Evolusjon

Jeg skal i denne artikkelen gi et bilde fra evolusjonsperioden i 3. videregående slik jeg underviser den. Elevene har alltid hatt en ukes tid med botanikk med vekt på blomsterplantens utvikling (ontogenesen) og planterikets evolusjon (fylogenesen), før vi går løs på zoologien.

Det blir alltid fine samtaler i klassen når vi tar opp forskjellen på planter og dyr. Vi kommer raskt inn på bevegelse, muskler, blod, fordøyelse, nervesystem og at de reagerer på ytre stimuli. Det gjør jo plantene også, men da alltid som en vekstprosess eller en mekanisk prosess, ikke utført av muskler og ledsaget av et nervesystem. Dyrene viser frykt og begjær, frastøtning og tiltrekning, de må ha en evne til å danne indre bilder av det de sanser og som vekker slike reaksjoner i dem. Dyrene har et innerrom og et indre liv som ikke plantene har. Alt dette kan sammenfattes i anima, sjel, elevene skjønner nå hvor glosen animal kommer fra. Ved å følge eggets kløvning frem til gastrulasjonen forstår man at innerrommet ikke bare er en poetisk talemåte, men også manifestert i anatomien.

Den trehetlige organismen

En første oppgave til elevene: Tegn et dyr på 10 sekunder.

Gutt: «kan ikke tegne»                                                      Jente: «god til å tegne»

Det er ikke tvil om hvilket dyr læreren foretrekker, gutten har fått frem det vesentlige; et avgrenset, rundaktig hode, et utstrakt brystområde og tydelige lemmer. Her er det mye å snakke om. Vi undersøker videre dyrene utfra organismens tredeling, fremsatt av Steiner(note1.) Skjematisk kan dette fremsette slik:

Et slikt skjema settes ikke opp på tavlen, selv om mange elever blir fascinert når vi snakker om dette og gjerne vil ha det som en oversikt i bøkene sine. Jeg setter det også alltid i sammenheng med utviklingen av de tre kimbladene (cellelagene); ektoderm som gir opphav til hud, nerver og sanseorganer, mesoderm som gir opphav til muskler (hjertet), blod, skjelett og entoderm som bl.a. utvikles til tarmen med fordøyelsesorganene. Da forstår man hvordan dette er dypt forankret i dyrets organisme.

Jeg tar med de to siste kategoriene da et viktig steinerpedagogisk prinsipp må være å vise sammenhengen mellom det fysiske og det åndelige. Og her har vi en gylden mulighet ved f.eks. å trekke frem hva stress og nervøsitet, altså for sterk sansevirksomhet, har å si for fordøyelsesprosessen. Elevene kan relatere til egne opp­levelser og erfaringer.

Vi tar for oss enkelte utpregede eller representative dyr hvor ett av organsystemene tydelig dominerer.2 For eksempel: Kua er sterkt preget av fordøyelsessystemet; dyrets anatomi, fysiologi og alle dets ytringer bærer fordøyelsens signatur. Spyttkjertlene i hodet tar større plass enn hjernen, og kjevene, som må oppfattes som hodets lemmer og som står i direkte forbindelse med matopptak og fordøyelse, dominerer hele skallens form. Også kuas væremåte er preget av fordøyelsens virkning; rolige bevegelser, mye hvile. Så kan man tilsvarende undersøke for eksempel løven og få frem hvordan dens liv preges av en rytmisk veksling mellom fullstendig ro og avspenning og så en voldsom kraftutfoldelse i ett sprang, dyrets smidighet som viser hvordan muskulaturen er integrert i lemmene på en helt annen måte enn hos kua, løvens store hjerte osv. Og videre, ørnen svevende høyt oppe, frigjort fra tyngdekrefter og med et årvåkent blikk. På den måten gir vi elevene en ny måte å se dyrene på. Noen husker at de hadde om de samme dyrene i 5. klasse. Nå forstår de hvorfor! Og like interessante blir de dyrene som ikke viser utpregede ensidigheter, for eksempel: bjørner, elefanter og primater. Og hva med mennesket? Dette kommer vi tilbake til.

