Evaluering i FRAMskolen: Å bli seg selv som voksen, har det en karakter?

FRAMskolen

FRAMskolen er et lærested for unge mellom 18 og 25 år med utviklingshemming som har gjennomført videregående skole. Den ligger på Vallersund gård, en Camphill-landsby på Trøndelagskysten. Skolen vil bidra til at hver elev får en god overgang fra livet i familie og skole til et liv som voksen.

FRAMskolen kan sammenlignes med en liten Steiner-folkehøyskole for unge voksne med utviklingshemminger. Skolen gir studentene en pedagogisk ramme og støtte i den krevende overgangen fra skole og familie til et liv som selvstendig voksen.

Hva er det som driver utviklingen fra et hjelpetrengende, lite menneskebarn fram til et selvstendig voksent individ?

Er det å bli voksen en prosess av naturlige krefter i barnets genetiske og sosiale potensialer, altså arv og miljø? Kommer det fra krefter i barnet selv eller er det påvirkning fra foreldre, lærere, familie, venner og medelever? Selvføl­gelig er det verken eller, men både og.

Likevel er det en pedagogisk utfordring å la barnet få optimale vilkår for individuell vekst. Det er en prosess. Å sette karakter på den er vanskelig. Evaluering er et av virkemidlene for å støtte den.

Impulsen til dannelsen av FRAMskolen kom tidlig på 80-tallet i et møte mellom helsepedagoger og sosialpedagoger. Det lød et kraftig sukk fra lærerne:

Det er «med forskrekkelse» vi ser hvordan våre elever med spesielle behov og utviklings­hemminger går ut av videregående skole, med tro på framtiden og enda et stort potensial for læring, for så å falle sammen etter at de har forlatt skolen. Allerede som 18-åringer må de tilpasse seg et regulert voksenliv. De forlater et utviklende skolemiljø og blir tatt imot av samfunnet med uføretrygd, et undrende sosial­kontor og utallige ansvarsgruppemøter. Det forventes at den unge forstår hvordan samfunnet fungerer, at de har funderte ambisjoner og planer på egne vegne om boforhold, kompetanse og yrkesidentitet. For noen, hvis de er heldige og har ressurssterke foreldre, kan det ende opp med en egen kommunal leilighet, fullt kjøleskap, et klapp på skulderen og kanskje et dagtilbud. Hvor ble det av ungdomstiden? Er dette livet? Er dette meg?

Å bli voksen

Det er ytterst få 18-åringer som er klare for et selvstendig voksenliv etter videregående, og svært få som ikke fortsetter å utdanne seg. De bruker gjerne de neste 10 årene på å finne sin voksne identitet, innbefattet yrkesidentitet.

Unge med spesielle behov og utviklingshemninger er heller ikke utlært når de går ut av videregående. Selv om det norske utdannelsesvesen ikke legger opp til et studieløp for disse unge, har de også et behov og mulighet for å lære til langt utover i 20-årene. En yrkesidentitet er like viktig for alle. Noen trenger lengre tid og minst like mye pedagogisk oppfølging for å nå fram til en voksen identitet og yrkesidentitet.

«Kunnskapsløftet» definerer målet for fagopplæringen slik: «Å skaffe arbeidslivet og de forskjellige bransjene kvalifisert arbeidskraft i tråd med samfunnets behov.» For elever og lærere betyr det å strekke seg, etter noe, – samfunnets behov.

Dette er selvsagt helt forståelig, sett fra den politiske ledelsen. Den ser behov for optimal pro­fesjonalitet i næringslivet. Det er en forutsetning for å kunne hevde seg i et globalisert næringsliv og en komplisert verdensøkonomi. Denne form for målsetninger ligger og lurer bak skolevesenets evalueringsformer og nasjonale prøver.

I denne målsetning er det lett å glemme ungdommen selv. En opplæring som ikke retter seg etter nasjonalbudsjettet, men som fastsettes av den unges egne muligheter: Hvordan kan den unge utvikle seg optimalt i forhold til egne forutsetninger og sitt eget bevisste og ubevisste livsprosjekt? Det fordrer andre evaluerings­former enn det som er vanlig når det måles opp mot kunnskap og prestasjoner langt utenfor individet selv. Å bli seg selv som voksen kan ikke måles med karakterer, det er et livsprosjekt.

Utvikling

At mennesker med utviklingshemming ikke kan utvikle seg, er en fordom og mangel på kunnskap. De unge med utviklingshemminger har andre verdier å by samfunnet enn de som viser seg på inntektssiden av norsk økonomi. Det er verdier av sosial og allmenn-menneskelig karakter. Her duger det ikke å måle elevens prestasjoner opp mot samfunnets behov for kvalifisert arbeidskraft. Her kan det, i første omgang, kun måles i hvilken grad den enkeltes evner får utfolde seg.

Da er det et relevant spørsmål: Hvordan kan vi vurdere og evaluere denne prosessen? Læreren, helsepedagogen og presten Julian Sleigh sier om den unge med utviklingshemminger: «Uten velstrukturert veiledning vil overgangen til et voksent menneske simpelthen ikke skje».

For denne pedagogiske utfordringen er det to elementer som trenger vurdering og evaluering:

1) Hvor velstrukturert er veiledningen? Dette er skolens evaluering av seg selv i forhold til eleven.

2) Hvilke skritt tar den unge i retning av en voksen identitet? Dette er den unges evaluering av seg selv i forhold til egne målsettinger.

Nettopp fordi denne prosessen skjer på et så eksistensielt felt i den unge, kan små endringer være uttrykk for store framskritt. En av pedagogens viktigste oppgaver er å oppdage disse endringene og kommunisere dem, både for å bekrefte den til eleven selv og til andre involverte. Det kan være at eleven plutselig meddeler selv på morgenmøtet at familien kommer på besøk. Eleven steller selv sitt hår. Det dreier seg om små tegn på egen aktivitet, selv å gripe inn i sitt liv, ta eget initiativ. F. eks: I fjor ville eleven ikke feire sin fødselsdag; i år vil han selv lage pizza for alle. Det er stort.

Evaluering

I tillegg til skolens evaluering og elevens evaluering av seg selv kommer rapporter og møter med pårørende, sosialkontorer og evt. habili­teringstjenesten. Her er eleven aktivt med i prosessen. Så er det daglige og ukentlige møte-­punkter. Etter 2–3 år på FRAMskolen får eleven en sluttattest og kompetansebevis som viser hvor eleven står i forhold til framtidig bosituasjon og yrkesliv.

Et levende miljø hvor voksne og ungdommer kan utveksle tanker og følelser om livets utfordringer er viktig. Mange unge som kommer til FRAMskolen har ikke hatt muligheten til å lære seg kommunikasjon med jevnaldrende i samme situasjon. I videregående har de tilbragt det meste av skoledagen i en 1-1 situasjon med spesiallærer. Sammen med andre FRAMskole-elever kan det åpne seg en ny verden av sosiale relasjoner.

Som kjent kan ikke egen vilje til å ta fatt i egen utvikling dyrkes fram av pedagogiske virke­midler. Den selvstendige viljen er bundet til individet, den lar seg ikke manipulere eller presse. Som pedagoger kan vi legge forholdene til rette slik at det blir naturlig for den unge å utfolde seg. Øyeblikket da en individuell vilje bryter igjennom kan knapt planlegges, men må bevitnes og bekreftes av andre med et kjærlig blikk. En slik karakter tar vi alle gjerne med på vår livslange vei til oss selv.

Vallersund gård