Som lærer på ungdomstrinnet ønsker jeg at elevene skal oppleve skolen som del av det virkelige livet. Elevene skal fornemme at det vi arbeider med på skolen er forbundet både med verden omkring oss, og med egne liv. Gjennom undervisningen skal elevene få øvelse i det den pedagogiske filosofen Gert Biesta kaller å «eksistere som subjekt». Dette er en viktig øvelse på veien mot å bli et ansvarlig, voksent menneske. Å eksistere som subjekt er, ifølge Biesta, et spørsmål om «hvordan vi er og lever livet vårt i en verden vi deler med andre mennesker og med dyr, planter og ting». Biesta siterer utdanningsfilosofen Philippe Meirieu, som beskriver det som «å være i verden uten å være verdens midtpunkt».
Også Steiner fremhever viktigheten av at elever i alderen mellom 13 og 16 år får beskjeftige seg med det virkelige livet. Han understreker betydningen av å fremme nysgjerrighet og vitebegjær og lyst til å forstå det som foregår, slik at man ikke «bare lever med i den verden som menneskene har skapt, uten at man bryr seg om den.»
Først når vi vekker elevenes interesse for verden og lar dem være medskapende i undervisningen, blir skolen noe mer enn en arena for kunnskapsoverføring. For å vekke interesse og engasjement må vi ha mulighet til å fordype oss i noe over tid. Jeg opplever at hovedfagsperiodene på steinerskolen er et egnet utgangspunkt for slik undervisning.
Siden 2011 har jeg arbeidet som klasselærer på Steinerskolen på Hedemarken og undervist i 6. til 10. klasse i fagene norsk, historie og religion. Jeg er nå klasselærer i 8. klasse. Ved siden av jobben har jeg fullført videreutdanningen «pedagogikk og elevkunnskap» ved Steinerhøyskolen. Som avsluttende oppgave skrev jeg om motivasjon på ungdomstrinnet.
De siste årene har jeg i to norskperioder på ungdomstrinnet valgt å ta for meg emner som er litt på siden av kunnskapskravene i læreplanen, men som har aktualitet for vår tid. Undervisningen bidrar samtidig til at elevene når en rekke kompetansemål. I en norskperiode i 9. klasse arbeidet vi med bier som tema, og i 10. klasse tok vi for oss Syriakonflikten. Erfaringer fra dette arbeidet danner grunnlaget for de følgende refleksjoner.
Levende form, levende innhold
Hvis vi skal holde elevenes interesse levende gjennom skoleløpet, er det avgjørende at hovedfagsundervisningen hele veien tilpasses elevenes alder og utvikling, både med tanke på form og innhold. På barneskolen er det gjentagende og rytmiske i undervisningen en svært viktig kvalitet. Det rytmiske og forutsigbare ved utformingen av timene bidrar til ro og trygghet.
Men hvis hovedfagsundervisningen i ungdomsskolen fortsetter i nøyaktig samme rytme som på barneskolen, kan det virke søvndyssende. Det er trygt og forutsigbart, men bidrar samtidig til at det dannes et lukket rom omkring undervisningen, som om den virkelige verden er et annet sted. Også ungdommer har behov for form og forutsigbarhet, men rytmen i undervisningen må være mer dynamisk. Som lærer skal jeg engasjere elevene, ikke gjøre dem til passive mottagere av min undervisning. Min oppgave er å vekke elevenes motivasjon og gi dem «rom til å tenke, føle, handle» slik Biesta formulerer det.
På ungdomsskolen er det mye stoff som skal gjennomgås i løpet av en hovedfagsperiode. Det er mange kompetansemål som skal oppfylles. Enkelte ganger har jeg opplevd å haste videre for å rekke gjennom alt sammen. Da risikerer jeg å miste periodeundervisningens mulighet for virkelig fordypning.
Brennglassmetoden
På samme måte som man kan skape varme med et brennglass ved å samle alle solstrålene i ett punkt, har jeg erfart at når man zoomer inn på ett tema gjennom hele hovedfagsperioden, oppstår det varme og engasjement hos elevene. De får tid til å bli kjent med tema gjennom mange forskjellige tilnærminger, og de får mulighet til å bearbeide emnet på ulike måter.