En oversikt over dyreriket

Men først må elevene få en oversikt over alle dyrene, ikke bare kjente pattedyr og fugler vi til nå har snakket om. Det fins faktisk dyr som ikke har utviklet alle de tre kimbladene, de har bare ektoderm og entoderm. Mellomlaget, mesodermen, er ikke utviklet. Vi snakker da om nesledyrene, maneter og koraller med grunnformene meduse og polypp. De har ingen egne organer for respirasjon, ikke noe som minner om et hjerte, ikke noe eget blodomløp. De sanser, de fordøyer og utfører alle livsfunksjoner, men kroppen er i liten grad differensiert, alt går i hverandre. Bevegelse og respirasjon faller sammen i kroppens rytmiske utvidelse og sammentrekning. Manetens livssyklus med vekslingen mellom meduse og polypp er fascinerende. To-heten gjennomtrenger dem.

Har man tid, bør man ta for seg alle de videre gruppene av de virvelløse dyrene, pigghuder, tunikater, bløtdyr, leddormer og leddyr. Og utviklingen er ganske klar; fra og med pigghudene (sjøstjerne, kråkebolle) er det tredje cellelag på plass, og fra og med leddormene har dyrene fått en tydelig utstrekning og segmentering. Tunikatene viser nærmest profetiske former i sitt larvestadium med ryggstreng og nerverør med hjerne i fremre ende («hode»), men alt dette tilbakedannes som voksen. I og med at tunikatene viser disse særegne bygningstrekk, har de fått en fremtredende plass i systematikken og i evolusjonsbiologien. Man ser dem som forløpere for de senere virveldyr.

Etter å ha behandlet leddyrene (insekter) som viser en tydelig tredeling i hode, bryst og bakkropp, tar vi for oss virveldyrene. Vi deler dem i fem grupper som stort sett er lette å avgrense da de har tydelige kjennetegn; alle dyr med tett, skjell- eller hornbelagt hud og som samtidig er vekselvarme, er krypdyr, alle dyr med fjær, er fugler osv. Disse gruppene representerer samtidig distinkte utviklingstrinn, og for hvert trinn blir dyret mer frigjorte fra det ytre miljøet.

Kort kan vi si at fisken er helt miljøåpen der den bæres gjennom vannmassene med åpne sanser (fisker mangler bl.a. øyelokk), med smaksorganer fordelt over hele kroppen og vann som strømmer over gjellene, mens amfibiene tar åndedrettet inn i kroppen og puster med lunger og er således frigjort fra vannet til en viss grad. De må likevel alltid tilbake til dammen når de legger egg, og rumpetrollene ligner mer fisk enn frosk. Krypdyrene har sin helt egne vannhusholdning og er derfor godt tilpasset tørre strøk, men varmen terroriserer dem. De må handle for å holde mest mulig jevn kroppstemperatur; vi kjenner alle hoggormen som kommer ut av steinura om våren og slikker sol, og som må søke tilbake i ura når høsten kommer. Fugler og pattedyr har derimot kontroll over varmen i og med at de lager sin egen, og det gjør at de kan bebo de fleste områder på jorden. Prisen er en høy forbrenning, de må ha jevn tilgang på næring. Pattedyrene tar hele fosterutviklingen inn i kroppen og gjør dermed at den mest sårbare perioden i et dyrs liv foregår helt avsondret fra det ytre miljøet. Vi ser altså en klar utvikling mot stadig større uavhengighet fra det ytre miljø (emansipasjon) hos virveldyrene.3

Noe nytt som kommer til syne hos pattedyrene er spesialiseringen i lemmer og tenner. Det er nettopp forskjeller og likheter her som danner grunnlaget for å dele inn i grupper som drøvtyggere med godt utviklede jeksler, rovdyr med sine kraftige hjørnetenner og gnagere med sine fortenner. Og så har vi igjen de som er lite spesialiserte på dette området, og da først og fremst primatene, men også de såkalte insekteterne (piggsvin, spissmus). Disse regnes til de mest opprinnelige pattedyr med primitive trekk som 5 tær på hver fot. De er sålegjengere, altså hviler hele foten på underlaget, og tennene er ikke spesialiserte.

