Små barn er stadig i bevegelse, helt fra de som spedbarn, med øyemuskulaturen søker mors blikk og senere spreller frydefullt på stellebordet. Barnet løfter hodet, det strekker seg for å gripe om en finger, en ball. Barnet ruller fra ryggen over på magen. Det krabber, reiser seg, går, løper, klatrer, hopper, åler seg innunder, smyger seg mellom, rutsjer ned en sklie, balanserer bortover en benk eller stokk. Barnet graver, skyver, drar, løfter og bærer, putter oppi og tømmer ting ut av en veske. Det prøver alle sko i gangen hjemme, og i garderoben i barnehagen frister andres luer og støvler. Barnet knepper opp knapper, kler av dokka igjen og igjen etter hver gang å ha fått hjelp til å kle på dokka. Barnet bøyer seg framover, setter armene i gulvet, løfter et av beina opp i lufta og roper begeistret; «Se!». Barnet tar bolig i kroppen, behersker den med økende grad av kontroll og finmotorikk – i lek og under arbeide.
Barn er også oppmerksomme iakttagere av bevegelser. Av greiner som duver, blader som hvirvler, insekter som kravler og flyr, leketøy som settes i bevegelse av andre barn, kattens og hønas forskjellige bevegelsesmønstre. Kanskje representerer bevegelse, umiddelbart og ubevisst, en form for liv, for muligheter og for omforming. Og bevegelse rommer også en mulighet for et overraskelsens moment. Slik er det et slags slektskap mellom fysisk bevegelse og fantasi. For fantasi innebærer indre, spontan eller gjennomtenkt, omforming og muligheter. Og med forestillingsevne og innlevelse er alt mulig.
Hvordan kan vi, gjennom utvalget vi har av leketøy i barnehagen, imøtekomme barnas trang til og glede ved fysisk utfoldelse og lek? Og hvordan tar barna i bruk og omskaper gjenstandene etter eget behov?
I Haugtussa Steinerbarnehage på Ås jobber det en kar som lager leketøy som appellerer til det gjørende barnet. Matthew Mazzoli heter han. Han lager leker av trematerialer, av stokker og kubber, og drømmen hans er en barnehage hvor alt av leketøy og lekeaperater, består av naturmaterialer.
På småbarnsavdelingene har vi fått «trillehjul». Et leketøy som er litt beslektet med en ball, i det det kan settes i bevegelse i form av å trille. Trillehjul består av et hjulpar som er forbundet med en sylindrisk stokk, en fast aksling. På noen trillehjul har Matthew skåret ut hakk rundt kantene på hjulene. Når hjulene ruller bortover gulvet, gir dette en ekstra dimensjon til den visuelle opplevelsen. Til forskjell fra en myk ullball, lager trillehjulet lyd. Tenk å kunne virke i verden ved både å sette den i bevegelse og skape lyd! For en herlig opplevelse for de små.
Matthews lekebiler er noe for seg. Selv enkelt utformede trebiler er ofte mer enn antydende, de er kjøretøy på fire hjul. Allikevel åpner de enkle formene, alt etter behov, for at bilen kan være både brannbil og drosje. Matthews utgaver antyder i tillegg leketøyets opphav; vedkubber og treet selv. Når slike og andre leker også tilvirkes i nærheten av, og tildels sammen med barna, viser vi vei til muligheter som ligger latent i en kubbe eller annet materiale – bare fantasien får virke. Og virkningen preger mer enn materialet som formes. Opplevelsen av selve prosessen kan virke videre i barna; på deres kreativitet og fantasiutvikling og som inspirasjon til lek.
Ute på lekeplassen har vi en vannrenne laget av en uthult stamme. En yndet lekeplass på solvarme sommerdager. Vannet er i bevegelse, barna er i bevegelse. Hender fanger dråper. De skuffer vann i en spade og over i en bøtte, eller inn i barnemunn: Slurp, slurp; «Kaffe god. Vil smake?» Føtter tramper så vannet på bakken rundt renna spruter, og «Över den pölen går pojkarnas båtar ibland… », slik Beppe Wolgers så godt skildrer barns fantasiverden i diktet og sangen «Det gåtfulla folket».
