Det nødvendige samarbeidet

Gjennom det siste halve århundret har oppdragelsen gått fra å være et sosalt ansvar til å bli individualisert, skriver Godi Keller. – Det gir større individuell frihet, men øker foreldres usikkerhet. I dette landskapet behøver skolen og hjemmet hverandre.

Tre små møter med foreldre:

Reykjavik, etter et foreldreforedrag. To mødre kommer frem i ly av mylderet, for de har et spørsmål de ikke ville stille i plenum. –Hvordan skal vi gjøre godt igjen alt det gale vi har gjort i oppdragelsen? sa de. Jeg måtte da spørre hva galt de faktisk hadde gjort. – Nei, det vet vi jo ikke. Men så lite vi vet, må vi jo ha feilet mange ganger…

…Oslo, i forkant av et foreldrekurs. En far spør i telefonen om det er ledig plass til kona og ham på kurset. Det var det. Men når jeg først hadde ham på tråden, spurte jeg om det var en spesiell grunn til at de ville komme. Han svarte uten å nøle og med stor inderlighet. – Du skjønner, vi har en toåring hjemme og vi aner ikke hva vi skal gjøre. Jeg undret da på om det var noen omstendigheter jeg burde vite om, hvorpå han repliserte, en smule fortvilet: – Nei, det er ikke noe spesielt, vi bare vet ikke hva vi skal gjøre…

…Også et sted i Norge, en gang på nittitallet og muligens den hendelsen som vakte idéen om foreldrekurs i meg. På et foreldremøte i en sjette klasse (slikt heter syvende i dag), slo en far oppgitt ut med hendene og sa: – Hvordan skal vi i vår tid vite hva som er rett og galt i opp­dragelsen?…

Det siste spørsmålet slapp meg ikke mer, kanskje først og fremst fordi jeg ikke hadde stilt meg det før, fordi det i all sin logiske enkelhet klarte å forbause meg. Og fordi svaret er alt annet enn lett. I tiden som fulgte, prøvde jeg å bli litt klokere på det. Jeg så etter hvert at oppdragelsen gjennom det siste halve hundreåret har gått over fra å være et sosialt ansvar til å bli individualisert, for ikke å si en privatsak. Mange viktige spørsmål (for eksempel når et barn skal få sin første mobiltelefon, hvordan og i hvilket omfang det skal få bruke den, valg av klær eller mat) er i dag overlatt til hver enkelt mor eller far, der det før var bestemt av uskrevne lover og felles konvensjoner eller der valgmulighetene simpelthen av andre grunner var langt mer begrenset.

Det gir større individuell frihet, men øker tilsvarende den usikkerheten mine tre historier bærer bud om. Nå er usikkerhet en dårlig veileder i oppdragelsen, og jeg tenker at den er medansvarlig for den stadig mer rigide måle- og kontrolliveren dagens skoler og barnehager preges og plages av. Man vil så gjerne ha visshet: Går det bra med mitt barn? Er det i rute? Lærer det nok? Spørsmål vi hører så ofte at man innimellom glemmer hvor ubehjelpelige de er. Det vi til syvende og sist kan måle, er forsvinnende lite i forhold til alt det som betyr noe i barns oppvekst og læring: Om de forbinder seg med et stoff slik at det betyr noe for dem, om skolen møter dem med varme og inkludering, om vi makter å vedlikeholde og nære deres nysgjerrighet, åpenhet, tillit og selvfølelse – uansett begavelse og hvor fort eller sent de måtte utvikle seg.

Tillit

Det vesentlige i oppdragelsen kan vi ikke måle. Derfor beror det på noe annet enn kontroll, nemlig omtrent på det motsatte. Barna vokser og styrkes gjennom bøtter av tillit, ja – for å komme tilbake til foreldrene – ikke bare barna, men alle mennesker og alle relasjoner mellom menneskene. Hvis ektefeller eller livspartnere begynner å kontrollere hverandre, da er forholdet neppe mye verdt, og kontrollen gir dårlig grobunn for begges videre utvikling og vekst.

I oppdragelseslandskapet som befolkes av foreldre, pedagoger og barn har vi derfor først og fremst én jobb å gjøre, og det er å bygge hverandre opp, gjøre hverandre gode. Forsøk på å løse pedagogiske utfordringer, for eksempel uenighet mellom lærere og foreldre, med rettslige midler, er dømt til å mislykkes. I forholdet mellom pedagoger og foreldre finnes ikke annet enn dialogen, og den er gull verd hvis den baseres på gjensidig respekt og vilje til å lytte.

Jeg har i mitt foreldrearbeid – i årenes løp har det blitt en del kurs og langt flere temakvelder, foredrag og enkeltsamtaler – prøvd å gi foreldrene mot til selv å kunne ta kloke avgjørelser. – Istedenfor å la seg lede av de tusen kjappe tips som nærmest ukentlig presenteres i avisene og i skogen av bøker som påstår å vite hvordan man oppdrar barn, mens det ene rådet ofte slår det forrige i hjel.

Det viktige samarbeidet

Å gjøre hverandre gode er å tilkjenne hverandre evnen til å mestre oppgaven man er satt til, læreren som underviser og klasseleder, foreldrene som det beste forbildet og den varmeste autoriteten et barn kan få.

Men et godt samarbeid krever også en felles forståelse av barnet, dets muligheter, behov og utvikling, av betingelsene i familien (arbeidstid osv.) og av de rammene som skolen og læreren har å ta hensyn til. I dialogen må det derfor alltid finnes tid og sted for å ta opp slike ting, men først og fremst for å belyse barnet fra ulike sider. Det er klart at barnet ofte oppleves annerledes hjemme enn på skolen. Både lærerne og foreldrene behøver hverandre for å danne seg et godt bilde av barnet akkurat der og da, og over tid, ettersom barnet gjerne forandrer seg fort. Det som vi er bekymret for i dag, har ikke alltid aktualitet fire måneder senere.

Å øke selvfølelsen og hjelpe hverandre med observasjon, det er kjernepunktene i et godt samarbeid mellom pedagoger i barnehager og skole og foreldrene. Og midt oppi dette skader det ikke med en god porsjon raushet og varm humor. Jeg har i årenes løp blitt stadig mindre sikker på at ditt eller datt er rett i oppdragelsen, men lært meg at forhold mellom foreldre og deres barn er like individuelle som menneskene selv, og jeg respekterer langt lettere at det finnes ulike veier å oppdra på.

Alt de voksne får til av godt samarbeid, er til syvende og sist manna for barnet, mens alle kriser vi utkjemper voksne imellom, har i virkeligheten barnet som slagmark.

Usikkerhet er en dårlig veileder i oppdragelsen, og jeg tenker at den er medansvarlig for den stadig mer rigide måle- og kontrolliveren dagens skoler og barnehager preges og plages av. Man vil så gjerne ha visshet: Går det bra med mitt barn? Er det i rute?

Foto: Freddy Wike

Godi Keller

Godi Keller har arbeidet i Steinerskolen i 26, år hvorav mer enn ti år ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han er idag selvstendig og arbeider som foredragsholder, pøbelpedagog (= medarbeider i Pøbelprosjektet), kåsør, skribent og kursholder.