Dødningeskallen
Hvor tåpelig å besynge sin elskedes rosenkinn
hennes barm eller smilehull.
Alt dette er kun skjønnhetens tapeter
som nedrives etter bryllupsfesten.
Gå til tingenes vesen! Føl henrykkelse, dødelige!
Se reisningens yndige dristighet,
det hele skjeletts herlige konstruksjon av skjønnhetslinjer.
Benraden er tempelbygningens kolonner og hellige buer,
ennu etter århundrer skinnende som alabaster eller gul jaspis.
Knoklene, lik forstenede liljeknopper,
verdige til å være kulene
i en bedende engels rosenkrans.
Henrik Wergeland
Dette diktet står for meg som en god inngang til 9. klasses hovedfagsperiode i biologi. Ved utgangen av de 3–4 ukene skal elevene ha tilegnet seg mye kunnskap om de deler av menneskets kropp som fra en viss synsvinkel kan belyses gjennom fysikk og mekanikk: Skjelettet, ørene og øynene. Men like viktig er det at de har fått en opplevelse av den visdom og skjønnhet som trer oss i møte ved betraktninger over hvordan vi er formet. Derfor følger dette diktet oss gjennom perioden, – mon tro hva Wergeland har sett og ment?
Før selveste skjelettet kommer på plass i klasserommet, tegner elevene et skjelett ut fra den kunnskap og forestilling de har om hvordan det ser ut. I den prosessen dukker det opp mange spørsmål! For hvordan henger vi nå egentlig sammen?
Så, med skjelettet på plass i klasserommet møter vi igjen den rette og den krumme linjen , – det aller første tema fra 2. klasse. Hva kan vi nå se? Jo; det sfæriske hodet, de buete og halvveis sfæriske ribbeina, de flate men krumme hoftebeina, ryggradens kurver og mye annet vi ikke hadde tenkt over tidligere. Leddene!
Fenomenale former
Ganske snart er 9. klasse fordypet i modellering og tegning. For hvordan er nå halsvirvlene utformet? Det tunge kraniet hviler jo på en søyletopp! Dessuten kan vi både nikke og riste på hodet, – hvordan er det mulig? Vi kjenner jo at vi kan bevege hodet, og det kommer mange forslag til forklaring på hvordan de øverste halsvirvlene da må se ut. Det kan slett ikke helt forstås uten at vi blir oppmerksomme på at axis skyter en «knokkelkule» opp gjennom atlas, og at atlas har to «skåler» hvor hodet hviler. Og hva med bukvirvlene, hvilken form har de fått, de som bærer hele ryggsøylen? Kan man tenke seg hvorfor hals- og bukvirvler ser så forskjellige ut?
«Petter» eller «Larsen», eller hvilket navn nå skjelettet har fått, har mange nærgående studiebesøk, men er ikke affisert av det. At han en morgen plutselig er utstyrt med hatt og sigar tar han også med stor ro.
Arbeidsboken vokser fram med tegninger og alle de observasjoner og tanker elevene har gjort seg. Fra meg kommer navn, som f. eks beina fra overarm til fingre: Overarmsbein, 2 underarmsbein, 4 håndrotsbein, nye 4 håndrotsbein, 5 mellomhåndsbein. Det er da underlig å se at vi har en arm som differensierer seg mot periferien med utviklingen 1-2-4-4-5, og har 27 knokler? Man kan jo også komme til å lure på hvordan det ser ut fra hoftebeinet ned til det ytterste leddet i tærne. Elevene kjenner på seg selv (og til dels hverandre) om de kan telle sine ribbein og om de kanskje kan føle at leggen har 2 bein, osv.
På et tidspunkt i perioden kommer vi til at det er flere vesentlige forskjeller mellom oss og Petter/Larsen. Én av dem er jo at hans ledd er festet sammen med metalltråd, mens det i vår levende bygning finnes flere løsninger for bein å møtes. Og dermed må vi prøve ut hvilke av våre ledd som har stor eller liten bevegelighet, – og skrive resultatene i arbeidsboken. Det kan være i denne sammenhengen at musklene og senene også må kjennes på, beveges og læres noe om. At det fantastiske i disse forbindelsene mellom knokler, muskler og sener kalles bevegelses-«apparatet», kan vi samtale om. Bak seg har elevene en fysikkperiode hvor de utforsket vektstangprinsippet. Det hadde elevene kjent på kroppen i 5. klasse også, da kroppen selv var vekten. Nå kan de igjen utforske vektstangprinsippet i kroppens og lemmenes bevegelser. Det kan det komme mye moro ut av.
Former i bevegelse
Nå er det fint å gå en tur opp i skogen. Prøve å kjenne bevisst på hvordan vi beveger oss, – tyngdeoverføringer og balanse. Så godt vi kan bevege oss! Selv om de fleste kroppene nå er mye tyngre enn de var for noen år siden, så kan vi bære oss selv oppover bakkene. Men vent nå litt: Hva er det som beveger oss i bunn og grunn? Er det musklene og skjelettet? Livet, foreslår en elev. At jeg vil, sier kanskje en annen. At jeg vil, sier en tredje. Og dermed har vi vært i en dyp filosofisk samtale der i skogen.
Det er flere stikkveier å gå i denne perioden. Dyrenes former og skjelett kan for eksempel sammenlignes med menneskets, og det lille barnets form, bevegelse og skjelettutvikling kan sammenlignes med den voksnes. Hvor mange slike veier som er hensiktsmessig å gå, vil være forskjellig fra klasse til klasse. Det er elevenes interesse og spørsmål som er lærers kompass her.
At skjelettet i høy grad er levende, må vi beskjeftige oss med. Det er ikke bare et stativ som beskytter våre andre organer, og i sammenheng med muskler og sener fysiologisk gjør at vi kan bevege oss. Nei da, det er inne i knoklene at blodet skapes. Og ikke nok med det, skjelettet vårt er også et mineralreservoar. Dette er nye tanker for mange.
En vidunderlig kropp
Elevenes utprøvinger av bevisst balanse og bevegelse ansporer til oppdagelse av nye mysterier. For balansen, hvor kommer den fra? Der blir elevene fort enige om at den kommer innenfra kroppen et sted, og noen vet kanskje at vi har et eget organ for den. Ja, da er det bare å søke å forstå mekanikken i mellomørets bitte små knokler, og den nærheten de har til balanseorganets labyrint. Balanse, likevekt og hørsel, – derfor kan jeg orientere meg i verden!
Og øynene, som gir oss så mye informasjon om verden, deres indre oppbygning vil vi bli kjent med. De kan vi også nærme oss ved hjelp av mekaniske prinsipper.
Slik bringes vi fra undring til undring og fra kunnskap til kunnskap om menneskets vidunderlig smarte kropp. Elevene har stilt mange spørsmål og har lett etter svar. Som lærer ønsker jeg at kunnskapen skal gi elevene en følelse av både sin sammenheng med verden for øvrig og en ærefrykt for kroppen sin. Elevene støtter denne intensjonen med en stor grad av arbeidsglede. Og kanskje begynner Wergelands dikt å åpne seg for oss, – gi mer og mer mening?
Illustrasjoner: 9. klasse, Steinerskolen i Oslo