Første dag i perioden presenterer jeg emnet for elevene; hvilket fenomen er det vi snakker om? Jeg begynner gjerne med en historie om hvordan jeg ble interessert i dette, og elevene forteller hva de kan om emnet fra før.
Å stemme seg inn mot et tema gjennom å jobbe kunstnerisk kan være en fin opptakt til timen. I perioden om bier kan klassen, for eksempel, lage en stor, felles silkepapirtransparent som forestiller bier og honningceller.
En annen mulighet er å la elevene resitere dikt. I Syriaperioden resiterte klassen «Tung tids tale» av Haldis Moren Vesaas2. En elev fant på eget initiativ frem gitaren og akkompagnerte diktet med musikk, etter hvert utforsket klassen effekten av å veksle mellom enkeltstemmer og talekor. Gjennom diktet ønsket jeg å skape en forbindelse i elevenes bevissthet mellom tidligere og nåværende kriger.
Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!
Alt er del av en større helhet
Det er viktig at elevene opplever at temaet er aktuelt også utenfor klasserommet. Det kan gjøres på flere måter. Å starte dagen med at elevene legger frem nyhetssaker relatert til emnet, bidrar til å engasjere dem. Det å dra på ekskursjoner gir klassen betydningsfulle erfaringer. I perioden om bier besøkte vi en bonde og birøkter og fikk se hvordan biene lever, hva de har å si for vekstene på gården, og hva de trenger av stell gjennom sesongen.
Jeg har også invitert gjestelærere inn i klassen. I Syriaperioden fikk vi besøk av en avgangselev som hadde skrevet årsoppgave om flyktningekrisen. Han hadde jobbet som frivillig i en flyktningeleir i Hellas og ga oss øyevitneskildringer derfra.
Det viktigste i perioden er å skape rom for gode samtaler, der elevene deltar aktivt. Møter med mennesker kan være et fint utgangpunkt for slike samtaler. Å se dokumentarfilmer sammen kan være et annet. I bie-perioden så vi dokumentaren More than honey av Markus Imhoof, og i Syriaperioden så vi den franske dokumentaren Bashar al-Assad – fem år med borgerkrig.
Filmene vakte engasjement og interesse hos elevene og dannet grunnlag for felles refleksjoner og samtaler. Fra begynnelsen av ungdomsskolealder skal undervisningen gi elevene muligheter til å øve helhetstenkning og personlige dømmekraft, står det i Steinerskolens læreplan (Idé og innhold). Basert på felles opp-levelser og inntrykk gjenforteller og drøfter elevene det de har sett og forstått, samtidig som de trekker forbindelser til andre emner og ser nye sammenhenger. Disse samtalene gir god anledning til å øve både samtalens og tenkningens kunst.
Jeg: Hvilke årsaker til borgerkrigen blir trukket frem i filmen?
Elev 1: Det var jo mange, da …
Jeg: Kan dere nevne noen?
Elev 2: Jeg tenker at det var mye på grunn av Assad …
Elev 3: Assad var jo litt som han der franske kongen … Ludvig?
Jeg: Ludvig XVI?
Elev 3: Ja, han også lovet folket reformer, ikke sant? At de skulle få mer å si, at ting skulle bli bedre, men så ble det ikke sånn. Da blir jo folk veldig sinte.
Elev 4: Når du åpner døra på gløtt, så bare … Da er det vanskelig å stenge den igjen.
Elev 5: Og Assad slo også veldig hardt ned på folket når de begynte å protestere, sånn som den kongen …
Elev 6: Han ble redd for å miste makten.
Elev 7: Men husk på at det her var en fransk film. Frankrike er jo imot Assad. Jeg tror at hvis dette var en russisk dokumentar, så ville vi fått et annet inntrykk.
