Kollegiet ved Steinerskolen på Skjold har registrert med økende uro hvordan elevene i stadig større utstrekning forsvinner mentalt inn i sine smarttelefoner, både før, under og etter skoletid. Knapt et blikk møter deg om morgenen når du kommer til skolen, bare en og annen elev løfter nesen fra mobilen og svarer når du muntert utbryter «God morgen!» til de som sitter i foajeen. Og straks skoledagen er over, kobler mange av elevene seg til telefonene og går hjemover i ensom majestet, gjerne med fem meters mellomrom hele veien til bybanen.
Slik er det, selv om ordensreglene slår fast at mobiler hverken skal sees eller høres på skolens område i skoletiden, som av hensyn til fritidshjembarna er definert til tidsrommet mellom 08.00 og 16.30. Alle klasserom har låsbare mobilskap, og elevene legger mobilene der på vei inn til hovedfag og får dem igjen ved dagens slutt.
Jeg spurte en elev som var i overkant opptatt av mobilen hvor mye hun egentlig var på, og hun sjekket sin gjennomsnittlig daglige skjermtid og konstaterte: «LOL! 10 timer og 31 minutter!» Jeg foreslo at hun skulle skaffe seg et liv, men hun parerte raskt med at hun hadde et liv – på mobilen. Jeg måtte spørre mine kolleger om jeg var alene om å føle at vi som skolekultur mister noe vesentlig når den tiden vi kunne tilbrakt sammen, vies små ting. Saken ble til et lite studium på kollegiemøtene, og prosessen er ikke avsluttet.
Gode forbilder…
Vi lærere besluttet å gjøre som vi gjør i andre pedagogiske spørsmål: Starte med oss selv. Vil vi ha ro i timene, må vi finne ro i oss selv. Vil vi at elevene skal utvikle seg, må vi arbeide med vår egen utvikling. Så hvordan har vi det, egentlig, med våre egne – og kollegers smarttelefoner? For det var tydelig at vi voksne ikke er stort bedre enn barna, når flere medarbeidere sitter med hver sin mobil på lærerværelset, og knapt noen hilser på den som kommer inn. Vi kan sjekke mobilen ute i et friminutt eller kommunisere med foreldre midt i en time.
Felles billeddannelse
Opplevelsen av hva som «egentlig» er problemet, var ganske varierende i kollegiet. Derfor ville vi starte med å danne oss et helhetlig bilde. På trinnene drøftet vi hva vi opplevde som utfordrende med våre egne og elevenes mobilvaner. Deretter delte vi i plenum. Vi satt igjen med et mye mer nyansert bilde av situasjonen: Det er veldig få elever som ikke klarer å legge bort mobilen når de skal, og som benytter enhver anledning til å fiske den frem. Det gjelder noen få på mellomtrinnet og ungdomstrinnet. Når vennlige oppfordringer ikke fungerer, ei heller trusler om anmerkninger eller kontakt med foreldrene, er det på grensen av hva vi selv opplever som maktbruk. Og hvor mye oppmerksomhet skal mobilene få? Hvis en elev nekter, forsterkes situasjonen hvis læreren fortsetter å presse.
De fleste bruker mobilen på vei til skolen og fortsetter med det frem til det ringer inn. Det medfører at det er lite fysisk og sosial aktivitet før hovedfag. Slik dominerer også mobilene når elevene skal forlate skolen. Samtidig ser vi at noen av de små barna har smartklokker som de kommuniserer med foreldrene på, også i skoletiden. Hva som kommer rundt neste sving av nye, teknologiske løsninger, vet vi ikke. Men vi ønsker jo at elevene våre skal bygge vennskap og være aktive når de er sammen, og det opplever vi at teknologien til en viss grad hindrer. Vi var også enige i at skoledagen fungerer bedre både faglig og sosialt hvis mobilene er borte. Dette støttes også av forskning; barn har det bedre og lærer mer uten digital distraksjon. Og det er de elevene som har størst utfordringer faglig og sosialt, som utvikler mest avhengighet til teknologien (https://forskning.no/informasjonsteknologi-internett-skole-og-utdanning/en-tidstyv-i-klasserommet/599626).
Digitale verktøy
Vi lærere er skjønt enige i at smarttelefonen er et fantastisk redskap som sparer oss for mye stress og arbeid og letter alle former for kommunikasjon med foreldre og kolleger. Som verktøy er det viktig at vi behersker det, ellers kan det bli til irritasjon. Digitale verktøy er kommet for å bli, men vi ønsker ikke at våre elever skal være slaver av teknologien. Da må de kunne håndtere redskapene slik at de blir tjenlige, og lære å skjelne mellom når digitale verktøy er det beste valget, og når de ikke er det. «Den som har en hammer, ser spiker over alt», sa Mark Twain på 1800–tallet. Hadde du en hammer da, hadde du nok et yrke, også. Mens digitale verktøy er like vanlige som klær i dag, og regnes som svar på de fleste problemer. Eller for å snu det på hodet, så kanskje vi gir lettere opp å finne løsningen på et problem, om det ikke lar seg besvare med en app eller et søk?
