En reise i Steinerland

Jeg vokste opp i en fjord i Nordland, langt unna nærmeste tannlege og steinerskole. Hvordan jeg da endte opp med å ta lærerutdanningen på Steiner­høyskolen er for meg et mysterium. Jeg tror det må handle om møter med mennesker underveis. Mange flere betydningsfulle møter med mennesker og opplevelser har det blitt gjennom min utdanning. Denne teksten skal handle om mine erfaringer i praksis på to ulike kanter av verden – men i samme Steinerlandskap.

Jeg vokste opp i en fjord i Nordland, langt unna nærmeste tannlege og steinerskole. Hvordan jeg da endte opp med å ta lærerutdanningen på Steinerhøyskolen er for meg et mysterium. Jeg tror det må handle om møter med mennesker underveis. Mange flere betydningsfulle møter med mennesker og opplevelser har det blitt gjennom min utdanning. Denne teksten skal handle om mine erfaringer i praksis på to ulike kanter av verden – men i samme Steinerlandskap.

Det trygge: Mitt første møte med en steinerskole var Steinerskolen i Vestfold. Først gjennom et skolebesøk, og senere praksis. Det opplevdes som et trygt og godt første møte med noe helt nytt, og gjennom gode samtaler og veiledninger ble jeg sakte, men sikkert kjent med Steinerland. Mitt neste møte med dette landet kom i en helt annen innpakning året etter.

Det fargerike: I oktober satte tre studenter fra lærerlinjen seg på flyet til India. Med sjal på skuldrene og kribling i magen var vi klare for å ha praksis på steinerskolen Sloka i Hyderabad. En mer fargerik og imøtekommende steinerskole skal du lete lenge etter, fant vi fort ut. Lærerne inviterte oss med hjem på middag, og snart deltok vi i det ene ritualet etter det andre. Selv hadde jeg bodd i India tidligere, så jeg var forberedt på kulturforskjellene. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor morsomt det var å bli kjent med barna, høre historiene til de som jobbet på skolen, få servert chai (te med melk og sukker) midt i hovedfagsundervisningen og å lære bort «Det snør, det snør» i 4. klasse. Denne skolen er preget av et stort mangfold både når det kommer til religion og elevenes bakgrunn, men det opplevdes ikke som noen konflikt – heller en gave. Jeg ble veldig inspirert av deres holdninger til at alt er mulig, alt kan fikses og til å gjøre det beste ut av det man har. De indiske lærerne får jevnlig besøk av europeiske steinerskolelærere som er deres pedagogiske mentorer. Jeg savnet kanskje en tydeligere selvstendiggjøring av det tankegodset som ble formidlet. Til tross for dette har jeg stor respekt for alle de som jobber på denne skolen, og jeg tenker at vi har mye å lære av hverandre.

Det varme: I januar året etter satt to av Indiafarerne på flyet nok en gang, denne gangen med ankomst Mørketiden. Å besøke steinerskolen i Tromsø i de ukene solen kommer tilbake etter den lange vinteren er noe jeg kommer til å huske for alltid. Når kulda og mørket sto som sterkest opplevde jeg en utrolig varme fra kollegiet, og jeg forsto styrken i det å være en del av noe større, selv om man er aldri så spredt. Jeg opplevde den samme gnisten på denne skolen slik som Sloka i India; alt er mulig. Solfest, reinsdyr i skolegården og et torsdagsmøte med fiskemiddag og joik – hver steinerskole har sitt særpreg.

Min reise gjennom det jeg kaller Steinerland har vært kontrastfylt, men sammenhengende. For hvordan kan en pedagogikk både beholde sin egenart og være så åpen? Jeg tror det handler om lærernes nysgjerrighet overfor elevene de har foran seg, overfor fagstoffet i perioden og overfor skolens oppdrag. Det handler om hvilke valg de menneskene som driver en skole tar hver eneste dag. Det handler om hvilke holdninger man tar med seg fra kollegiemøtene. Og det handler om å møte både høytider og utfordringer som et felleskap. Jeg gleder meg til å ta del i dette arbeidet som lærere over hele verden gjør hver eneste dag.

På min reise har jeg sett det tradisjonsrike, det nyskapende, det fler­kulturelle, det festlige, det alvorlige og det musikalske godt flettet sammen. Det gir meg tro på en steinerskole for framtiden!