ikke et barn kunst, historier, dikt og musikk er skaden vanskelig å oppdage – men den er der. Kroppen kan være frisk nok; hoppe, løpe, svømme, spise som en hest og lage masse bråk, slik barn alltid har gjort – men noe mangler. Noen mennesker opplever å høre et dikt på radio eller å se en plakat av et kunstverk og det treffer så hardt at de blir svimle. Ingenting har forberedt dem på noe lignende; en sult for skjønnhet de ikke ante var der, en sult som kan få hjertet til å gå i stykker. Effekten av en slik sult er ikke spesielt dramatisk eller stormende. Og det finnes mange som lever gode, rike liv uten slike opplevelser av sult. Men denne sulten finnes i mange barn, og ofte blir den ikke stilt fordi ingen har forstått at den er der. Over alt finnes det barn som sulter for noe som gir føde og næring til sjelen på en måte ingen ting annet kunne gjort. Vi må også forstå at alle barn har rett til å oppleve kultur. Vi må virkelig forstå at uten historier og poesi og bilder og musikk så vil barn sulte. Pullmans ord gjorde inntrykk på meg.
Bli en god forteller
Ta deg tid til å høre på en god forteller! Hva er det som gjør at du lar deg fange? Hvordan er stemmen? Hvor sitter lyden? Lydbøker kan være en måte å finne det ut på. Noen opplesere vil skape resonnans i deg, andre vil stå i veien for fortellingen. Hvorfor? Hva kan du lære av det?
Når det gjelder fortellinger for barn, synes jeg de alltid skal følge en «Dickensk» oppskrift. Den er som følger: de som er snille, er snille. De som er onde, er onde. Noen ganger viser det seg at de onde er snille, men aldri at de snille er onde. God fortelling!
Fra An-Magritt av Johan Falkberget, gjenfortalt av Line Tandberg Bråthen
Illustrasjon: Ida Ødegaard
Rykende smeltehytte, fra Røros (1821). foto: Jacob Pedersen
