Sitter barna for mye stille? Leker de ikke med andre?
Er de blitt skjermavhengige? Heldagsskolen kan være en god løsning!
I året 1900 utga den svenske feministen Ellen Key boken Barnets århundre, der hun forutså endringer i vår vestlige familiestruktur med en mer tilstedeværende far og en tid der barnas interesser på en helt annen måte enn før ville komme i sentrum. Barn var av en annen art enn ungdom og voksne, hevdet hun, med rett til et liv i det man kalte ”barndommens rike”.
Et århundre senere kunne enhver oppegående fastslå at Ellen Key i stor grad fikk rett. Ikke slik å forstå at alle barn fikk glede av nye verdier og idealer, men barnearbeid ble avskaffet, voksne mistet retten til å utøve fysisk vold mot barn, og det ble skapt en rekke pedagogiske alternativer der hensynet til barna og deres utvikling skulle erstatte den rådende oppfatning av barn som en slags uferdige voksne. Nå skulle ikke lenger målet med oppdragelsen være å få avsluttet denne ”premature” tilstanden så raskt som mulig.
I året 2000 reiste ingen spørsmålet: Var det avgåtte århundre enestående i det at barnas interesser virkelig ble løftet frem? Hva er status etter et drøyt tiår av det nye årtusen?
Enkelte utviklingstrekk peker den motsatte vei av det Ellen Key ønsket. For barn er i økende grad blitt gjenstand for voksnes rettigheter. Ikke slik å forstå at det å ha to mammaer eller to pappaer innebærer dårligere livskvalitet for et barn. Men det er ikke et uttrykk for en sterk rettslig stilling når voksne i økende grad hevder at det å få barn er en menneskerett. Rent faktisk er dette å snu saken på hode. Det er barn som har rett til foreldre/foresatte, ikke omvendt. Surrogati, og da i særdeleshet som postkolonialt og kommersielt foretagende, er et annet utslag av voksnes rett til å få (les eie) barn. Energien i enkelte voksnes kamp for eierskap til barn er sterk, så sterk at etikken henvises til en mørk krok.
Det foreldrefrie hjem
Det nye årtusen medførte at alle skal arbeide utenfor hjemmet. Utvilsomt et godt trekk, dersom det viktigste er et høyt konsum, nasjonens økonomi og velferdsstatens bæreevne. Lange arbeidsdager for foreldre, lange dager for barna. Og mange sliter med presset som familiene utsettes for. Barn i skolealder tilbringer daglig timer på SFO. Noen er heldige og får høyverdige tilbud etter skoletid, men kvaliteten er varierende, ofte med underbemanning og lite personlig omsorg for de yngste.
Foreldre som bruker timer og mil hver ettermiddag til å kjøre barna til sport eller andre aktiviteter kritiseres for å gjennomregulere barndommen. At foreldre ønsker å stille opp for barna i den tiden de faktisk er tilgjengelige, er ikke problemet. Utfordringen er at uten dette engasjementet får de fleste barn altfor lite fysisk aktivitet. Etter at det foreldrefrie hjem ble en realitet, er det ingen omsorgspersoner til stede når barna returnerer fra skolen, ingen sender barna ut for å leke, ingen sørger for at de får på seg årstidstilpassede klær. Med unntak av spesielt fine sommerdager er det uhyre sjeldent å se barn leke ute. Derfor er foreldre opptatt av at barna er aktive ettermiddager og kvelder; derfor kjøres barn til og fra idrett og fysisk lek.
De fleste er klar over hva barna gjør når de kommer hjem til tomme hus etter skoletid. Internett, dataspill, tv og video er langt mer populært enn lekselesning. Etter en dag styrt av timeplaner og skoleklokker føles det godt å kunne koble av med noe helt annet. Men det er flere problemer knyttet til dette. Frilek blir det lite av; i USA viser forskning at barns frie lek er redusert med 95 % i løpet av et par tiår. Fra tidenes morgen har lek vært barns måte å utvikle nødvendige ferdigheter, og selv om arbeidslivet for de fleste voksne ikke innebærer fysisk aktivitet, betyr ikke det at barns behov er endret. Leken gir verdifull avkobling fra kunnskapskravene i skolen ved at den er fristilt fra ytre krav, den medfører en opplevelse av frihet, og at den innebærer fysisk aktivitet. I leken ligger en form for avkobling som på ingen måte kan sammenlignes med å sitte i en sofa og styre en digital verden.
De fleste barn under 12 år konsumerer hovedsakelig ufarlig medieinnhold, og de fleste foreldre velger å se på dette som noe barna lærer av. Men tilvenningen til et stort konsum av medier har flere uheldige sider enn at barna får for lite lek og fysisk aktivitet. Gradvis vokser de inn i en ungdomskultur der det gir kred (les status) å være hjemmevant i medieinnhold som i beste fall kan betegnes som søppel. Allerede fra 11-12 års alder spiller gutter dataspill som COD (Call of Duty), kort oppsummert som digitale massemord. At aldersgrensen for slike eksesser er 18 år, har begrenset effekt; eldre brødre og ”liberale” foreldre sørger for tilgangen.
