«I gullalderen, i tidenes morgen, da verden ennå var ung og ny, da var alt fylt av mening og fortryllelse. Det fantes ikke dører, for ingen hadde noe å skjule. Våpen var ennå ikke oppfunnet, jakt var ennå ikke oppfunnet, krig og drap var ennå ikke oppfunnet, og det fantes ikke løgn. Det var en god tid, en herlig tid! Det var evig vår i verden, og menneskene levde av det jorden ga dem. På den tiden vandret alle helter og heltinner og alle guder og gudinner omkring på jorden blant menneskene, så alle visste å behandle hverandre med kjærlighet og respekt. Det var en tid da planetene danset og stjernene sang …
Men så én dag(og det kommer alltid et «men så én dag»)fant ondskapen veien til menneskenes hjerter. Og da ble dører oppfunnet, løgn og drap ble oppfunnet, og alle helter og heltinner og alle guder og gudinner forsvant fra jordens overflate og viste seg ikke mer. Menneskene lette overalt etter gullalderen som én gang var, for de savnet tiden da alt var fylt av mening og fortryllelse. De lette høyt og lavt og fjernt og nær; på havets bunn, i fjellsprekker og under vindfelte trær. Men de kunne ikke finne den igjen noe sted. Ryktene sier at gullalderen gjemte seg i myter og eventyr. Og hver gang mennesker samles rundt leirbålet, eller rundt middagsbordet, eller i et klasserom, eller til fortellerstund i barnehagen, og noen forteller en historie, da blir de atter en gang minnet om gullalderen; den som engang var og som alltid venter et sted i horisonten…»
Homo narrans
Denne lille historien viser oss, i mytens billedspråk, hvorfor vi mennesker er så tiltrukket av fortellinger. Blant vår arts mange kallenavn finner vi begrepet Homo narrans. Det er latin og betyr, bokstavelig talt,«det fortellende menneske». Begrepet har røtter i antropologi, filosofi og litteratur teori og peker mot vår iboende trang til å forstå verden gjennom historier. Det ble popularisert av Walter Fisher som var kommunikasjonsforsker. Han introduserte det han kalte narrativ paradigmeteori. Denne teorien argumenterer for at vi forstår verden og oss selv primært gjennom fortelling, ikke gjennom logiske resonnementer eller vitenskapelige analyser. Den narrative strukturen er avgjørende for vår måte å tenke, kommunisere og skape mening på. Av menneskets mange usedvanlige og blendende egenskaper er det kanskje denne hangen til fortelling som mer enn noe annet karakteriserer vår menneskelige bevissthet.
Levende formidling
Fortellinger finnes overalt, vi klarer oss ikke uten. Tenk bare på litteratur, reklame, vitser, podkaster og talkshow. Tenk på samtaler i skisporet, rundt lunsjbord, på caféer, på sengekanter verden over. Et mylder av fortellinger! I steinerskoler og steinerbarnehager er levende formidling et sentralt pedagogisk virkemiddel. Vi forteller for barna hver dag: eventyr, myter, sagn, legender og historier fra virkeligheten. Fortellinger er menneskehetens kondenserte erfaringer som veileder i livets sentrale spørsmål og grunnscener: Hvordan være et menneske i verden, hvordan handle rett, velge det gode, våge det ukjente? Hvordan stå i møtet med døden, med ondskap, med katastrofe? Hvordan verne om kjærligheten, utholde smerte og savn? Hva er viktig og betydningsfullt, hva kan vi ta lett på?Dype innsikter som ikke lar seg redusere til rasjonelle og entydige læresetninger. Fortelling vekker begeistring og engasjement hos både barn, ungdommer og voksne. Samtidig er det viktig å være klar over skyggesidene, og den makten vi besitter når vi forteller. Fortellinger kan virke manipulerende, de kan forsterke stereotypier og gi uriktige eller ensidige fremstillinger. Noen vil også hevde at undervisningsformen kan virke passiviserende og skape en læringssituasjon der læreren er aktiv, og elevene bare lytter. Det er en viktig innvending; læreren kan ikke prate hele tiden. En dyktig pedagog må ha et bevisst forhold til sin egen rolle og velge fortellinger og formidlingsform med omhu. Om disse kriteriene er oppfylt, kan fortellerstunden bli en gave som nærer og inspirerer barna til videreutvikling. For selv om det ikke synes utenpå, så er elevene medskapende og deltagende når vi forteller.
En fortelling fra virkeligheten
Det siste året har jeg tilbragt en formiddag i uka sammen med en andreklasse og læreren deres. Det er en stor klasse med 27 små mennesker i alle varianter: selvsikre, drømmende, veslevoksne, tøysete, alvorlige, bråsinte, forsiktige, tålmodige, lattermilde og nysgjerrige. Noen har genseren bak-fram, andre er nystrøkne, noen har sovehår, andre har sirlige fletter. Noen er enebarn, andre har mange søsken, noen er eldstebarn, andre er yngst. Noen har spist frokost, andre ikke. Flere kommer fra tospråklige hjem, et par stykker er helt uten talespråk. Til sammen utgjør de en liten flokk av forskjellighet som hver dag leker, synger, knuffer, teller kastanjer, hopper, balanserer, løper om kapp og tegner i arbeidsbøker; alt sammen i løpet av en hovedfagstime. Og så, når klokka er kvart på ti, slukker læreren lyset og tenner lykten på kateteret og vi sier det lille eventyrverset sammen:
Till till tare, nå skal vi fare
Gjennom en dal, – dunkel og smal
Gjennom en skog, over en myr
Til kongen – i slottet – i eventyr!
