I hele grunnskolen får elevene ukentlig erfaring med fagets mange elementer gjennom praktisk arbeid inne og ute, observasjoner og ekskursjoner. Den naturfagsundervisning som foregår i egne timer, representerer like mye en inderliggjøring av elevenes egne erfaringer som formidling av nytt lærestoff. Vekstverdenen er livskraftig, duftende og fargesprakende; et sant forvandlingens rike som utfolder seg gjennom årsløpet, og dette levende bildet må ikke miste sine kvaliteter når det nå skal behandles som et fag: botanikk.
Botanikken er på en enestående måte en skolerings- og utviklingsvei for tanken; for en fleksibel og «levende» tenkning. Målet er at ingen 11-åringer skal miste sin blomsterglede og åpenhet for alt som spirer og gror ved å måtte pugge åkersennepens griffel og arr. På dette klassetrinnet må det være botanikk i poesiens tegn. Nordahl Grieg skal ha sagt at botanikk er det verste blomstene vet – han har antagelig rett. Rudolf Steiner sa det så kraftfullt:
«I dag sier folk for det meste meningsløse ting om naturen. Når de ser en plante, river de den opp av jorden og driver botanikk, fordi de slett ikke vet noe om selve saken. Hvis jeg river ut et hår og beskriver det, så er det meningsløst, for håret kan bare vokse på et menneske eller et dyr, det kan ikke oppstå for seg selv; dere kan ikke få et hår til å vokse på en livløs sten. Da må noe levende ligge til grunn.» (Dornach, 12. april 1924.)
Blomsterplanten lever i tiden, gjennomgår en evig syklisk forvandling, og den kan overhode ikke tenkes løst fra sin sammenheng med jord, vann, lys, varme og luft rundt seg. Planten springer ut av et frø som åpner seg når frosten forsvinner, den spirer og kommer til syne med frøblad, stiger etter hvert mot lyset med stengel og blad, den samler seg til en knopp, som i tiden folder ut blomsten med sine fargerike kronblader, sine blomsterdeler og sin duft, som i sin tur trekker insekter til seg for bestøvning før den visner, mens frukten danner den næringsrike omgivelse til det nye frøet. Plantens forvandlingssyklus er fullendt, og slik kan «ur-planten» bli skildret før man går i gang med de ulike planters egenart.
Sopp, lav, tang, mose og bregne får nå sine fortellinger; alle har de sin viktige plass i helheten, men samtidig en plass i et slags hierarki, en utvikling som viser seg når et større bilde er brettet ut. Hvordan er alt dette blitt til? En stor stimulans til botanisk glede ligger i en skolehage, i at elevene har fått være med på å forberede jorden, så, luke og høste som en del av undervisningsopplegget.
En tur ut i nærmiljøet med snøklokker og krokus, hestehov og løvetann, blåklokker og liljekonvall kan gi faget en ny dimensjon før man tar opp de høyere blomsterplanter gjennom en skildring av liljen og rosen, to skjønnheter med totalt motsatt forhold til jorden. Liljene (med alle sine slektninger krokus og tulipaner osv.) springer tidlig ut av løken, en slags medbrakt niste som derfor ikke krever særlig jordsmonn. Rosene derimot må ha dyp og god jord og trenger tid. Liljen får ett frøblad, rosen to. Liljens stengel er vannaktig, rosens er treaktig. Liljens blad er parallellnervet, rosens forgrenet. Liljen danner seksstjerner i blomst og frukt, rosen har fem; den beste illustrasjon er eplekjernen. Kontrasten er åpenbar, ja, den kan være tankevekkende. Her kommer betydningen av den kunstneriske behandling klart i dagen. Å beskjeftige seg med formene, tegne, male eller skrive om vekstverdenens grenseløse mangfold og skjønnhet gir den følelsesmessige tilknytning til naturverdiene. I faget finnes også et utmerket grunnlag for naturvern.
De botaniske fenomenene berører oss gjennom sin livssyklus, sine former og farger. En egen verden i så måte er trærne, og skogen. Tenk på treets betydning i verden og historien – som redskap, som bygge-materiale for et «hjem» både til lands og til vanns og som våpen – dette er temaer som dukker opp i de kommende skoleår.
Jorden byr på mange ulike biotoper, hver med sin jordbunn, sine vekster, sitt klima og sine spesifikke naturbetingelser, som blåbærgranskog, edelløvskog eller havstrand. I dem alle finnes planter som finner seg til rette, utfolder sin syklus og gir miljøet sin stemning og farge. I disse samfunnene finner vi også utallige dyrearter, fra de minste kryp til insekter, fugler og pattedyr. Det er naturlig å bearbeide en flik av insektenes rike verden i forbindelse med blomstenes pollinering. I 2. eller 3. klasse har kanskje elevene fått både høre om biene og besøkt en bigård. I 6. klasse kan f. eks. humlene bli elevenes helter. Elevene kan lage et insekthotell eller klekke ut sommerfugler.
De mange ulike botaniske fenomener, fra lav til orkidé, må hele tiden knyttes til de biotoper eller økosystemer de finnes i, den omgivelse av jordsmonn, lys, fuktighet og varme som de trenger. Alle planter hører hjemme i et bestemt miljø, og mange av dem er sårbare for endringer. Målet for undervisningen er at det hos eleven oppstår kjærlighet til og ærefrykt for naturens undre, at det skapes en forbindelse til naturen som forankres i livet selv. Og det man elsker, forbinder man seg med og tar vare på og beskytter.
Maleriet: Elevarbeid fra Steinerskolen på Ringerike.
Kilder til videre fordypning:
• Spesielt i 9. og 10. foredrag i «Ilkleykurset» (GA 307) tar Rudolf Steiner opp ulike sider av botanikkfaget.
• Ide og innhold, fag og arbeidsmåter gjennom 13 år.
• Lærere kan finne fagtekster i artikkelregisteret og på internsidene på steinerskolen.no
