«De kan lett forestille Dem hvordan en slik sak ville ta seg ut der hvor det er «orden i huset». Først kunne man gå inn i A-klassen hvor det naturligvis undervises efter den metode som ansees for best. Så komme De inn i B-klassen. Ingen annen forskjell enn at det sitter andre barn ved pultene. Nøyaktig den samme drill, for det er jo den «riktige» metode det kommer an på, – saken er rasjonell og gjennomtenkt fra først til sist. Og intellektet er entydig, det slår aldri feil. I Waldorfskolen finnes ikke noe av dette. Når De kommer inn i klasse A, så driver kanskje lærerinnen skriveundervisning. Hun lar barna først lage alle mulige former av ulltråd. Så lar hun dem male, og litt efter hvert oppstår bokstavene. Lærerinnen i B kan ikke noe med trådene. Når De komme inn til henne, danser barna rundt på gulvet: der opplever de formene med hele kroppen. Og så til slutt fikseres det hele. Aldri foregår undervisningen på nøyaktig samme måte. Det samme oppnås i begge klassene, men på forskjellig vis. Fantasi er det som må til. Derfor finnes det ingen Waldorfskole-oppskrift, men det finnes en Waldorfskole-ånd. Det må være helt klart. Og læreren selv er autonom. Så sant læreren er gjennomtrengt av denne ånd, da kan han gjøre det han selv mener er riktig.» (s.32)
Litt mer om Waldorfskoleånden står det lenger ned på siden: «Det hersker frihet, men det forhindrer ikke at den ånd er til stede som gir hvert klassetrinn det innhold det kommer an på».
På neste side kommer det inn et nytt moment. «Men uten lærerens produktive fantasi går det ikke. Og egentlig må jo læreren i det øyeblikk han står i klassen glemme at det overhode finnes en skoleplan. Når jeg kommer inn i en klasse på Waldorfskolen da har jeg alltid følelsen av at det ikke undervises ut fra en noen fiksert plan, men at hele undervisningen skapes hvert øyeblikk. Man kunne nesten tro at hver enkelt lærer holder skoleplanen for sitt eget verk: og sånn skal det være, det betyr at det er liv i undervisningen.»
Dette betyr selvsagt ikke at det ikke skal finnes en plan, men i det øyeblikk lærerne møter elevene må de hengi seg helt til en fri kunstnerisk prosess. Vilkåret for at dette ikke skal skli ut i tilfeldige påfunn, er at Waldorfskoleånden er til stede.
Hvilken ånd?
Men hva er så denne ånden og hvordan oppstår den? Et mulig svar kan vi finne i foredragsrekken Antroposofisk gemensamsbildning (GA 257) som finnes på svensk. Her påpeker Steiner at det han formidler er det han gjennom sin oversanselige forskning erkjenner som fakta. Men han krever at hver enkelt leser eller tilhører bearbeider dette stoffet på en slik måte at de kan danne seg sine egne vurderinger og forestillinger. Steiner ønsker ikke å gi klare oppskrifter eller å si hva andre skal eller ikke skal gjøre. Målet hans er at vi fordomsfritt skal lytte til det han meddeler, og så bearbeide dette selvstendig med en våken bevissthet. I og med at vi er forskjellige, vil vi dermed også gjøre ulike vurderinger. Ikke minst vil disse påvirkes av hva som lever i samtiden. At det oppstår ulike praksiser og også uenigheter om hva som er vesentlig, er en del livet.
Waldorfskoleånden eller steinerskoleånden, er etter min oppfatning følgende: Hvis vi fordomsfritt lytter til det Steiner formidler om barnets og menneskehetens utvikling og så bearbeider dette i forhold til våre egne erfaringer, moderne vitenskap og annen kunnskap vi har, kan vi komme inn i en prosess. En prosess som virker inn i vår egen utvikling og bevissthet. Vi utvider vårt erkjennelsesfelt og blir etter hvert en del av det jeg vil kalle steinerskoleånden.
Egen praksis
Når jeg skal undervise i en ny periode eller et nytt fag, leter jeg frem det Steiner har sagt om faget. Det er som regel ikke så mye, men i Stockmeyers læreplan finner jeg ofte noen intensjoner og forslag. Jeg fordyper meg i det Steiner har sagt om fagområdet og om utviklingsnivået til den aktuelle aldersgruppen. Jeg ser også på hva andre lærere har gjort, men ofte fører min prosess til at jeg gjør noe annet. Jeg må jo også kontinuerlig vurdere om det jeg formidler når frem til elevene. I dag må vi også forholde oss til kompetansemålene i den norske læreplanen, men etter den siste revisjonen har disse stort sett blitt så vide at jeg fint kan arbeide innenfor dem. Dette er en evig prosess, men det er det som gjør livet som steinerskolelærer meningsfullt – det å være inne i et kontinuerlig arbeid med undring og utforskning!
I den grad jeg opplever at mine kolleger deltar i noe av den samme prosessen, kan jeg oppleve at vi er inne i den samme «ånd». Det gjør da ikke noe at vi kan ha harde diskusjoner om enkeltpunkter. I en skole som skal bygge på levende fantasi må det være et mangfold. Hvis alt blir likt og de ulike lærerne mest etterhermer hverandre, vil det ikke være en steinerskole. Det vil være det som Rudolf Steiner kalte et dødt skall. Han så en fare for at dette kunne skje allerede i 1924.
Det er utfordrende å være steinerskolelærer. Vi skal være nyskapende i en sterk tradisjon. På noen skoler hemmes dette av sterke personligheter som vet hvordan «alt skal være». På andre skoler kan det motsatte skje, at nye lærere overlates helt til seg selv og sine påfunn, og at de ikke innbys til et felleskap hvor man sammen prøver å utvikle steinerskoleånden. Som lærer må man arbeide med eget uttrykk og intensjon, man må lytte seg inn i skolens tradisjon, være i dialog med fagene og kollegaene sine og noen ganger komme til den oppdagelsen at noen motiv i maleundervisningen, noen håndverksoppgaver og noen fortellinger er så geniale og alderstilpasset at man velger å bruke dem igjen og igjen – slik at foreldre med mange barn i skolen kan oppleve å se alle sine barn male et liknende motiv i gult og blått eller oppføre samme skuespill. Men hvert arbeid er unikt og lærerens egen vei frem til en tilpasset undervisning sterkt vektlagt.
