Det gode, det skjønne og det sanne i de tre første utviklingsfasene

Christian Egge: Rudolf Steiner formulerte en teori om 7-årsperioder i menneskets livsløp. Vi må ikke nødvendigvis hefte oss ved faser på 7 år, men det er åpenbart at det fins perioder med ulike kvaliteter og muligheter, «utviklingsvinduer», som må ivaretas i utviklingens gang.

I denne sammenhengen snakket Steiner om at man som lærer må ta høyde for visse grunnstemninger eller behov under de første 7 årene, i tiden mellom 7 og 14 og så i perioden mellom 14 og 21. For barnet er det et ideal eller en mulighet – og et behov i den første perioden frem til tannfellingen – å oppleve verden som god. I tiden mellom 7 og 14, altså i barneskolen, er det viktig at barnet får oppleve verden som skjønn, og senere, i tiden på ungdomsskole og videregående trinn, at verden er sann. Å arbeide ut fra en slik modell må vel være svært vanskelig i vår tid? Ikke minst mediene overskyller oss jo med budskap om det motsatte: verden er langt fra god, skjønn og sann – tvert imot: Vi fores med informasjon om maktbegjær, undertrykkelse og krigshandlinger, ødeleggelse av hele landskap og biotoper, klimaforandringer. Ny­­hetene er potensielt og reelt fake news. Hundre år etter at Steiner snakket om dette kan man virkelig spørre seg: Hvordan i all verden skal vi kunne gjennomføre en slik undervisning i dag? Hvordan kan vi arbeide ut fra barnets utviklingsfaser og med disse prinsippene i bakhodet? Og i denne sammenhengen: Hvordan kommer moralitet inn i bildet? Etikk og moral er jo viktig i alle overgripende læreplaner.

Frode Barkved: Det er et veldig stort spørsmål dette, et spørsmål som må nyanseres. Om vi tar Steiners 7-årsperioder: Det er riktig at han tar utgangspunkt i Platons og Aristoteles´ begreper om det gode, det skjønne og det sanne – mer enn 2000 år tilbake i tid, ja, egentlig i Solon 600 år f. Kr. Solon snakket om heptomader, 10 ganger 7 år i et livsløp. Hver 7-årsfase hadde sitt ledemotiv. Solon var poet og en pioner for demokratiets utvikling – selv om det var en sped begynnelse, for de få, og bare for menn. Men det var en begynnelse, en gryende demokratiforståelse. Solon var lenge en omreisende, flakkende sjel som søkte kunnskap. Det var ikke bare han som introduserte tanken om 7-års­perioder; du finner den i mange kulturer. I dag ser man det gjerne som litt pseudovitenskapelig, men likevel finner man det innen celle-biologien. Bortsett fra cellefornyelsen i knoklene, som tar ca. ti år, er alle celler fornyet i løpet av 7 til 8 år. Det samme påpekte Steiner for over hundre år siden. Innen nyere teorier om fase­utvikling, eksempelvis hos Daniel Levinson1 finnes det interessante beskrivelser av voksen­utvikling med motiver som spiller seg ut i forskjellige livsfaser. Her finnes det spennende paralleller til Steiners beskrivelse av syvårsfaser, denne gangen angående den voksnes utvikling. Når det gjelder Steiner er det ofte slik at han aktualiserer «før-moderne» ideer og begreper i et forsøk på å gi dem en ny betydning. Når det gjelder hans vektlegging av syvårsperiodene som et okular for en livsnær utviklingsdidaktikk, så har den vist seg å være fruktbar – så sant man som lærer ikke behandler denne ideen som noe stivt og mekanisk.

Steiner snakker også om kriser, transformasjoner og vendepunkter innenfor hver syvårsperiode, så det er både dynamisk og sammensatt. Det fins tydelige kjennemerker ved overgang­ene, som tannfellingen og kjønnsmodningen. Men her ser vi forskyvninger gjennom historiens gang. Det fins kulturelle forskjeller, men rent biologisk endrer ting seg også. For 150 år siden menstruerte jentene når de var 16, 17 år gamle, i dag allerede ved 12-årsalder. Dette er et stort felt; bare ordet «utvikling» må problematiseres. Men det interessante ved den steinerpedagogiske ansatsen er kanskje det at man er veldig opptatt av ulike værensopplevelser. Dette å være i verden med ulike bevissthetsformer. Noen spørsmål oppstår: Når oppstår selvbevisstheten? Når er man moden for det kognitive? Hva domineres vi av i de ulike fasene av livet? Hvordan opplever vi verden i utviklingens gang? Det er noe veldig fruktbart i å stille disse spørsmålene. Og nødvendig.

