Foto: Hans Tarjei Skaare
Hva skjer når du mister et øye – ser du noe nytt? Slik ser det ut i møte med Frode Barkved
Det er en vinterdag med lav, skarp sol, og Nesoddbåten kommer som en isbryter inn mot Aker Brygge. Men helt fast er den ikke, isen, tusener av bruddstykker bøyer av slik at forbindelsen er hva den skal være, og i land stiger Frode Barkved.
Slik er det kanskje å være generalsekretær i Antroposofisk Selskap; fra sitt tilbaketrukne tilhold der ute på Nesoddlandet, brøyte seg veg inn til kulturens sentrum. Slik sett bør den ikke være bunnfrossen, fjorden.
Og det er det heller ikke, det norske medielandskapet, der Frode plasserer seg med kronikker og betraktninger stadig vekk, i Klassekampen, Morgenbladet, og innimellom i Dagbladet og VG. I god tradisjon får vi si, siden femtitallet, da fremstående kulturpersonligheter satte antroposofien på norgeskartet. Men ikke gitt, for da Frode tok over som generalsekretær, var det en utfordring å gjøre det antroposofiske arbeidet synlig i offentligheten, dét, og samtidig bringe de antroposofiske virksomhetene nærmere hverandre. Det er nyttig med en baug, slik.
Inn i antroposofien
Hvordan tenker vi oss en slik ”over-antroposof” – som nedlesset i Steiners skrifter, kanskje? Der er ikke Frode, og der har han aldri vært. Min vei inn i antroposofien har gått gjennom menneskene, sier han. Og glad for Parsifal-anledningen, sier han at han var minst like naiv som Parsifal der han kom til Järna for å studere som 21-åring.
– Jeg hadde lest Jonas av Bjørneboe, først som 16-åring, og så igjen og igjen, og dessuten romanen Bingo av Kjetil Bjørnstad. Fantes det et sted som Järna utenfor Stockholm, og som Goetheanum i Dornach, Sveits? Fantes det mennesker som tenkte slik som de gamle i disse romanene?
Jeg har nok aldri vært en bevisst søkende på den måten at jeg kunne spørre meg selv: skal jeg velge dette eller hint? Men jeg har merket dragningen noe har på meg, som vennlige invitasjoner jeg har tatt imot.
Kondolerer, var det noen som sa da jeg takket ja til å bli generalsekretær. Jeg så for meg at jeg trådte inn i en askehaug. Men av aske flyr jo fuglen Fønix…
Barndom
– Dette å ta de indre bildene på alvor, det har jeg med meg fra en skjellsettende opplevelse i barndommen. Vi bodde først i Bergen, men ved arbeidsulykke ble far, som var politimann, i mange år ufør. Dermed flyttet vi til Stavanger, der mine foreldre kom fra. Det var stusslige kår de første årene, et lite, gammelt hus med utedo, en arbeidsledig far og en hjemmeværende mor. Dette husker jeg allikevel som en lykkelig tid, som et blidt og varmt solskinn gjennom løvverket. På et tidspunkt flyttet vi inn i en førsteetasje hos mine besteforeldre, og det var farfar som så en dag spikket noen fine skistaver til meg. Jeg var da en vilter gutt på fire år, og mine foreldre hadde sagt at skistaver burde ikke jeg få. Jeg husker jeg sprang nedover gata med stavene, og snudde dem opp ned, og så snublet jeg, og den ene spissen gikk inn i øyet, slik at øyet falt ut og ble hengende og dingle på kinnet. Men det var ikke vondt! Det var en opplevelse av å trå igjennom til noe annet, et fredfylt, lyst og fargerikt rom hvor det fantes noe og noen som bergtok meg.
Frode fikler med glassøyet idet han forteller dette, plasserer det slik at det ser rett frem: – Det er klart dette snudde om på mange ting. Jeg ble ”Blingseøye”, og selv om jeg en tid etter sigende tangerte rekorden i skarpsyn på det andre øyet, har synet siden vært mitt handikap. Jeg fikk en sykdom på det friske øyet, og de opererte over hornhinnen fra det ødelagte, og igjen hadde jeg opplevelsen av å se krystallklart, men så viste det seg at de tok stingene for tidlig… Nå har jeg en hard linse på dette øyet. Tar jeg den av, ser jeg verden som en impresjonistisk maler.
Likevel, jeg ville ikke vært denne opplevelsen med øyet foruten. Hvordan kan jeg si noe slikt? Jeg husker farmor, hun og farfar gikk fra å være kommunister til å bli kristne etter krigen. Farfar ble tatt til fange på grunn av illegalt motstandsarbeid og opplevde tortur. Det kan nok ha bidratt til skifte av livssyn. Jeg husker at farmor ofte snakket om å holde seg til Guds sti, og at jeg måtte passe meg for ”vondemannen”. Jeg var litt usikker på hvem denne vondemannen var, men særlig sympatisk forekom han meg ikke. Etter dette med øyet hadde jeg en innbilning jeg syslet med – jeg tok vekk alt rundt meg inntil jeg kom til en mørk vegg. Jeg ville gjennom og bakenfor – til det som var ”før alt var”. Kanskje til det stedet jeg hadde fått et glimt av da staven penetrerte øyet?