Av et større emne har Matthew formet et digert egg. Ut fra dimensjonene er egget kanskje mer et lekeapparat enn et leketøy, og størrelsen er i seg selv med på å egge fantasien. Hvem kan befinne seg inni der, mon tro? – Heldigvis er det godt å være i barnehagen også uten å hensette seg til fantasiforestillinger. Det ser avslappende ut når et barn ligger framoverbøyd over egget og bare lar egg og kropp rugge rolig fram og tilbake. Når det skal kjennes på krefter, kan det friste å ta utfordringen å skulle trille egget oppover en skråning. Midt i blinken for toåringer, som fri for tanker om egne begrensninger, slett ikke nøler, men tar fatt og skyver og dytter og skyyyver… Så dreier egget unna og triller nedover! «Unna vei! Egget kommer!» Da blir det livlig. Noen springer til side, mens andre løper lattermilde og tumlende etter egget nedover bakken.
Små gjerder av stokker brukes som innhegning rundt en liten bålpanne. Når bålfatet ikke er i bruk, oppsøker barna ofte innhegningen alene uten voksne. Barna åpner og lukker porten, kjemper litt med løkka av hyssing som fungerer som lukkemekanisme. Barna står noen ganger rett opp og ned på innsida og følger med på livet utenfor, eller de lener seg kanskje på magen og henger over gjerdet. Kjenner på vippepunktet. På utsida av innhegningen løper de utallige runder rundt og rundt. Ofte er barna tilfreds med disse gjøremålene og handlingsfellesskapet. Andre ganger tas i tillegg fantasien i bruk, og innhegningen kan bli et hjem eller en hundegård – og et sted man kan berge seg når en voksen kommer som en, hva det nå er «Nå tar jeg deg!».
Inne på avdelingen har vi klassikeren gyngehesten, og i år har vi en toåring som er rene sirkusartisten på hesteryggen. Hun rir ikke bare sittende forlengs og baklengs. Hun rider stående, framoverbøyd med krokete knær, og hun legger seg langstrak i horisontalen – og gynger: «Se!» Jeg lurte på hvor inspirasjonen kom fra, og måtte spørre familien om de hadde vært på sirkus eller om det var storesøster som kunne være kilden til alle kunststykkene. Men nei, dette måtte komme fra barnet selv. – Bunner denne oppfinnsomheten og utprøvingen i en form for fantasi? Kreativt er det i alle fall. Likeledes det at et barn fant ut at det går an å få en Briotogvogn til å henge og dingle i metallbisselet på hesten. Ja, det går til og med an å henge to vogner ved siden av hverandre – nei, tre stykker, viser det seg, uten at togvognene faller ned: «Se!» Og, som med så mange ting, gyngehester kan løftes og brukes i byggverk av typen store stabler.
Inspirert av opplevelser i og utenfor barnehagen, tar barna tingene rundt seg i bruk. Alt kan brukes og omskapes til det som trengs i leken. Veltet over på siden, blir et bord til en snøplog. De riktig arbeidsomme blant ungene ynder å måke med seg mest mulig. Er det ikke vinter og tid for måking, kan alt av tilgjengelig løst inventar lesses opp i skuvsenga, for det er en søppelhaug, får vi vite. Kjepphesten gjør nytte som gressklipper når hestehodet sveipes over gulvet – og motoren durer jevnt under arbeidets gang.
