Det viktige møtet

Etter mange års erfaringer både fra foreldre- og lærersiden av bordet – eller rettere, av barnet, ønsker jeg i denne teksten å dele noen tanker om samspillet mellom skole og hjem. Noe av det helt grunnleggende for denne kommuni­ka­sjonen dreier seg om åpenhet, om å møtes, om å våge å møtes. For ethvert virkelig møte innebærer en risiko. Jeg risikerer å lære noe nytt, se noe nytt, få nye synspunkter. Jeg risikerer å bli forandret. Vil jeg ta den sjansen?

Å møte andre på en slik åpen måte krever at vi overvinner noe i oss selv. De fleste av oss er ikke særlig åpne av natur. Vi har en innebygd forsvarsmekanisme som trer i kraft straks noe eller noen truer våre forestillinger, og ikke minst det som truer vårt selvbilde. Denne forsvars­mekanismen må kunne settes til side, hvis et møte skal bli konstruktivt.

Et ubehagelig speilbilde

Som lærere er vi vant til at vår undervisning og fremtreden stadig blir vurdert. Det skulle også bare mangle. Det er jo barna og ungdommene det gjelder! Hva gjør jeg når jeg får vite at noe ikke går så bra som det skulle med min undervisning? Sier jeg: ”Dere har misforstått, det var ikke slik, det var eleven som var uoppmerksom, hun var for utålmodig, han fulgte ikke med, osv.? Altså skyver kritikken tilbake på eleven, for jeg gjør vel ikke feil … ”Det er alltid lærerens feil”, pleier en kollega å si. Det kan høres urimelig ut, men etter å ha tenkt på dette, har jeg kommet frem til at denne holdningen til eget arbeid tvert imot kan være veldig konstruktiv: Det som er min feil eller mangel, har jeg mulighet til å gjøre noe med, mens det som er andres feil, elevens, foreldrenes, er utenfor min rekkevidde!

Jo, elevene er ofte uoppmerksomme, men det er jammen lærerne også. Som når jeg ikke ser at den måten jeg snakker på, sårer en ungdom jeg har foran meg. Når jeg glemmer hvor hudløs en fjortenåring kan være, hvor hudløs akkurat den fjortenåringen er som har det tøffeste ytre, som irriterer på seg lærerne med sine kommentarer i tide og særlig utide og sine mange side-gjøremål i timen. Det var moren som sa det til meg på en konferansetime: ”Han synes du er etter ham, han får bare kjeft! Alt han gjør, er galt”. Hun begynte ikke slik: Hun begynte med å si at hun hadde vært så glad for at sønnen skulle ha meg til norsklærer. Men desto større var skuffelsen da det ikke fungerte. Det var antydning til tårer i øyekroken. For meg var dette budskapet et sjokk. Jeg hadde ikke ant, jeg hadde ikke sett. Jeg hadde ikke skjønt hvordan det jeg sa, virket på denne gutten.

I dette tilfellet var det lett å forbedre situasjonen. Møtet mellom mor og meg hadde lagt grunnlaget for å rette opp forholdet til eleven. Han var snar med å si at det var greit, mor hadde snakket om det, alt i orden. Jeg må si jeg beundret denne moren, hun var jo pedagogen av oss to. Hun begynte med å si noe positivt, og det var ikke påtatt, det var ekte. Jeg skjønte at det ikke var lett for henne å ta opp denne saken. De fleste av oss synes også det er ubehagelig å kritisere. Hun visste ikke hvordan hun ville bli møtt, men hun tok sjansen. Ansikt til ansikt. Hun påstod ikke noe om hva jeg hadde gjort eller sagt, bare hva hennes sønn hadde opplevd, hvordan han hadde vært på gråten en dag han kom hjem fra skolen. Det var jo et vondt speil. Men så viktig! Jeg våknet litt, jeg var ikke den samme, det var en mer oppmerksom versjon av meg som møtte elevene neste dag. Det er den muligheten som ligger i et virkelig møte.

… at mitt barn blir sett

Til et møte i FAU, hvor jeg den gang var med som lærerrepresentant, ble alle bedt om å si noe om hvorfor de hadde sine barn i Steinerskolen. Et aspekt som gikk igjen i de fleste innleggene, var: ”Jeg opplever at mitt/mine barn blir sett.” Det at ens barn blir sett, utfra sine behov og sine evner på de forskjelligste områder, og blir verdsatt, også når de har en adferd som ikke svarer til forestillingen om en mønsterelev, det er vesentlig for foreldre. Og desto mer smerte­fullt er det å oppleve at ens barn ikke blir sett, at læreren ikke klarer å møte mitt barn.

Det er rimelig og naturlig at foreldre og lærere ser barnet eller ungdommen forskjellig. Foreldrene ser ikke hvordan eleven fungerer i klassen, eller hvordan hun fungerer sammen med medelevene; læreren ser ikke hvordan eleven har det etter skoletid, i ferien, i familien, og eleven kan ha evner og egenskaper som ikke får komme til uttrykk i skolesituasjonen. Samtalen mellom foreldrene og læreren, enten den foregår i oppsatte konferansetimer eller i mer uformelle sammenhenger, er en uvurderlig kilde til å forstå eleven som et helt menneske. Men den avhenger av at vi våger et møtes på en ærlig måte, og ikke glemme at det er eleven som er den usynlige hovedpersonen i dette møtet.

Hvis jeg ser tilbake til møtet med en mor som jeg fortalte om innledningsvis, så er det lett å forestille seg at det kunne ha gått helt annerledes: La oss si at moren – etter å ha hørt klagene fra sin sønn – bygde opp en sterk antipati mot læreren, altså mot meg. Da kunne det være at hun ble veldig kategorisk og anklagende – noe som ville gjort det langt vanskeligere å møte situasjonen på en åpen måte. Det kunne likevel være mulig å komme til forståelse, men det ville ikke vært lett. En ting er at det er lærerens feil, en annen ting er om læreren er helt håpløs, da er det vanskelig å se en mulighet for å forbedre situasjonen.