Når det gjelder dette med godhet, skjønnhet og sannhet, så er det ikke slik at vi i de første 7 årene kjører på med godhet, så er det tid for skjønnhet – før det kan det liksom gjerne være litt heslig … – og deretter sannhet. Det er ikke slik. Vi snakker om idealer som går opp i en høyere enhet. Det estetiske draget, det kunstner­-iske elementet er for eksempel veldig sterkt til stede i steinerbarnehagen. De maler og modellerer og holder på med skapende virksomhet hele tiden. Lengselen etter det skjønne fins der allerede hos de små.

I barnehagen:

For å nærme oss dette med «godhet i den første 7-årsperioden»: Når du ser på verden, så er det virkelig ikke bare godhet der ute. Men det var det ikke på Steiners tid heller! Da den første steinerskolen startet i 1919, var den første verdenskrigen akkurat over. Vi kan kanskje forstå hva han mener ut fra dette perspektivet:

Det som er viktig i tidlig barndom ifølge Steiner er at «barn tilhører en egen rase (han brukte det begrepet) – som nemlig tror på moralen i verden». Dette er veldig gåtefullt: Tro på moralen. Det han egentlig sier er at barn har med seg en empati – men han bruker andre ord. Han sier at barn er fulle av hengivenhetskraft. Du må jo være blind om du ikke ser hvordan barn strekker seg ut mot verden, de går så å si «med hjertet i hånden» og sier til deg: Se på dette! Barnet har denne dype hengivenheten til liksom å smelte inn i omgivelsene og til å ta omgivelsene inn i seg. Barnet kommer til verden med en «hengivenhetsstrøm». Og en forventning om å bli møtt med godhet.

I nyere forskning har man gjort studier på dette med barns empati, helt ned til 8 måneders alder. Der kan man se at det har funnet sted et paradigmeskifte. Jeg vet ikke helt når det inntraff, men for ikke så veldig lenge siden. For 50, 60 år siden så man på barn som amoralske, egentlig litt som avstumpede vesen som måtte lære alt. De var «blanke ark». Nyere forskning viser at empati er medfødt. Så fins det ulike tolkninger av dette, hvordan det er slik. Og hvor har de det fra? For Steiner er det et anliggende å få frem at barnet, frem til skolealder, er et vesen som hengir seg, tar opp og imiterer sin omgivelse. Det moralske, det etiske feltet har med hengivelse å gjøre. Det kommer ikke så mye an på hva barnehagelæreren sier om hva som er rett og galt, men hvordan hun eller han er som menneske. For barnet imiterer gestene, holdningen, stemmen. Steiner legger veldig stor vekt på sansningen. Det kan man jo huske selv, hvor sterkt man sanset som liten: luktene, smaken, lyder og så videre. Han sier at i tidlig barndom virker all persepsjon, både sjelelig og sanselig, formende inn i det kroppslige, inn i hjernestrukturene. Barnet er så sammenvevd med alt omkring seg, at inntrykkene virker formende. Dette må man ha en sterk bevissthet om for eksempel som barnehagepedagog.

Å skape «et godt rom» for barnet som det kan komme inn i og hengi seg til i tidlig barndom er essensielt. Da styrker du det som barnet har, denne hengivenheten, denne troen på at verden er god. Det betyr ikke at verden i sin helhet er god, men det har med en empati, og med moralitet å gjøre, som barnet kommer inn i verden med. Og det kan understøttes og styrkes.

I barneskolen:

Så kan vi si noe om den neste 7-årsperioden og «det skjønne», eller det estetiske. Fra og med denne perioden har jeg selv mest erfaring, så dette blir litt mer omfattende. Steiner sier at de kreftene som har virket i det formmessige, i veksten frem til 7-årsalder, hele denne vitaliteten blir nå mer inderliggjort. Barnet kan nå benytte seg av disse kreftene i forestillings- og hukommelsesdannelse på en helt ny måte. Her kommer da det estetiske, den kunstneriske dimensjonen inn. Som jeg forstår Steiner når han snakker om «det skjønne», så mener han at undervisningen må legges an slik at barnet (fremdeles) blir tiltalt på en måte som skaper bevegelighet, liv, billedrikdom og fleksibilitet, at man nærmer seg fenomenene fra ulike kanter og ikke bare gir det ferdige definisjoner.

Når man for eksempel har zoologi, så handler det ikke bare om at elevene får en slags definisjon av at en løve er slik, en snegl slik og så videre, men at du må relatere det til mennesket. Når du forteller om flodhesten til 10-åringer på en levende måte, så blir de nesten flodhester. Om du en dag prøver å få flodhesten frem i hele dens gestalt, i formspråket, i livsmiljøet, i flodhestens livsverden – så kan du merke at det blir en «flodhest-stemning» i klasserommet. Steiners poeng er at mennesket er en borger i hele verden, er beslektet med hele verden – og så å si gjenkjenner litt av «flodhest-naturen i seg selv». Når du så forteller om giraffen den neste dagen, en helt annen livsverden, så kommer det en annen stemning inn. Eller ørnen – igjen en totalt annen verden. Så jobber du kunstnerisk med emnet etterpå, etter at du har fortalt. Du kan selvfølgelig ta inn faktakunnskap også. Vi skal ikke være uvitende om sakkunnskap som har med dyreriket å gjøre, men man må gjøre det på en måte som gjør at du får en følelse av å være en del av verden – eller at verden er en del av meg.