Det var også en opplevelse på sykehuset; det var en lege som snakket om ”barna der inne”, og det var måten han sa det på, klangen og uttalen, det var som en resonans av noe, ”der innenfor et sted”.
Men denne veggen som jeg mediterte over, den kom jeg altså ikke igjennom. I et punkt mellom øynene kom det ofte frem et slags blått, vibrerende felt, og dette, som jeg senere har lest meg til burde være en positiv, overskridende erfaring, det var for meg ”vondemannens øye” som jeg måtte passe meg for.
Den var en høyst reell verden for meg, denne indre. Så fylt av bilder og farger og samtale. Jeg hadde en indre følgesvenn, en lys gutt, som jeg snakket med om alt mulig.
Så der det ytre miljøet, skolen og byen, bød på utfordringer for meg som var ”Blingseøye” og dertil hadde en søster med Downs syndrom – og selv om jeg absolutt kunne slå fra meg – så hadde jeg denne indre verdenen som gjorde meg sterk på en annen måte. Ikke slik at det ikke var tvil og meningsløshet, men på den måten at det var mulig å skape mening.
Ambisjon og ideal
– Jeg var langt fra en gutt uten ambisjoner, sier generalsekretæren der vi sitter vet et vindusbord på Aker Brygge og ser rådhuset tårne seg opp og Oslofjorden bre seg ut. – Jeg har alltid villet ut og utforske verden og melde meg med mine meninger. Men gjennom det jeg møtte som ”Blingseøye”, ble jeg bremset i min forfengelighet og selvspeiling. Det var ikke dette ytre, hvem jeg kunne være, som betød noe, men hva jeg rommet og kunne gi rom for. Dette ble jeg klar over fordi jeg absolutt hadde hangen til det motsatte. Som elitesvømmer frem til jeg var femten ville jeg gjerne på en pall.
Som 15-åring meldte jeg meg inn i Arbeidernes Ungdomsfylking, AUF. Det var flott det, sitte der og solidarisere seg og synge revolusjonære sanger, men enda mer, diskutere med andre, og aller mest, vinne diskusjonen. Men veldig fort ble det klart for meg at det for meg, som for andre, ble viktigere å posisjonere seg enn å slåss for de undertrykte. I dag har jeg sjelden utbytte av partipolitiske debatter. Når posisjonene blir for sterke, blir diskusjonen forutsigbar; det er som om det individuelt menneskelige blir slukt av et ideologisk vesen. Og det som sies, oppleves som usant.
Men hva skulle jeg bli? Jeg var på leting etter et ideal. Etter AUF var jeg med på en studiesirkel i Rød Ungdom, og også her var det fine folk og fine samlinger, men igjen: etablerte sannheter. Jeg oppsøkte anarkistmiljøet i Oslo, kafeen i Hjelmsgate, og her fant jeg noe som var grenseoverskridende – men tilsvarende fantes ikke i Stavanger. Jeg hadde prøvd transendental meditasjon, og det var flott, men de ville heller ha harmoni enn streik i Nordsjøen, og jeg var ikke der.
I Oslo spilte jeg på gata, slo opp telt på St. Hanshaugen og ble kjent med noen alkiser som fikk overnatte i teltet mitt. Jeg tenkte at trubadur, det kunne jeg bli; synge, skrive sanger, gi ut plate, og slik få utvikle en musikalsk åre; jeg hadde jo spilt trombone i korps og lært meg gitar, og jeg hadde spilt på noen scener og fått fin respons. Jeg var temmelig kry av at selveste Jan Eggum hadde takket og skrytt av de «fine tekstene og sangene» mine. Tenk å bli som ham; en engasjert visesanger!
Men som 20-åring, og med impulsene fra Bjørneboe, Bjørnstad og andre, visste jeg at det var et annerledes landskap jeg skulle vandre i. Jeg begynte så smått å lese Jung og Steiner. Og så søkte jeg meg altså til Järna.
Järna
– Da jeg kom til Järna, med gitaren min og noen øl i skulderveska, var jeg helt uforberedt. Den første jeg snakket med, var en gammel dame, Karin Ruths-Hoffmann. Hun kjente Bjørneboe, hadde møtt Hermann Hesse og hadde vært elev av Rudolf Steiner. Og da jeg ville lære mer tysk, var det henne jeg ble henvist til. Ved en storstilt mikaelsfeiring spurte jeg henne, med forståelse fra Carl Gustav Jung, om Mikael var å forstå som en arketyp. Nei, han er et reelt, åndelig vesen, forklarte hun. Det var her jeg begynte å nærme meg antroposofien.
I Järna møtte jeg så kunstneren Arne Klingborg, like engasjert i Raphael som i Andy Warhol, og Jørgen Smit, med sine store sammenhenger og inspirerende kraft, og Karl Brodersen, en samtalens mester i Sokrates’ og Platons ånd.
