Mennesker som sliter med å godta seg selv, har som regel ikke blitt sett. Ikke som den de er. En kjapp måte å endre på det, er å se dem. Som et første lite skrap i overflaten kan man jo spørre, slik vi gjør i det såkalte Pøbelprosjektet. I Pøbelprosjektet møter vi unge voksne som ofte behøver mer enn andre å bli sett. Vårt opptaksspørsmål lyder: – Hva drømmer du om å gjøre i livet? Kan de ikke svare på det, da kommer de ikke inn.
Noen er usikre, men da jeg spurte Harry, sa han det med én gang. Harry, 25 år, slitt dongeridress uten synlige tegn på vask, slepende gange, pansret med hodetelefon og et ferniss av likegyldighet, denne Harry nølte ikke med å svare: – Jeg skal skrive.
Og da jeg senere samme dag satt med hans slitte skriveblokk og hadde stavet meg gjennom hans kråketær, da kom tårene, først fordi jeg ble rørt – så vakker var hans poesi -, deretter fordi jeg ble sint: hvordan er det mulig å gå femogtjue år gjennom livet og ingen ser det? Hva slags steindød ensporethet må til for at en skole kan bli så effektivt blind at den ikke kan se og verdsette en begavelse som denne? Kan det være fordi den har glemt at poesien er livsviktig?
Bildet kom opp i meg da jeg en gang var på et foreldremøte i en syvende klasse, for der, like før jeg skulle holde mitt foredrag, kom en annen stor poesiens tjenerinne som la frem sitt planlagte arbeid med å lære klassen Draumkvedet (en tradisjon på denne skolen). Det var ikke at men hvordan hun gjorde det, som vakte min undring. Hun fremførte sitt med stor ydmykhet og nærmest unnskyldende, så hun ikke skulle komme i veien for noe som åpenbart var viktigere, for fag vi kan måle og poengsette. Jeg trodde ørene mine skulle dette av.
For denne damen er ikke en hvem som helst. Hun heter Hanne Weisser (hennes navn er i motsetning til Harrys virkelig og på ingen måte anonymisert) og er en fremragende formidler av den gamle folkekulturen i dette landet. Det er ikke bare Draumkvedet hun tar vare på, men utallige små viser og regler og folkedans som til syvende og sist danner grunntonen og hjerterytmen, ikke bare i et helt folks kultur, men også i livet til hvert eneste menneske.
Skulle det hun gjør stå i skyggen for noe som helst annet? For realfagene kanskje? De som alle, selv landets statsminister, mener å måtte løfte frem, fordi de ikke forstår hva vi dypest sett forbereder barnet til.
Kjære foreldre, jeg sier dere: visst er realfagene og de andre teorifagene viktige, ære være dem av den grunn. Men hvis det er noe i skolen som gjør barna frodige og rike og livskraftige senere i livet, så er det det musiske og estetiske. Eller hva tror du hjelper barnet ditt til ikke å miste motet når det en dag viser seg at høykonjunkturen ikke var evigvarende, at jobben likevel ikke var så trygg som antatt, at ektefellen stikker av med en annen eller at sykdom og ulykke nesten sliter hjertet i stykker? Realfagene kanskje?
Kan vi tenke oss hva som hadde skjedd med Harry hvis han hadde møtt en Hanne i tide?
Godi Keller