Mennesket

På slutten av en slik systematisk gjennomgang av dyreriket er det naturlig å behandle mennesket. Hva er felles, og hva skiller oss fra dyrene? Det gjør et stort inntrykk på elevene når de ser at vi mennesker deler de samme primitive trekkene som insekteterne. Og at apens hånd er mer spesialisert, mer utviklet enn vår og hvordan dette setter klare begrensninger for hva den kan brukes til. Fordi menneskets hånd er lite utviklet, har den alle muligheter, den er universell. Og vi kan gå videre og se på flere primitive, opprinnelige trekk hos mennesket. Trekk som mange dyr har på fosterstadiet og som helt unge, men som senere går tapt. Her kan nevnes sparsom behåring som hos dyrene utvikler seg til pels, negler som utvikles til klør, avrundet hodeform som hos dyrene dras ut i snute, kraniehullet som hos mennesket forblir sentralt plassert under skallen. Den nederlandske anatomen, Louis Bolk, betegnet dette som føtaliserte egenskaper, egenskaper som dukker tidlig opp i utviklingen og som mennesket beholder, men som hos dyrene videreutvikles til spesialiseringer. Men det fins også egenskaper som dyrene bare antyder, men som kommer til fullt uttrykk hos mennesket. Her har vi f.eks. evnen til å artikulere ulike lyder, taleevnen, som bl.a. henger sammen med hvordan virvelsøylen er føyet inn i brystkassen, evnen til å lage og anvende redskaper og evnen til oppreist gange. Altså egenskaper som tydeligst skiller mennesket fra dyrene.4 Hos mennesket har emansipasjonen fra den ytre natur nådd et høydepunkt. Vi har både vårt egenskapte ytre miljø (hus og klær) og et eget indre miljø, vårt Jeg. De tre organsystemene viser seg nå i sin reneste, mest opprinnelige form; et hode frigjort fra næringsopptak og dominert av hjernekraniet og som muliggjør tenkningen, brystet med det parabolformede tverrsnitt og nedsenkete strupehode som muliggjør språket, og oppreistheten som frigjør lemmene og gjør det mulig å uttrykke den frie vilje.

Evolusjon

Darwinismen er velegnet til å vise hvordan en miljøutfordring bevirker en legemlig eller fysiologisk forandring i en organisme og som gjør at den er bedre egnet i «kampen for tilværelsen». Resultatet er alltid en form for spesialisering i en eller annen retning. En stamform kan splittes opp i flere underarter som til slutt danner nye arter, jfr. Darwins finker. Organismene knyttes stadig tettere til sitt miljø. Men i de store ut­viklingslinjer frem til pattedyrene og menne­sket har vi i løpet av perioden sett et annet motiv der det motsatte er tilfellet: en gradvis frigjøring, emansipasjon, fra det ytre miljø. En autonomi-impuls. Den tyske biologen Bernd Rosslenbroich (2009) beskriver hvordan denne im­pulsen har vært et motiv gjennom hele evolusjonens gang, helt fra de første celler. Et tredje motiv er fremkomsten av den trefoldige organisme; i løpet av perioden har vi også sett hvordan denne har manifestert seg stadig tydeligere. Fra de første virvelløse dyrene (maneter, sjøstjerner, bløtdyr) som er helt udifferensierte uten noen kropps­avsnitt, de er så og si bare hode, så kommer ulike dyregrupper med utstrekning, segmentering, (leddormer, leddyr, fisk) og til slutt kommer også lemmene på plass, tydeligst utformet og spesialisert hos pattedyrene.5

Hvordan er alt dette oppstått? Hvordan er de ulike organismer knyttet sammen? Her kommer jeg ofte i spennende samtaler med elevene. Vi pleier å se på ulike evolusjonsteorier, hver og en med sine usikkerhetsmomenter og overforenklinger i forhold til den virkeligheten de skal forklare. At miljøet virker spesialiserende, det er elevene selvfølgelig helt med på, og så kan jo spørsmålet reises; hvorfra kommer det som virker antispesialiserende, autonomiimpulsen? Kan den også komme fra det ytre miljøet?

En fjerde impuls

Jeg har latt meg inspirere av den tyske biologen Christoph J. Hueck, som har utviklet det han kaller «Evolusjonens tidskors»6 som igjen er inspirert av Steiners foredrag om tidens dobbeltstrøm.7 Hueck beskriver fire kraftretninger som virker inn i evolusjonen:

• Fra fortiden, den nedarvede form, stamformen
• Fra fremtiden, den ferdige skikkelse, arketypen, den trefoldige organisasjon
• I nåtiden virker det ytre miljø som gir opphav til tilpasning og spesialiseringer

Hva er så den siste kraften, og hvorfra virker den? Jo, Hueck beskriver nettopp denne som impulsen til selvstendiggjøring fra det ytre miljø, autonomi-impulsen, en kraft som virker ovenfra. Den som får sitt høyeste uttrykk i menneskets jeg.

