Med dette innlegget ønsker vi å inspirere til pedagogisk dialog-stafett. Vi rapporterer her fra et dialogmøte mellom steinerpedagoger og pedagoger fra andre pedagogiske tradisjoner. Vi håper noen av steinerskolene tar utfordringen!
Vi tror steinerpedagogikken kan berike, og selv berikes, gjennom dialog med andre pedagogiske miljøer. Det er viktig for enhver pedagogisk retning å bli utfordret til å formulere både målene og veien. Gjennom dialog kan man avdekke hva som er felles og hva som er ulikt i praksis og teori. Og ikke minst kan dialog bidra til samtale om hvordan arbeidet begrunnes. Hvis vi ikke har som mål å vinne en diskusjon, men delta i en samtale for å få innsikt både i egen og andre tradisjoner, kan Steinerskolen bli del av det uenighetsfellesskapet pedagogiske dialoger må og bør utgjøre.
Slike dialogmøter er ikke noe nytt, men en fortsettelse av en tradisjon. Helt siden etableringen av den første norske Steinerskolen har steinerpedagoger hatt som intensjon å delta i den allmenne debatten om pedagogikk. Det har de også gjort, om enn med varierende intensitet og i skiftende kontekster. Vi tror det er tid for å videreutvikle denne tradisjonen.
5. november 2014 arrangerte Foreldreforeningene ved Rotvoll Steinerskole og Steinerskolen i Trondheim et åpent dialogmøte med lærerutdannere/forskere fra statlig og steinerpedagogisk lærerutdanning, Dosent ved HIST og NTNU, Carl Fredrik Dons, var invitert til å kommentere Anne-Mette Stabels foredrag om Steinerskolens plass i norsk utdanningshistorie, både i et historisk- og i et fremtidsperspektiv. Møtet ble holdt på Skansen, lokalene til videregående trinn ved Steinerskolen i Trondheim. Det viste seg å bli trangt om plassen allerede før møtet startet: foreldre og lærere ved de to skolene dominerte, men også andre uten tilknytning til Steinerskolene hadde funnet veien. Mange benyttet anledningen til å bidra i plenumsdialogen.
Innledning om den norske steinerskolens historie
I sitt foredrag tok Anne-Mette Stabel utgangspunkt i sin PhD avhandling Visjoner og vilkår. Om Steinerskolens utvikling i Norge fra 1926– 2004, som ble offentlig forsvart våren 2014 ved Universitetet i Oslo. Her skildres Steinerskolens utvikling i lys av endringer i det norske samfunnet og spesielt utviklingen av det norske skolesystemet. Kildematerialet er Steinerskolens læreplaner, artikler fra steinerpedagogiske tidsskrifter, lover om norsk utdanning, pedagogiske debatter og utdanningshistorisk litteratur. På grunnlag av dette er Steinerskolens utvikling fra 1926 til 2004 delt inn i fire perioder og karakterisert ved skolens virksomhet i disse periodene.
I perioden fra 1926 til 1945 var Steinerskolen Et nytt pedagogisk alternativ. Den var preget av en sterk pionerånd, visjoner om et nytt, åndsvitenskapelig grunnlag som skulle inspirere arbeidet og stor tro på at steinerpedagogikken var en menneskehetssak og et viktig bidrag for å bygge et bedre samfunn.
I årene fra 1946–1970 fremstår Steinerskolen som Et kritisk pedagogisk alternativ. Den var et lite, men vitalt pedagogisk alternativ, og mange aktive skribenter fra Steinerskolen rettet skarp kritikk mot norsk utdanningspolitikk, særlig mot Arbeiderpartiets skolepolitikk. Det var Arbeiderpartiet som stort sett hadde regjeringsmakten i disse årene og som la premissene for endringene av utdanningssystemet. I artikler, bøker og leserbrev kritiserte steinerpedagoger både differensiering av elever, særlig den linjedelte ungdomsskolen, bruken av karakterer og et ensidig kvantitativt syn på læring. Mange av skribentene rettet også skarp kritikk mot det de så som et ensidig, positivistisk vitenskapelige grunnlag for pedagogikken som fag.
Steinerskolen er i årene fra 1971 til 1985 Et pedagogisk alternativ i vekst, både i antall skoler og selve skolegangen. Alle steinerskolene ble 9-årige, enkelte utvidet også til å bli 12-årige. Da den første loven om statlig støtte til private skoler ble vedtatt i 1970, førte det til helt nye økonomiske vilkår for Steinerskolen, og det er grunnen for den store veksten.
