FAUST FRA UR-TIDEN

– Så ble jeg selv en av disse besynderlige skuespillernejeg hadde sett ved Goetheanum, og jeg ble Mefisto, taskenspilleren som publikum elsker…

Parsifal-portrettet

Portrett av en person med en viss tilknytning til steinerbevegelsen… Parsifal er middelalderhelten på søken etter gralen, og som gjennom seirer og nederlag erfarer betydningen av åpenhet, mot, dannelse, og ikke minst – evnen til å relatere, skal han vinne frem. – Redaksjonen mottar gjerne forslag til navn.

Som 15-åring bygde Paul Klarskov et ur i årsoppgave. Siden har han visst at han måtte arbeide skapende – med og for andre.

I landlige omgivelser, idyllisk beliggende ut mot Sjællands østkyst, ligger Marjatta, hjem og skole for psykisk utviklingshemmede og en høyskole for helsepedagogikk. På dette området, med gamle gårdshus og nyere, lave bygninger i antroposofisk stil, ruver et nytt kulturhus med en scene og en sal som var det et teater verdig, og ved siden av og under oppføring, et publikumsbygg med kafé, veksthus og butikk. Alt tilrettelagt for utadvendt aktivitet.

Ved teatersalen møter vi Paul Klarskov, nettopp ferdig med et langt møte. Hektisk? Neida, ennå er det stille og rolig her, og uansett noe helt annet enn det «antroposofiens broadway» han forlot for få år siden, Goetheanums scene i Dornach, Sveits. En forklaring: Paul Klarskov er utdannet skuespiller fra denne antroposofiske sentralinstitusjonen, og han arbeidet i mange år som skuespiller og scenisk leder der, en i antroposofiske kretser celeber posisjon.

– Det tok meg et par år å lande, for det var noe jeg forsøkte å legge bak meg i Dornach. Men nå er jeg her og glad for det, ler han. – På Marjatta arbeider vi med oss selv og andre for å bygge tillit og skape varme – for våre beboere og studenter og oss selv. Kulturhuset her, og samarbeidet som utvikler seg med andre institusjoner i samfunnet, er resultater av det.

Paul Klarskov arbeider altså med teater, undervisning og formidling i og utenfor institusjonen. Han viser rundt, stolt og glad: Det er salen, så høyreist, og scenen med så mange mulig­heter; det er sommerseminaret som nettopp er avviklet, et stevne med politikere, vitenskapsfolk, kunstnere og legfolk. – Som du ser, det skjer en utvikling og noe nytt kommer til, ikke minst noen penger, smiler han. – Store gaver fra mennesker som ser hva vi driver med her.

Oppvekst

«Hva man driver med» – det var et spørsmål som pirret Pauls nysgjerrighet i oppveksten. Da han havnet på Steinerskolen i Århus, «fordi mor hadde en kunstnerisk lengsel», og han merket at det var noe der, «med lærerne, med foreldrene som møttes bak lukkede dører; det var noe de hadde fatt i, som det lyste av».

Og senere hen, da han lette etter en yrkesvei for seg selv: å kunne skape noe som var viktig for andre mennesker, noe vakkert.

– Men jeg var ingen engel, langt derfra. Jeg kom stadig opp å sloss og drev med ting som gikk over streken, ble mobbet og mobbet også selv. Jeg var en faderløs gutt, som Parsifal i legenden – far døde før jeg ble født; falt ned med et seilfly i et forsøk på å sette en rekord. Så jeg var mors «lille mus» som ble en umulius. Allikevel var det noe i meg som ville noe mer.

Forresten var jeg naiv, som Parsifal, og det reddet meg ofte: Jeg forsto ikke hva det ville si «å fyre en fed» og råkte aldri borti narkotika, og jeg reddet meg unna den gamle homsen som spurte om han «kunne gjøre meg glad». «Nei, jeg er glad», svarte jeg.

Og jeg var glad – og idérik, og hadde lett for det sosiale. Men hva skulle jeg så bli? Som femtenåring laget jeg et ur som årsoppgave – i pleksiglass. Og det var noe med dette: bruke hender, hode og følelser, skape noe ut av ideene som ellers bare flagret forbi.

Jeg begynte i lære hos en tømrermester, etter først et år på folkehøyskole. Men alt mitt flagrende lettsinn falt til jorden her. Mesteren var indremisjonsmann, en dyktig pedant men ingen pedagog, og han knekte all min selvtillit. «Har du vært i lære hos ham, herregud», var det en venn av far som sa noen år senere. Jeg ble syk av det hele, noe med magen, men noen sa: «gå igjennom, det styrker deg». Og det gjorde jeg enda jeg ingen tro på meg selv hadde.

Straks jeg var ferdig i læren, tok jeg av sted, jeg hadde en motorsykkel og et verktøyskrin, og jeg dro rundt i Norge, tok meg arbeid på biodynamiske gårder, lagde senger, rom og låvebru. Jeg hadde bensin, tobakk og mat, det holdt. Det var ikke store lønna, men jeg var fri, jeg satt der på sykkelen og sang høyt.

Og aldri skulle jeg tilbake til mesteren!

Men så var jeg tilbake i Århus, bodde en stund hos mor, og der kom min gamle lærer fra Steinerskolen og spurte om snekkerhjelp. Men skulle jeg lage en dør måtte jeg ha et verksted, og så gikk jeg til mesteren og spurte om å få låne hans. Han svarte ja, om jeg bare jobbet for ham… Jeg nølte, men ga etter på to betingelser: Han skulle ikke ha noe å si på arbeidet før det var ferdig, og jeg skulle ha 25 kroner i timelønn, som jo var mye… Han sa OK, og jeg ble der i tre uker og utførte arbeidet til kundens og mesterens tilfredshet – men var dermed ferdig med ham. Nå var jeg dyktig nok og selvstendig, og hadde bevist det.