Sirkelen på figuren (på neste side) representerer den levende gestalten, den organiske enheten som kommer oss i møte som cellens, organets, organismens og artens virkelighet. Og alle organismer danner til slutt en stor enhet, biosfæren. Dette representerer det aktuelle livet, som kontinuerlig integrerer disse fire kraftretningene i seg.

Darwinismen viser på en overbevisende måte hvordan kreftene fra fortiden (stamformer) og nåtiden (arv og miljø) virker inn på organismen, kreasjonismen forholder seg til den ferdigskapte formen som her representeres med impulsen fra fremtiden. Disse to beskriver hver sin ensidighet, mens Hueck forbinder dem med impulsen ovenfra, fra en åndelig verden. I en slik fremstilling av evolusjonen blir perspektivet utvidet og jeg mener det kan være grunnlag for samtale og undring.

Å snakke med elevene om fortid, fremtid og nåtid i forhold til evolusjonen er meningsfylt, alt levende utfolder seg i nåtid gjennom tilbakevirkningsmekanismer (ikke lineært, kausalt), fortid og fremtid møtes i organismen og dens ytringer. Evolusjonen selv kan også oppfattes som en organisme, en superorganisme underlagt livets lover!

Den kraft jeg opplever i meg som gjør at jeg kan gå utover det naturgitte, kan det tenkes at en slik kraft også virker i naturen og i organismene som lever der, men kommer klarest til uttrykk nettopp i mennesket? Jeg mener det er en stor oppgave for oss pedagoger å gi de unge slike impulser og tanker med på veien videre etter endt skolegang. Mennesket er ikke evolusjonens endepunkt, men dens vendepunkt.

Litteraturhenvisninger

1) Rudolf Steiner 1917: Von Seelenrätseln. Til norsk: «Sjelegåter» Antropos Forlag 2013

Motivet med den trefoldige (trehetlige) organisme er tatt opp og beskrevet av diverse goetheanistiske naturforskere og utgjør «ryggraden» i goetheanistisk orientert zoologi.

2) Wolfgang Schad 1971, Säugtiere und Mensch, Verlag freies Geistesleben

Ernst- Michael Kranich 1995, Wesenbilder der Tiere. Verlag freies Geistesleben, til norsk 2004: Bilder av dyrenes vesen, Antropos forlag

3) Schad 1971 (se over)

Lindholm, Markus 1996: Jordens ansikt. Dialoger med en skapende natur. Vidarforlaget.

Bernd Rosslenbroich 2009: The theory of increasing autonomy in evolution: a proposal for understanding macroevolutionary innovations. Biol Philos 24:623-644. Published online 30 April 2009

4) Verhulst, Johs 1999: Der Erstgeborene. Verlag freies Geistesleben

Rawson, Martyn 2003: The Spirit in Human Evolution, AWSNA Publications

Skaftnesmo, Trond 2005: Genparadigmets fall. Sammenbruddet av det sentrale dogmet. Antropos forlag.

5) Kranich (2004) tar også opp dette motivet. Ellers er dette ypperlig oppsummert i en artikkel av Trond Skaftnesmo i tidsskriftet Libra, nr. 2 2009, «Organismens tilsynekomst i evolusjonen». Skaftnesmo viser her også til genforskning som bekrefter at prinsippet om at hodet løper foran kropp og lemmer i utviklingen også gjelder i fylogenesen. Skaftnesmo har også behandlet temaet i sin bok Genparadigmets fall, se over.

6) Christof Hueck 2012: Evolution in Doppeltstrom der Zeit, Verlag am Goetheanum. Artikkel av Hueck om emnet i Libra nr. 1 2014, oversatt av Trond Skaftnesmo.

7) R. Steiner: Antroposophie, Psychosophie, Pneumatosophi, GA 115. Vortrag von 4.11.1910. Et utdrag av foredraget er oversatt til norsk i Libra nr.1 2014.