Selv om Steinerskolen i løpet av årene fra 1986 til 2004 i juridisk forstand var anerkjent som et faglig pedagogisk alternativ, møtte den store utfordringer. Perioden kan derfor karakteriseres som en tid da Steinerskolen var et kritisert pedagogisk alternativ. Det kom kritikk både utenfor og innenfor skolen. Kritikerne pekte på problemer i styringen av skolene, utarming av den steinerpedagogiske egenarten og dårlig evne til å møte kritikk. Samtidig skjedde det en allmenn skjerping av oppfatningen av skolens oppgave som kunnskapsformidler. Kravet om læring i skolen ble intensivert. Det skjedde også en endring i synet på ledelse og styring, og disse endringene bidro til en mer kritisk holdning til Steinerskolens pedagogiske praksis og profil. På samme tid vokste det frem en stadig sterkere kritikk av alle store idekomplekser og ideologier. Det førte til et stadig mer kritisk lys mot Steinerskolens idehistoriske grunnlag, antroposofien. Det ble stilt spørsmål ved antroposofiens vitenskapelighet og dens begrunnelse for arbeidet i skolen.
I samme periode skjedde en rekke endringer i norsk utdanningspolitikk; grunnskolen ble utvidet fra 9-årig til 10-årig, 6-åringene skulle begynne på skolen, og alle elever skulle ha rett til videregående utdanning.
Steinerskolen ønsket ikke skole for 6-åringene, og fikk dispensasjon fra loven og tilbød et eget alternativt opplegg. Reformen med videregående skole for alle førte til endringer i elevtilfanget i Steinerskolene, og det ble etablert linjedelte videregående steinerskoler. De mange utdanningsreformene, nye perspektiver på skolens oppgave og ny teknologi som IKT i skolen, ga Steinerskolen nye utfordringer både ved idegrunnlag og tradisjon. Behovet for både bevaring og nytenkning ble påtrengende.
Steinerskolen – et robust pedagogisk alternativ
Etter en pause med kaffe og kaker da tilhørerne også fikk prøvd ut sine synspunkt i samtale med hverandre, fikk Carl Fredrik Dons ordet.
Dons trakk paralleller mellom den historien Stabel hadde tegnet for Steinerskolen og endringer i den offentlige skolen i samme periode. Ett av hans poeng var hvordan Steinerskolen, ved å holde fast på de samme idealer for dannelse gjennom hele perioden – i medgang og motgang – fremsto som et danningspedagogisk robust alternativ, – i motsetning til den offentlige skolen, som i større grad har vært offer for skiftende politiske strømninger. I Steinerskolens praksis har det også vært tydelig at barnets behov har hatt sterk betydning for utforming av pedagogikken.
Dons pekte på at Læreplanen fra 1974 hadde klare fellestrekk med Steinerskolens planer og praksis, men at senere års fokus på målbare kunnskaper har bidratt til målstyring og produktorientering i den offentlige skolen som kan ha gått ut over danningsperspektivet.
Dons hevdet at steinerskolelærere har en frihetsgrad – og tillit – som mange lærere i den offentlige skolen savner. Han avsluttet med at Steinerskolen som pedagogisk alternativ trengs kanskje mer i dag enn noen gang tidligere.
Samtale om forskning på steinerpedagogikk – et gode eller en fare?
I samtalen bekreftet foreldre og lærere innledernes interesse for skolens mål og sa at de kjente seg igjen i begge innledernes bidrag, særlig Dons’ påpekning av kontinuiteten i Steinerskolens oppfatning av skolens mål som både utdanning og oppdragelse til frihet. Flere uttrykte et ønske om mer forskning på Steinerskolens praksis, men det ble også reist spørsmål om forskning vil kunne virke negativt inn på Steinerskolens pedagogiske egenart. Selv om det fantes uro for om forskning ville bidra til å svekke det kunstneriske og praktiske i Steinerskolen, var flere opptatt av hvordan Steinerskolene kan få flere forskere ved universitet og høyskoler til å anse Steinerskolen som et interessant forskningsfelt. Det ble uttrykt tiltro til at forskning på steinerpedagogikk og økt utveksling av faglige perspektiver kan bidra til å tydeliggjøre de pedagogiske retningers egenart, videreutvikle pedagogikkfaget og interessen for barndom og skole mer allment.
Kanskje kan det å invitere pedagoger fra andre miljøer være en begynnelse?
Stafettpinnen er hermed overlevert
Med dette gir vi stafettpinnen videre til alle Steinerskoler; Inviter til dialogmøter! Det er gjennom dialog vi sammen kan bedre skolen. Vi har et felles ansvar for at den blir så god som mulig, for alle barn, uansett pedagogisk retning.
Vi tror steinerpedagogikken kan berike, og selv berikes, gjennom dialog med andre pedagogiske miljøer.