Og når jeg tenker tilbake – vi står på kjempers skuldre; det ligger et grunnarbeid i den antroposofiske bevegelsen som har dannet det gulvet vi nå står på.
Frode smiler. Det ble eurytmist-utdannelse ved Järna. Etter det første året på Rudolf Steinerseminarets allmennlinje, kom kjæresten Marianne dit, og de begynte å studere sammen. – Eurytmien var min andre kjærlighet, sier han, – jeg danset meg gjennom dagene. Det var en lykkefølelse når jeg kunne bevege meg helt i ett med ord og toner. Jeg tok fordypning i Holland, og det var det kunstneriske uttrykket som var viktig for meg og som sto for meg som en livsvei, da jeg ble kontaktet av Steinerskolen i Stavanger: Om jeg ville bli klasselærer? Jeg skrev hjem for å si at jeg hadde sagt ja, men da jeg leste det jeg hadde skrevet, så jeg at det sto nei. Jeg ble nemlig forespeilet muligheten til å lede et spennende prosjekt ved Järna, og forfengeligheten ble satt på prøve, men jeg dro altså hjem.
Stavanger – Oslo
Marianne og jeg bosatte oss i Stavanger og gikk begge helhjertet inn for skolen der. Vi fikk barn som etter hvert begynte ved skolen, vi hadde et fantastisk nettverk av familie, venner og kolleger. Alt tilsa at vi skulle bli der. Og vi ble der i 20 år. Jeg var klasselærer, og underviste også i eurytmi. Marianne arbeidet som eurytmilærer.
Så var det på en retreat i 2006 i Fyresdal, under et meditativt fordypningsarbeid, at jeg plutselig våknet om natten med en klar visshet: Jeg må videre, et kapittel er snart over. Når en slik visshet oppstår er det ikke uproblematisk. Det er en del av en som vet, og en annen del som helst ikke vil vite…
Barna strittet i mot, og bruddet med skolen var tøft. Fortsatt kan både vi og venner fra Stavanger spørre oss om valget var feil. Men for meg – og jeg tror også for Marianne – var det slik at vi opplevde det som et dypere lag i oss ventet på å bli utfordret; for henne ble det ansvaret for en eurytmihøyskole, for meg vervet som generalsekretær. Og prøver vi å tenke på hvem vi ville valgt bort i vårt nye liv på Nesodden og i Oslo, gir svaret seg selv: Ingen.
Engasjement og budskap
Hva skulle jeg gjøre i Oslo? I første omgang, det hele. Generalsekretærarbeidet gjorde jeg på overtid mens jeg jobbet som lærer ved Rudolf Steinerhøyskolen, og Marianne ble lærer ved Eurytmihøyskolen. Etter hvert vokste oppgavene for oss begge, og det å følge opp barna krevde sitt. Jeg gikk på en smell, ble sykemeldt i tre måneder etter stadige tilløp til besvimelsesanfall, slik som ved ulykken med øyet. Det var tid for besinnelse.
Jeg måtte gjøre et valg, og jeg valgte generalsekretærarbeidet. Hvordan kunne jeg best utvikle denne stillingen – jeg som var glad i å skrive og opptatt av samfunnsspørsmål? Dette at jeg etter hvert har fått fin plass for engasjementet mitt i flere aviser, det er fantastisk. En stund tenkte jeg at det var bare å komme på banen, si noe. Men nå leter jeg etter den rette anledning, impulsen innenfra. Jeg hadde nylig en kronikk i Klassekampen, Det individuelle vi. Det var i kjølvannet av debatten om kulturell identitet. Dette at vi definerer oss utfra etnisitet, nasjonalitet, klasse og kjønn, det er en fortidig, farlig vei som stadig lokker. I middelalderkrøniker kan vi lese at «der saksere og gotere møttes, luktet de på hverandre». Men moderniteten brakte oss forbi dette stadiet. Der oppdaget vi oss selv som unike individer, ensomme riktignok, men det er i denne avsondringen vår utfordring ligger: Oppdage det i oss som spør, som undrer seg, som åpner opp for den annen på like fot. Det i meg som kan erfare «jeg er», kan møte «jeg er» i den andre. Den innerste humaniteten i oss, den har vi felles.
Og er ikke dette nettopp Parsifals vei? Fra å føle seg forbundet til å føle seg fortapt – til igjen å føle seg forbundet.
Det er dette jeg mener også er Steiners fremste anliggende. Og det jeg prøver å skrive frem i essays og artikler, og som jeg etter hvert vil prøve å samle i bokform.
Det ligger et alvor og en energi hos Frode når han snakker om dette. Det er som han ser det han sier for sitt indre blikk – der han stirrer ut mot byen.
«Bør det bli slik at de av oss som har befattet oss, eller fortsatt befatter oss med Rudolf Steiner, må gå til innkjøp av løsbart og solbriller før vi opplater våre stemmer i norsk akademia», spør Frode Barkved i et innlegg i Morgenbladet (6/12/12).
Steiner eller Barkved?