Ved stellebordet har vi små bokser av metall vi tilbyr barna. En gammel dropsboks har lokk med bilder av bær og frukter, en annen, som rommet Nivea krem, er «den blå boksen». Under bleieskift på stellebordet har mange barn hatt glede av disse. Barna har noe å holde på med; de tar av og setter på lokket, mens vi gjør arbeidet vårt. Boksene er ikke til hinder for en-til-en-kontakt mellom barn og voksen. De er et supplement og også noe vi snakker sammen om: «Der fikk du jo av lokket, jo», barnet kikker inn i boksen og forteller; «Ingenting …» – «Å, er det en tom boks? Kanskje den er full av kiling som nå drysser ned på deg». Over stellebordet henger en uro med de enkleste silkedukker. Vi trenger ikke blåse hardt før de danser oppunder taket. Å blåse er altså også noe å gjøre, og «blåse» er et ord mange lærer seg tidlig hos oss.
Under mikaelstiden arbeider småbarna i «smiene» våre under samlingsstunden. På toppen av to runde kubber har vi spikret et par hestesko og et solid sollignende metallhjul av ukjent opphav. Det klinger høyt i rommet når mange små hamrer løs, ofte taktfast, med hver sin hammer bestående av en kroket grein: «I en smie hvor det gløder jern og det spruter ild, vi synge vil. Gang på gang, hele dagen lang, høres smedens sang og hammerklang». Ridder Georg, som overvåker det hele fra en hylle, kan se at det ikke skorter på innsatsen. Noen gir jernet fra dag en, mens andre er unnvikende eller deltar svært forsiktig de første dagene. Det kan nemlig fordre mot å stå tett sammen og hamre, attpåtil omgitt av et uventet lydnivå i denne situasjonen. Jammen smis det stål av ypperste kvalitet i disse stundene.
I bruktbutikken finner vi voksne fram til saker som tjener som leketøy i barnehagen. Det er til tider trengsel rundt nøttekvernene. Det å sveive på et håndtak oppleves nok som et ordentlig arbeide. Så gir det jo også håndfaste resultater når barna iblant får fylle kvernene med solsikkekjerner som kommer ut som malte småbiter etter noen omdreininger med sveiva. Å putte oppi en liten trefigur gir ikke samme resultat, men mangt og meget prøves ut.
Nylig fikk vi kjøpt en gammel syltepresse. Redskapet i seg selv er vakkert i sin enkelhet og er et stykke godt håndverk med høye, dreide skruer og vingemuttere av tre. Sammen med barna fikk vi pusset bort flekker, spor etter arbeid den var brukt til tidligere. Treverket lysnet og overflaten kjentes glatt under hendene. Tanken bak innkjøpet var at barna ville like å skru på mutterne, som er som to håndtak. For å unngå at barna skulle klemme fingre mellom de to treplatene, festet vi på noen søylelignende stokker som holder lokket oppe. Slik ble det skapt et rom som kan bli garasje eller stall eller noe, var tanken. Til inspirasjon parkerte en voksen noen lekebiler der. Men umiddelbart, og fortsatt, er syltepressa et kjøretøy. Lokket er et sete, og i gode stunder er det så vidt mulig for to barn å sitte på samtidig; rygg mot rygg med et styre til hver. – Lurer på om bestemor noen gang tenkte på syltepressas mangfoldige bruksområder? Med barn rundt oss kan i alle fall vi i barnehagen se fram til nye innblikk i redskapets potensiale som leketøy.
Til slutt en snutt om barn og fottøy. For å unngå konflikten mellom barnas ønske om å ta på og vandre rundt i andres sko, og det som følger med av søl og slitasje dersom barna trasker rundt med utesko inne, har vi «utkledningssko» på avdelingen. Blant assortimentet i den lokale bruktbutikken falt valget på sko som er ganske greie for små barn å ta på på egen hånd. Det ble sko av staseligste sort; bunadssko med «sølvspenner» på. Med barn i slike sko, kan noen og enhver bli inspirert til å by opp til dans:
Hei so dansa jenta mi,
sylvspente sko på føto si,
kallemanktrøye hadde ho ny,
ja du må tru d`e døkkety,
jenta mi.
:/: Tra dia di da,
tra dia di då. :/:
(Slåttestev fra Vang i Valdres)
Foto: Feddy Wike