Jenter er lykkelig fritatt for denne utdaterte versjon av mannlig overlevelsesinstinkt. Men dette betyr ikke at jenters mediekonsum er spesielt sunt. TV-Norge og TV3 er av de kanaler som daglig fyller tv-boksen med programmer tilpasset unge jenters dragning mot innhold der det fokuseres på utseende og slanking, relasjoner og emosjonelle brudd. Kritikk av kvalitet og innhold på programmer i sendetiden mellom kl. 14 og 16 ser ut til å ha hatt en viss virkning, men det er fortsatt nok av programtilbud med tvilsom kvalitet. Tendensen er at stadig yngre jenter lar seg underholde av disse programmene, og det er grunn til å tro at de idealene som kolporteres har desto større gjennomslag.
«Sosiale» medier
En annet utfordring som følger av barns frie tilgang til medier er Internett-relatert, med YouTube og Facebook i hovedrollene. Innholdet er oftest ikke problemet her, men omfanget av bruken. Etter smarttelefonenes inntreden i barnas verden, har de tilgang på tjenester som Facebook nærmest til enhver tid. Det lyder tilforlatelig med ”sosiale” medier, og en berettigelse finnes dels i at barna kommuniserer med hverandre over nettet, dels at de ofte sitter flere barn sammen og bruker dem. Noen legger ut bilder eller kontaktinformasjon som eksponerer barn for mobbing eller pedofile, men problemet med internettbruk er at den er vanedannende. Når psykologer erfarer at voksne søker hjelp for avhengighet, og man vet at mange barn tilbringer timesvis daglig på nettet, kreves ingen klarsynthet for å forutse at vi i fremtiden vil få et kraftig økende problem i forhold til medieavhengighet blant unge.
Det mest uheldige ved overforbruk av medier, er neppe avhengigheten i seg selv, men konsekvensene det får. Unge mennesker er i en fase av livet der det er viktig at de tilegner seg et bredt spekter av ferdigheter. De trenger å bygge seg opp fysisk, bl.a. for å tåle dagens stillesittende arbeidsoppgaver uten at fysioterapeuten blir livsledsager. Det rapporteres stadig oftere om unge som sitter så mye foran skjermen at de ikke har tid, overskudd eller interesse av skolearbeid. Det hjelper lite med gode evner om man ikke gjør det som skal til for å komme inn i et utdannelsesforløp som fører frem mot spennende arbeidsoppgaver.
Mediebruk er viktig del av barn og unges oppvekst i dag, men kunsten å balansere konsumet er mer enn mange foreldre mestrer. Tiden etter skolens slutt er en kritisk periode i så måte. To timer mediebruk før middag, og noen timer etter, det er konsumet svært mange har. Det skal ikke mye regneferdighet til her: 4 timer pr dag 5 dager i uken, 5 timer pr dag i helgen, da nærmer tidsbruken seg det en voksen har av arbeidstid. Dette er fortsatt høyere enn gjennomsnittet blant norske barn, men i andre land vi ofte følger etter, er konsumet på dette nivået.
Oppsummert kan vi fastslå at barn og unge har for lite fysisk aktivitet, og de bruker altfor mye tid på mediebruk. Løsningen ligger snublende nær: Heldagsskolen. Dette betyr selvsagt ikke at elever skal sitte flere timer på skolebenken. Fysisk aktivitet har en selvsagt plass, variert og hver dag. Det samme har håndverksfag, som gjennomgående tillegges for liten vekt og tilbys i en form som bidrar til å gi håndverksfagene lav status (her er steinerskoler et unntak). Med en timeplan som utnytter elevenes større teoretiske kapasitet tidlig på dagen, som inneholder fysisk aktivitet og nok tid til et skikkelig måltid midt på dagen, og som varierer mellom teoretiske fag og håndverksfag, har potensialer til å bli en langt bedre skole å gå på. Innenfor en heldagsramme vil også lekser kunne gjøres i skoletiden, noe som utvilsomt ville medføre mindre press på barna, ungdom og foreldrene etter middagstid.
Et ytterligere poeng, fastslått gjennom forskning, er at lekser medfører en sosial reproduksjon, trolig som konsekvens av forskjeller i foreldres utdannelsesnivå og mulighet for å støtte under lekselesning. Dette betyr selvsagt ikke at foreldre skal engasjere seg mindre i sine barn, men uten leksepress får man mer sammenhengende tid til rådighet, som kan benyttes til å gjøre aktiviteter sammen.
Den minste bekymring er at barn og unge får mindre tid til mediebruk. Den vil uansett bli prioritert, men innenfor rammer som medfører at færre forliser mulighetene til å utnytte sine evner i det videre liv.
Javert: ”Dog eats dog” fra Les Miserables, School edition. Regi: Helle Løchen Knutsen.