Goetheanum

«Da jeg var 16, hadde vi vært på arbeidsutveksling til Goetheanum i Dornach, fire gutter fra Steinerskolen, som scenearbeidere. Allerede her var det noe jeg hadde fått et glimt av og som snart våknet som en lengsel. Jeg var militær­nekter, kom til et venstreradikalt teater som tekniker og statist, og det var spennende, men også noe som manglet. Så etter tjenesten dro jeg til Goetheanum – og dette merkverdige spillet og disse besynderlige skuespillerne som hadde noe av det «lyset» jeg tidligere hadde sett i Steinerskolen.

Jeg begynte på lærerutdannelsen ved Goetheanum og sugde til meg som en svamp. Alt om Parsifal, astronomi, det tyske språk, pedagogikk og kunst. Men også her var det noe som manglet, og etter endt utdannelse skiftet jeg til skuespillerlinjen.

Endelig hjemme! Her var jeg, en storvokst, uregjerlig slamp fra nord, «unser Hamlet», som en lærer sa. Hva mente han med det? Jeg hadde ennå en rest av snekkermesterens innflytelse i meg; var pågangsrik men allikevel usikker. Trengte å komme løs. Og det gjorde jeg da, ganske ettertrykkelig. Gjorde opprør mot de hønemoraktige, eldre lærerinnene – og fikk til gjengjeld gjennomgå ved eksamenshøringen!

Ferdigutdannet, fikk jeg straks et arbeid i ensemblet og ved skuespillerskolen. Nå hadde jeg også møtt min norske Ida, hun studerte eurytmi, og det var i Dornach vi ville skape vårt liv.

Men Ida, hun ville helst være hjemme, og hun ville ha barn… Selv ville jeg få gjøre mine ting… Jeg var så entusiastisk; dette arbeidet med språket og den virkningen det hadde på mennesker, å oppleve salen løfte seg, det var lykken. Jeg jobbet med resitasjon, store roller, og ble bedt om, i en alder av trettitre, å bli stedfortredende leder av ensemblet – det var stort.

Og utfordrende! Jeg husker innlæringen av rollen som Mefisto til oppsetningen av Goethes Faust, som går over 20 timer: Aldri har jeg vært så nervøs, med tusen mennesker i salen, og uten de prøvene som skulle til underveis. Her var det tømrer-erfaringen som bar meg gjennom. Navnet Parsifal, det betyr jo også «gå gjennom dalen».

Som trettifemåring var jeg helt på høyden, med store roller og som leder for ensemblet. Det vakte motstand. Jeg tok lederoppgaven dønn alvorlig; røsket opp der det ble sluntret unna og satte opp arbeidstempoet. Kjempet for et teater på faglige premisser og ikke som noe tilpasset konferansene. – Da heller motsatt, og jeg fikk langt på vei gjennomslag for det.

Så kom det til en konflikt med min seksjonsleder. Jeg skrev til ham at jeg ville trekke meg fra lederjobben og oppfordret ham til det samme…

Det ble et voldsomt rabalder. Han ville sparke meg, men jeg fikk støtte fra øverste hold, Vorstand-ledelsen, og fortsatte som skuespiller. To år senere gikk seksjonslederen av, og jeg overtok hans post som generalintendant med ansvaret for skuespill, eurytmi, dukketeater, musikk og teknikk. Så fulgte fem gode år hvor det buldret av sted.

På et tidspunkt følte jeg meg ikke lenger så tilpass og ville trekke meg tilbake. Tre ganger ble jeg bedt om å fortsette, tre ganger sa jeg ja, og så, etter noen år, endelig nei. Til sist viste alle solemerker at jeg burde trekke meg for godt. Når jeg ser tilbake, føler jeg imidlertid stor takknemmelighet. Jeg har fått lære mye – også av det som den gang var vondt. Mitt fundament her og nå ble lagt der og da hvor det var som verst.

Det var på tide å tenke nytt. Paul forteller om hjemmesituasjonen som nå skulle kreve ham på en annen måte. I 1999 mistet han sin Ida i kreft. Han ble alenefar med fire jenter, den yngste tre. Måtte få hjelp i huset, for han kunne ikke måle seg med Ida når det kom til omsorg og tilstedeværelse. Det gikk på et vis. «Verden er skjev, men den står ikke helt på hodet», sa den ene datteren.

Det som skjedde, brakte ham hjem i mer en enn én betydning – til Danmark og altså Marjatta. Det var et «kjernearbeid» her, med å utvikle seg selv, stedet og ikke minst beboerne, med sin sunne kjerne bak et ellers hemmet uttrykk. Oppgavene ble å utvikle scenen, lage oppsetninger for stedet og omlandet, samt å formidle kunstnerisk innlevelse og antroposofi.

To av barna var nå voksne og begynte på studier i Sveits, de to andre ble med til Danmark. Her møtte han igjen den danske Steinerskolen, som forelder i Vordingborg. Barna, de har trivdes med å gå der, men det er ting han strever med å forstå: – For en flat struktur, det er jo en skjult struktur! Ledelse er for meg et resultat av indre utvikling, og den kan øves. Det er som med kunsten: Jeg ønsker å få frem en spirituell virkelighet i det jeg gjør. Kunst er for meg både årsak til og resultat av spirituelle skritt, og det bør ledelse også være.

Så hvordan se og øve det spirituelle? – Ved å si ja til det som er vondt, og prøve å se med hjertet, i tvil og tro, slik som Parsifal!

Skuespillerkunsten er som en prestegjerning; det handler om å bygge bro mellom to verdener, en indre og en ytre.