Omtrent slik forløper en samtale i klassen. Her hjelper elevene hverandre med å tenke og sette ord på hva de nettopp har sett. En elev får en assosiasjon til noe de har hørt om tidligere, i historieperioden i 9. klasse, og trekker en parallell til den franske revolusjonen, de andre følger på. En annen elev nyanserer bildet og minner om at nyhetene også farges av hvem som formidler dem.
Å gjøre stoffet til sitt eget
I arbeidsstunden bearbeidet elevene tema. I bieperioden skrev elevene tekster i ulike sjangre. De skrev først en fortellende tekst om møtet med birøkteren, deretter en faktatekst om bienes liv og honningproduksjon. Så skrev de en fiksjonsfortelling hvor biene førte ordet. Vi fikk besøk av en gjestelærer som lærte elevene å lage tegneserier og de fikk prøve seg på å tegne bie-striper. Elevene skrev også haikudikt hvor øvelsen var å fange essensen av bienes liv. Mot slutten av perioden skrev elevene en nyhetsartikkel og et leserinnlegg om bier. I stedet for å lage arbeidsbok, fikk hver elev velge ut to eller tre bidrag som ble satt sammen til et felles hefte, som alle fikk utdelt på slutten av perioden. Vi avsluttet med en honningfest, hvor noen elever hadde med smaksprøver av egen, lokalhonning.
I Syriaperioden jobbet elevene i grupper. De fikk utdelt ressurshefter av meg, med noen tekster som vi leste høyt i klassen, og en del anbefalte nettsteder. De måtte også finne stoff selv. Oppgaven de fikk var å besvare spørsmål som vi arbeidet frem i fellesskap i starten av perioden. De kunne velge mellom spørsmål knyttet til Syrias historie, årsaker til krigen, syriske opprørsgrupper, sivilbefolkningens situasjon, flyktningekrisen eller fremmedkrigere. Svarene skulle formuleres til en sammenhengende tekst.
Flere innganger til samme tema
Å lese og fortelle fra en skjønnlitterær bok kan være et verdifullt innslag i en slik periode. I Syriaperioden leste jeg fra boka «Dette livet eller det neste» av Demian Vitanza som handler om en norsk Syriafarer som er dømt for terrorplanlegging. Boka er et nyansert portrett av en person som har tatt gale valg i livet, men som også fremstår som et helt menneske, med både sterke og svake sider. Fortellingen gjorde et meget sterkt inntrykk på elevene og var et fint utgangspunkt for gode diskusjoner om et vanskelig tema.
Ikke stå i veien, men ved siden av
Min oppgave som lærer er ikke bare å formidle et innhold, men å undersøke det sammen med elevene. Jeg skal ikke stå i veien for verden, men hjelpe elevene til å forstå mer av den. Mitt oppdrag er finne gode måter å formidle stoffet på slik at så mange som mulig av elevene i klassen blir interesserte. Selv om jeg planlegger perioden med omhu og leder samtalene, er ikke alle svar gitt på forhånd. De felles refleksjonene underveis i perioden bidrar til hvordan jeg former og tilrettelegger stoffet, kanskje henter jeg frem noe jeg ikke hadde planlagt før perioden startet. Slik blir undervisningen hele tiden til, i samspill med klassen. Hovedsaken er at jeg som lærer, i møte med ungdommene, «står inne i livet selv med henblikk på utformingen av lærerplanen. At vi har sympati med og interesse for livet, at vi underviser ut fra livet.» (Steiner 2011).
Kilder:
Biesta, Gert. (2015). Å kreve det umulige – å arbeide med det uforutsette i utdanningen. I Glenn-Egil Torgersen (Ed.), Pedagogikk for det uforutsette. Bergen: Fagbokforlaget.
Steiner, Rudolf (2011) Pedagogisk kunst – praktiske råd for undervisningen. Oslo: Antropos Forlag.
Steinerskoleforbundet, Idé og innhold – Fag og arbeidsmåter gjennom 13 skoleår. 2004.
_______________________________________________
1 Overskriften er hentet fra Haldis Moren Vesaas ´dikt Å være i livet, fra diktsamlingen Ein annen skog (1955)
2 Fra diktsamlingen Tung tids tale av Haldis Moren Vesaas (1945)