Avhengighet
Mennesker i alle aldre blir avhengige av mobilens verden. Om det er sosiale medier, spill eller treningsapper, så er det noe som er skapt slik for å lokke deg inn. Og når du først er der, må det en aktiv viljeshandling til for å bryte mønsteret. Dette er vanskelig nok for voksne som har en viss selvregulering og evne til å reflektere over egne handlingsmønstre. Når ungdom klarer dette, blir det gjerne tema for et avisoppslag: «Etter at skolen min innførte mobilforbud, har vi begynt å se på hverandre når vi prater» – «Mobilfrie skoler er bra for alle». Det er mange eksempler på at vi trenger en kultur for å la være å ty til mobilen i tide og utide. I Frankrike har myndighetene i grunnskolen regulert mobilen bort fra elevenes skolehverdag ved lov! Og Bjørn Bolstad, rektor i en offentlig skole, peker på at barn trenger hjelp til å utvikle selvregulering, og da må de få fri fra mobilen. (https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/5V4eQb/kan-digital-roeykelov-utvikle-barnas-evne-til-selvkontroll-bjoern-b) Han sammenligner dagens situasjon med tiden før og etter røykeloven. Nå vet vi alle at røyking er skadelig, og vi er takknemlige for at Høybråten den gang sto støtt i stormen frem til røykeloven var et faktum. Så spørs det hvor lang tid det skal gå, og hvor mye forskning vi trenger som dokumentasjon, før vi erkjenner at den digitale teknologien kan være skadelig i store doser. Vi trenger tyve år på å utvikle vår evne til selvregulering, og frem til da trenger vi både beskyttelse mot det vi lett kan bli avhengige av, og vi trenger støtte i situasjoner som krever selvregulering, for å lære det.
Stjeler teknologien våre muligheter for utvikling?
En taxisjåfør i London må huske 25.000 gater og 320 standard kjøreruter og kunne finne rundt 1.000 steder som severdigheter, parker, institusjoner og offentlige kontorer. Opplæringen tar opptil tre år, og digitale hjelpemidler er ikke tillatt under eksamen (https://en.wikipedia.org/wiki/Taxis_of_the_United_Kingdom#The_Knowledge). Det sies at menneskehjernens evne til å håndtere slik informasjon svekkes i takt med tilgjengeligheten på nett. Er det virkelig nødvendig å huske alt mulig, når det er et tastetrykk unna? Tenk bare på hva som skjedde med menneskenes evne til å fortelle historier som Odysseen eller Iliaden utenat, da trykkekunsten erstattet hukommelsen. Dagens utvikling er den (hittil) ytterste konsekvens av det som startet med Gutenberg. Det er mye som er lettere når vi slipper å huske alt mulig, men det at vi slipper å anstrenge oss, gjør kanskje hjernemusklene generelt slappere?
Engasjement!
Det som iallfall er sikkert, er at alle har et forhold til digitale verktøy, og at det er sterke følelser knyttet til de oppfatningene man sitter med. I kollegiet vårt fins det fremdeles lærere som ikke har smarttelefon og aldri har besøkt sosiale medier, og det fins lærere som har prøvd alt som fins av apper, sosiale medier og teknologiske duppeditter. Det kan bli deilig opphetede samtaler med et slikt utgangspunkt, og erfaringene viser at vi lettere kommer fremover om vi ikke er altfor enige. Iallfall er vi sikre på at man ikke må være 100 % frelst eller fri for å være en god lærer og et skikkelig menneske.
Hvordan skape en fruktbar skolekultur?
Vi måtte spørre oss selv hva det er vi vil skape for elevene og skolen vår, for problemet er jo ikke mobilen i seg selv. Hva er det egentlig vi driver med, når vi driver skole? Og hvordan kan vi skape den gode skolekulturen som vi mener må være grunnlaget for alle faglige aktiviteter? Vi vet av erfaring at det er de voksne som skaper og fremelsker kulturen for hvordan vi skal ha det sammen, for hva som er grei oppførsel, for den kjærligheten og det menneskesynet som skal prege alt annet. Da må lærerne først og fremst være gode og tydelige forbilder. Og vi vet at bruk av makt ikke fører til noe godt, hverken i det å skape en god og kjærlig kultur, eller å få elevene til å legge fra seg mobilen. Tenk om vi kan skape og drive en skole som er så varm og inkluderende, så boblende av aktivitet og menneskelig samvær at den suger til seg alle som er nær og involverer dem i begeistret samhandling og gjør mobilen overflødig? Er ikke behovet for mobilen et symptom på et mye større problem? Steinerskolen har alltid vært synonymt med kvalitet. Om ikke folk ser hverandre i øynene andre steder, så bør det være desto viktigere at vi gjør det hos oss. Kan vi være steinerskole uten et levende fellesskap tuftet på menneskemøter?
Dette ønsker vi: At det ikke er en regel eller en lov som regulerer bort mobilen fra arenaene der den ellers forstyrrer, men at det er våre egne impulser og bevisste valg som fører til det. Da har vi oppnådd en første oppdragelse til frihet. Da har vi tatt ansvar for oss selv. Hvordan kan vi helt konkret skape grunnlaget for at noe slikt skjer? Vi lærere vil iallfall ikke diskutere oss frem til en regel som vi så trer ned over hodene på elever og foreldre. Vi vil at de skal ta del i prosessene, vi vil vite hvordan verden ser ut fra deres ståsted, dele våre perspektiver med dem og skape et skolesamfunn der alle har plass. Vi vil at beslutninger skal være informerte, veloverveide og springe ut av en bevissthet om og kjærlighet til fellesskapet.
Foto: #KidsOnTech