Et annet scenario kunne vært at moren kom på en åpen måte, slik hun i dette tilfellet gjorde, men at jeg ble så skremt av tanken på at jeg ikke alltid var den hyggelige og vennlige personen jeg gjerne ville, at jeg ikke maktet å lytte til hva hun egentlig forøkte å formidle. Da ville jeg begynt å bortforklare det som hun fortalte, og kanskje også skyve ansvaret over på eleven: Han er jo ikke så lett å ha med å gjøre, han gjorde jo det og det, han må ikke ta alt så personlig, osv. Faktum var at det var ting han hadde misforstått, og det kunne jeg si etterpå, men det var ikke uten grunn at han hadde opplevd det slik han hadde. Det viktige var ikke hva jeg hadde sagt eller ment, men hvordan han hadde opplevd det. Det dreide seg jo ikke om meg, det dreide seg om at en gutt i sin mest sårbare alder ikke skulle miste troen på seg selv og sine evner.

Når foreldre møter et vanskelig budskap

Det kan også være situasjoner hvor rollene er snudd, hvor det er læreren som må formidle et vanskelig budskap. Noe av det vanskeligste å ta inn over seg som foreldre er å få vite at ens eget barn er med på å mobbe eller utestenge et annet barn. Det er et veldig vanskelig budskap å bringe som lærer, og det er vanskelig å motta. Det skal varsomhet og ydmykhet til fra lærerens side nå også. Men selv om grunnholdningen fra min kollega, om at det alltid er lærerens feil, fortsatt gjelder, så ville jeg føyd til at det alltid er lærerens ansvar å si fra og involvere foreldrene. Og det er de voksnes felles ansvar å gripe tak i problemene. For når et slikt fellesskap er etablert, kan det gjøres mye for klassemiljøet og det sosiale miljøet på skolen. Uten samarbeid med foreldrene og mellom foreldrene står læreren mye svakere når det gjelder å bygge opp samhold og toleranse mellom elevene. Hver skole skal ha sine rutiner og strategier mot mobbing, som det er lærernes ansvar å følge opp. Her ville jeg bare fokusere på møtet og samarbeidet rundt barna også når saken er ubehagelig. Det verst tenkelige er at både lærer og foreldre skyver ansvaret over på hverandre i stedet for å arbeide sammen for å finne gode løsninger på situasjonen som er oppstått.

Kanskje benytter den faren eller moren som er blitt kontaktet, anledningen til å si noen sannhetsord om hva som ikke er bra med læreren og skolen. Det er en lignende forsvarsmekanisme som den som trer i kraft når læreren som får kritikk, svarer med å snakke om elevens problemadferd. På den annen side: Hvis foreldrene har blitt vant til en god og åpen dialog med læreren, hvor også problematiske forhold kan tas opp, enten det gjelder undervisningen eller det sosiale miljøet, så vil det være mye lettere for de samme foreldrene å ta tak i saken når det er eget barn som har en problematisk adferd. Det er opp til læreren å sette standarden for et slikt åpent forhold.

Voksne trenger også å bli sett

Det mest fremtredende problemet i samarbeidet mellom foreldre og skole er opplevelsen av mangel på kommunikasjon, misforståelser, og det aller verste: Opplevelsen av ikke å bli hørt, sett og verdsatt for den innsatsen man gjør, og de synspunktene man har. Det viktigste er å bli møtt på en åpen måte, enten man har ris eller ros eller forslag å komme med. Fra min tid som forelder og FAU-leder husker jeg særlig godt den gangen jeg troppet opp på skolens lærerværelse fordi det hadde toppet seg med frustrasjon. Det dreide seg den gang om praktiske ting, organisering av møter og arrangementer, informasjon som ikke kom frem, dobbeltbooking av møtetider, etc. Men praktiske ting er aldri bare praktiske når mennesker skal samarbeide. Når noen legger ned en stor, frivillig innsats, og alt roter seg til på grunn av mangel på informasjon, så opplever man at innsatsen ikke blir verdsatt.

Jeg tror jeg var litt sint, i alle fall ganske oppgitt, men det blåste fort over, for jeg traff på noen som skjønte hva jeg mente, og det ble en fin samtale om hvordan vi kunne få til samarbeidet best mulig. Jeg husker ikke om ting ble bedre koordinert i ettertid, men jeg husker godt hvor viktig det møtet var for meg. Det la grunnlaget for videre engasjement for og i skolen.

Det skal sies at dette møtet fant sted i 1990 eller -91, lenge før e-postens tid. Heldigvis. Det hadde ikke hatt samme virkningen å skrive en frustrert e-post. I denne situasjonen ville det uten tvil ha virket negativt. Elektronisk kommunikasjon er veldig greit når det gjelder praktiske saker, men hvis noe er problematisk på det menneskelige plan, så er det ingen ting som kan erstatte et virkelig møte mellom mennesker.

Noe av det vanskeligste å ta inn over seg som foreldre er å få vite at ens eget barn er med på å mobbe eller utestenge et annet barn.

Når noen legger ned en stor, frivillig innsats, og alt roter seg til på grunn av mangel på informasjon, så opplever man at innsatsen ikke blir verdsatt.

Rigmor Haugen Jensen

Lærer og skribent. Filosofi, tysk, klassisk gresk fra UiO og mastergrad i Steinerpedagogikk fra Steinerhøyskolen. Var lærer på Lillehammer Steinerskole i en årrekke, primært med språkfag.