En kontemplativ pedagogisk impuls

Vi ser omkring oss en kraftig og omfattende impuls i dagens pedagogikk som handler om å arbeide direkte med mindfulness-basert meditasjon i alt fra barnehager til universiteter. Det meditative eller kontemplative er ikke noe nytt for steinerskolelærere. Man kan kanskje fristes til å si: steiner­pedagogikken trenger ingen mindfulness; vi har jo alt innebygget i vår pedagogikk. Kan det likevel være at 100 års utvikling krever andre tilnærminger til oppdragelse og pedagogikk? Jeg tror ikke at min bestefar behøvde kurs i mindfulness. Kanskje heller ikke min far, faktisk. Så levde de også helt uten den enorme informasjonsflom og det jag og den utvendighet som vårt samfunn preges av i dag. Min far sa: Jeg kan bli trett om jeg arbeider mye, men jeg forstår ikke alt dette snakket om stress. Situasjonen på Steiners tid var naturligvis også sværtannerledes enn i dag.

En kontemplativ pedagogikk

Steinerskolepedagogikken er en nesten 100 år gammel pedagogisk impuls. Den bygger på en uttalt spirituell menneske- og virkelighets­forståelse som Rudolf Steiner presenterte i sine foredrag og bøker; vi forbinder dette verket med begrepet antroposofi. Når man studerer Steiners foredrag om pedagogikk blir det tydelig at hans pedagogiske impuls er en kontemplativ impuls. Med dette mener jeg at Steiner var tydelig på at lærerne ikke bare skal bedrive undervisning for barn og ungdommer som skal utvikle seg; læreren må selv befinne seg på en bevisst intendert utviklingsvei – hele livet. Ikke bare skal læreren studere de fag og emner som han/hun skal undervise i, men læreren må samtidig begi seg inn på en etisk og spirituell skoleringsvei. Denne har en kontemplativ eller meditativ dimensjon. Samtidig er det klart at steiner­skolen er en fri, allmenn skole; det er ingen livssyns­skole. Her kan barn og unge med alle mulige kulturelle og religiøse/ikke-religiøse bakgrunner gå, og skolene er da også tilpasset de mest forskjellige kulturer i verden1.

Man kan si at pedagogikken har et religiøst element, da den ønsker å kultivere en ærefrykt for livet og verden i barnene, men dette er ikke knyttet til én religion eller et spesifikt livssyn. Det knytter snarere an til barnets medfødte evne til undring og beundring overfor verden og naturen, evner som henger sammen med dets våkne, nysgjerrige åpenhet, tillit og potensielt empatiske vesen. Dette er medfødte «grunn­kompetanser» som vi som pedagoger skal pleie, støtte og hjelpe til med å bevare – og ikke undertrykke gjennom tunge, instrumentelle prestasjonskrav.

Jeg vil ikke her gi en omfattende beskrivelse av den spirituelle dimensjonen av steiner­pedagogikken. Men ettersom vi i dag ser at mindfulness/oppmerksomt nærvær-trening av meditativ karakter får mer og mer innpass i skoler og utdanning, kan det være interessant å spørre seg hvordan steinerpedagogikken og steinerskolelærere forholder seg til dette fenomenet – eller velger å forholde seg.

Oppmerksomt nærvær

Mindfulness-trening har sitt opphav i Buddhas 8-delte vei (Vipassana, nr.7), men er i dag fristilt fra den buddhistiske konteksten eller bakgrunnen; den har blitt sekularisert.

Steiner forventet av lærerne at de skulle være helt til stede, man kunne godt si oppmerksomt nærværende i undervisningen. Han sa at læreren, før han eller hun går inn i klasserommet, må legge fra seg alt privat, slik man henger fra seg hatten eller frakken der ute på gangen. (Dette er vanskeligere enn det høres!) I klasserommet må læreren helt hengi seg til elevene og det som skal formidles.

Før dagens arbeid begynner, foreslår Steiner at læreren tar hver elev i hånden og hilser individ­uelt på hver og en. Dette medfører øyekontakt, og naturligvis den fysiske kontakten med elevens hånd. I denne situasjonen kan læreren merke mye av hvordan eleven har det, en spesiell dag eller over tid. Et direkte, åpent blikk – eller unnvikende, dvelende eller hurtig, – varme hender, kalde, tørre, fuktige, – kraftige håndtrykk, eller slappe; det er utrolig mye man kan merke i disse korte øyeblikkene – ikke minst fordi man som lærer gjentar handlingen hver dag. Det kreves et sterkt, oppmerksomt nærvær fra lærerens side, hver dag, øyeblikk for øyeblikk – om man da ikke gjør det av rutine og «på autopilot».

Slik utstyrt med oppmerksomt nærvær kreves, ifølge Steiner, at læreren er helt forbundet med sitt stoff, enten det er i teoretiske eller praktiske emner. En rutinepreget, uengasjert gjentagelse av stoff er dårlig pedagogikk; dette gjelder naturligvis for alle lærere uansett pedagogisk retning. Steiner beskriver detaljert hvordan læreren kan og bør forbinde seg med både intellektuelle emner og praktisk/kunstneriske fag med tanke, følelse og vilje – og hvilken virkning dette har på ham selv – og derigjennom på elevene. Å ha et personlig forhold til stoffet og praksis er avgjørende for å utvikle glede, energi, begeistring og kjærlighet til verden og menneskene; likegyldighet eller å «gå på autopilot» leder til fremmedgjøring, i verste fall til angst, aggressivitet eller depresjon. Lærerens holdning virker naturligvis over på elevene. Steiners perspektiv er at likegyldighet hos læreren kan føre til aggresjon eller depressive tendenser hos barnet2. Dette er alvorlige saker, men høyaktuelt i en tid der depresjon og aggresjon er økende i ungdomsskole og på gymnas ifølge den siste NOVA-rapporten (Ungdata 2013.)