Det samme gjelder historie. Historieundervisningen er annerledes i 6. klasse enn i 10. Når du har historie i 6. klasse: hvordan kan du gjøre det på en måte som gjør at elevene «kommer hjem» i verden? At det appellerer både til antipati mot det onde, og til sympati med gode – for eksempel med en som overvinner seg selv? Hvordan bearbeider du stoffet med elevene? Her virker kunsten inn. Den beliver, den gjør at begrepene ikke stivner i been there, done that… Ikke sant, man sier: Nå har vi det i boks, ferdig med det! Da kan tingene utkrystallisere seg i tørr kunnskap. Det kan det også være, men hele tiden slik at eleven opplever en appell, en lyst til å vite mer. At det kan oppstå en undring: Hvilken verden er det jeg er en del av? Vi snakker om undervisningskunst. Klarer du å formidle i levende bilder med mange ulike perspektiver, slik at det skaper en forbindelse mellom eleven og verden – eller blir det en fremmedgjøring gjennom en kognitiv overbelastning?

Her kommer «det skjønne» inn. Steiner var veldig opptatt av Schiller og hans tre drifter: stoffdrift, formdrift og lekedrift. Schiller sa: Mennesket er først menneske når det leker. Eller når det er kunstnerisk produktivt. Dette var et forbilde for Steiner når han la opp undervisningen. Steiner mente at man skal være spesielt forsiktig før 12-årsalderen. Rundt denne alderen begynner det å vokse frem en større kapasitet innenfra til å kunne se årsak og virkning. Man kan tenke mer abstrakt, ha mer av et meta-perspektiv: aha, sånn henger det sammen! Steiner mener at man skal være varsom med å ta inn vitenskapelige modeller for tidlig. Først må barnet forbinde seg, elske verden – før det på et senere tidspunkt kan begynne å utfolde en skikkelig dømmekraft. Ideen er: Vent med dømmekraft, for den krever en kognitiv kapasitet som først må grunnlegges gjennom opplevelsesbasert undervisning, gjennom følelse og emosjoner, og gjennom vilje. Om en slik deltagelse har fått ut­-folde seg, har man et fundament som refleksjons­-evnen, dømmekraften og selvstendig tenkning kan stå på.

Dette må komme inn på det rette tidspunktet i bevissthetsutviklingen. Her kan det naturligvis finnes individuelle forskjeller hos ulike elever; det må læreren merke. Men dette er prinsippet. Min erfaring er at dette perspektivet er veldig fruktbart. Om man lykkes med dette som lærer, da får barnet forhåpentligvis utviklet en bevegelighet og en styrke som er annerledes enn om det tar i bruk disse evnene for tidlig.

I ungdomsskolen og på videregående trinn:

Nå kommer «sannhet» spesielt inn som en grunnkvalitet i undervisningen, eller på en ny måte: sannhetssøken og vitenskap. Undervisningen blir mer saklig. Det blir avgjørende at læreren har god fagkunnskap og kan sitt emne. Spørsmålet hva er sant? kommer også tidligere; selv små barn spør: Er det sant? Sannhet er naturligvis viktig i hele skoleforløpet. Men i barnehage og barneskolen handler det fremfor alt om at læreren representerer noe sant for eleven. Læreren er jo forbilde. Da handler det ikke så mye om intellektuell sannhet. Men nå, fra 13/14-årsalderen handler det virkelig om intellektuell sannhetssøken – hos læreren som hos eleven.

Steiner var veldig tydelig på dette at det holder ikke bare å være en god pedagog; en som vil være en god lærer må være brennende interessert i tidens store nød. En nød som vi ikke kan forestille oss stor nok. Dette å gå inn i sin tid, være en engasjert borger av verden, anså Steiner som en essensiell sak om man skal bli en god lærer. Om lærerne i sannhet går inn i sin tid, da stråler noe av denne «medborgerskaps-kvaliteten» inn i undervisningen.

1. https://study.com/academy/lesson/daniel-levinson-biography-theory.html

Denne teksten er et komprimert utdrag av et lengre intervju med Frode Barkved som Christian Egge gjorde i juni 2019 i forbindelse med bokprosjektet Skole og utdanning i tider av AI (artifisiell intelligens), digitalisering og New Public Management.

Foto: Freddy Wike

Christian Egge

Lærer og forfatter av bøkene Frihetens Vilkår (2007) og Levende Økonomi (2011), begge på Flux forlag,– samt Menneske først og fremst – Innblikk i Camphill-landsbyene i Norge, Kagge forlag 2016.

Frode Barkved

Frode Barkved, tidligere lærer ved Steinerskolen i Stavanger gjennom 20 år. Førstelektor ved Steinerhøyskolen.