Så begynner læreren å fortelle. De første minuttene er det kanskje noen rastløse ben som spreller eller noen fingre som trommer på pulten; noen trenger kanskje en voksklump å klemme på eller et silkeskjerf å holde i, men forbausende fort faller alle til ro. Så folder 27 par ører seg ut som kantareller om høsten og eventyret åpner seg.
Å høre sammen
Læreren forteller om prinsessen som får skyggesyken og bare kan helbredes av morgensolens første stråler og som får hjelp av skogkona og hennes tryllevers til å fange inn solstrålene. Prinsessen blir så glad i sollyset at hun tar mer enn hun trenger og glemmer å gi det tilbake, selvom skogkona advarer henne. Og hvordan skal det nå gå med alle de andre som også trenger sollys for å vokse? Hun forteller om Kvitebjørn kong Valemon og om de tolv villendene som er forheksede kongesønner og som reddes av en tapper og modig lillesøster. Hun forteller om sankt Georg og dragen. Og midt i alt som er; de voksnes bekymringer, barnas utfordringer, og en verden som har gått av hengslene, så er denne fortellerstunden et lite hverdagsmirakel. Flokken av små og store, bustede og nykjemmede, engstelige og selvsikre syvåringer sitter i halvmørket ogl ever seg inn i fortellingen, lyttende, med skinnende øyne og halvåpen munn. Det hender det går et gisp gjennom klassen, eller, et lettelsens sukk, når Kvitebjørn blir fri fra forbannelsen, eller når prinsessen omsider forstår at hun må dele sollyset. Andre ganger ler elevene og godter seg over dumme trollkjerringer og lure rever. Det oppstår et opplevelsesfellesskap i klasserommet, vi opplever noe sammen. Og jeg tenker på det gamle ordtaket: de som hører sammen, hører sammen.
Levende bilder
Selv om barna sitter i ro og «bare» lytter er de samtidig medskapende. Eventyret utfolder seg som indre bilder hos hver enkelt; levende, fargesterke, betydningsfulle, unike. Dette er en sentral begrunnelse for å vektlegge fortelling: det øver opp barnas forestillingsevne. En evne som er avgjørende for refleksjon, innlevelse og tenkning. Når jeg underviser lærerstudenter, eller er på praksisbesøk ute i skolene, hender det at jeg får høre: «nei, fortelling, det driver vi ikke så mye med lenger». Kanskje fordi det er tidkrevende å forberede, fordi barna er for urolige, eller fordi det virker gammeldags. Det er viktig å minne om at fortellerstunden er mer enn en hyggelig avkobling fra undervisningen, den er selve undervisningen, den må ikke prioriteres vekk. Det er viktigere enn noen gang å støtte opp under barnas evne til å danne indre bilder. Denne evnen er nemlig truet. Forskere har undersøkt sammenhengen mellom barns skjermtid og deres indre forestillingsevne, og de finner at barn som bruker mye tid foran skjerm, har redusert evne til å danne mentale bilder. Forskerne mener det kan ha sammenheng med at når hjernen oversvømmes av visuelle inntrykk fra skjermen, reduseres behovet for å skape egne indre bilder. I tillegg peker forskerne på at for å utvikle forestillingsevnen trenger barn nok sanseerfaringer og nok tid til fysisk lek og utforskning av omgivelsene. Barn som sitter mye foran en skjerm får færre og mindre varierte sanseinntrykk, og de får mindre tid til lek og bevegelse, noe som igjen kan redusere evnen til å danne indre bilder.
En fortelling om fremtidshåp
Når jeg ser 2. klasse sitte der med ørene på stilk i eventyrstunden, så tenker jeg at det er håp likevel. Elevene lever seg inn i fortellingene, lener seg framover og lytter med hele seg. Da læreren siste skoledag spurte barna hva de husket best fra året som gikk, rakk nesten alle elevene en hånd i været. Samtlige, det er helt sant, husket best noe de hadde hørt i fortellerstunden, eventyrene varde sterkeste minnene fra året som gikk! Det viser hvilken fundamental betydning fortellingen har for oss. Den gjør kunnskapen meningsfull og tilgjengelig. Og det er dette det dypest sett handler om, at vi er meningssøkende vesener som leter etter tilhørighet og resonans i møte med verden. Slik menneskene i eventyret leter etter gullalderen og finner den igjen i myter og sagn.
Kilder:
Fisher, W. R. (1989). Human communication as narration: Toward aphilosophy of reason, value, and action. University of South Carolina Press.
Steiner, R. (2008)Almen menneskekunnskap. Antropos.
Steinerskoleforbundet (2021). Steinerskolens læreplan. Grunnskolen.
Suggate, S. P., & Martzog, P. (2020). Screen-time influences children’smental imagery performance. Developmental Science, 23(6), e12978. https://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/desc.12978
Taylor, Ch. (2024)Cosmic Connections. SD Books.
The Sciku Project. (2022, August 17). Homo narrans. https://thescikuproject.com/2022/08/17/homo-narrans/
This Jungian Life. Can Myths really save our Kids? https://thisjungianlife.com/the-power-of-myth-in-urban-youth-development/