I steinerpedagogikken skal altså «oppmerksomt nærvær» øves av læreren, i alle fag. Ideelt sett skal det være slik at når barna maler i barne­skolen, går de, sammen med læreren, fullstendig nærværende inn i aktiviteten, inn i fargen: BLÅTT – RØDT – GULT. Det hersker en stillhet, en meditativ stemning i klasserommet. Det samme i eurytmien: stillhet, konsentrasjon, fullstendig våkenhet og oppmerksomhet på en selv og på de andre i rommet, også dem som er bak en; alles bevegelse henger sammen og er avhengig av hverandre. I stumme takter har man kun hverandre å forholde seg til, ikke musikk, ikke språk; stillhet, fellesskap.

I formidlingen – fra fabler og eventyr i 2. klasse til Parsifal-perioden på 2. videregående: det beste er om læreren forteller fritt. Når læreren forteller direkte ut fra seg selv, skaper hun eller han bildene i seg selv og deler dem med elevene. Det krever mye forberedelse, men har en annen virkning enn ved høyt­lesing. Høytlesing kan naturligvis også være fint om det gjøres med oppmerksomt nærvær, men der er en vesentlig forskjell.

Når læreren går inn i bildene og lever i dem, skaper dem, da oppstår nærmest en meditativ stemning. Film og lysbilder eller elektroniske midler kan brukes i undervisningen i mange situasjoner, men det gir ikke den intime atmosfæren som antydes her. Når en slik undervisning lykkes, også i leker, rim og rytme, språk, sang, musikk og håndverk – så er dette gode midler til å styrke det indre nærvær – hos lærere og elever. Man går inn i en prosess, og det er det viktige, ikke resultatet – som i en god meditasjon. Egentlig må aktiviteten være prestisjefri.

Steinerpedagogikken er slik en krevende pedagogikk. Læreren må forberede seg gjennom indre arbeid over tid. Når det lykkes, vil lærer­ens interesse, engasjement og entusiasme lede eleven inn i det samme. Noe i sjelslivet styrkes i barnet, og videreutvikles på ungdomstrinnet i mer intellektuelle oppgaver. Vi kan si: Steiners tanke var at oppmerksomt nærvær og empati-krefter måtte vekkes i elevene via lærerens eget, indre arbeid og undervisning. Han tenkte seg nok ikke at man skulle øve oppmerksomt nærvær (mindfulness) slik det skjer i skoler i dag – direkte, i «ren form» så å si.

Hva har alt dette med «mindfulness» med oss som steinerskolelærere å gjøre?

Steiner mente at læreren, utover dette å forbinde seg med undervisningsstoffet, også skulle være aktivt samfunnsengasjert.

Arne Klingborg, som startet og drev Rudolf Steinerseminariet i Järna sa ofte: «Om vi ikke interesserer oss for verden – kommer ikke verden til å interessere seg for oss!»

Florian Osswald, leder for den pedagogiske seksjonen i Dornach, som holdt en rekke inspirerende foredrag for oss på Steinerskolen i Bergen høsten 2014 sa, at steinerskolelærerne i dag burde interessere seg for steinerpedagogikk i langt større grad enn det som ofte er tilfellet; de burde lese hva Steiner faktisk sa. Jeg tror det er helt riktig. Om man vil arbeide som steiner­pedagog, da er det vel naturlig å ivrig studere kildene for denne pedagogikken.

Jeg tror at to ting er avgjørende på det nå­værende tidspunkt: Lærerne må sammen gå dypere inn i steinerpedagogikken – og vi må interessere oss for hva som skjer i verden – samtidig. Når det gjelder mindfulness i skolen: Jeg tror det er utmerket. Man kan gjøre det på forskjellig vis, det finnes som ulike programmer og metoder. Jeg mener det kan være et viktig bidrag til en pedagogikk som allerede har disse elementene i seg – men fra en annen vinkel – rett og slett fordi tiden og behovene er andre nå. Det kan være en hjelp til å lykkes i å gjennomføre det man ellers ønsker å gjøre i steiner­pedagogikken.

I steinerpedagogikken finnes det mange red­skaper for å øve oppmerksomt nærvær, og også for å styrke empatievnen. Om vi møter andre pedagoger som arbeider med dette, tror jeg at vi har mye å lære av dem – og mye å dele med dem av de erfaringene vi har gjort som skoleform gjennom snart 100 år. Her er rom for gjensidig læring og inspirasjon. Om begge disse bevegelsene skjer: dypere ned i steinerpedagogikken – og lengre ut i verden (det gjelder ikke bare mindfulness-impulsen) – da tror jeg våre skoler kan blomstre som steinerskoler, eller som våre skoler. Prestisje er irrelevant. Som Osswald også sa: Det handler først og fremst om barna!

Foto: Bård Ek

1 En god beskrivelse av dette fenomenet gir Heinz Zimmermann i et intervju med artikkelforfatteren i Frihetens Vilkår, Flux 2007.

2 Om dette, se Anthroposophie und die Rätsel der Seele, Stuttgart, 17. Januar 1922. En nyansering av disse fenomenene kan også studeres i Rudolf Steiner: «Helsepedagogisk kurs» (GA 317), 1924.

Christian Egge

Lærer og forfatter av bøkene Frihetens Vilkår (2007) og Levende Økonomi (2011), begge på Flux forlag,– samt Menneske først og fremst – Innblikk i Camphill-landsbyene i Norge, Kagge forlag 2016.