Alltid er det noen som flytter ut i skogen, noen som drar ut i villmarken med telt og kniv og børse og et ubendig sug etter noe helt annet. Andre forholder seg til omgivelsene i minimal utstrekning og lever heller et liv på nettet, om natten. Mens noen forholder seg svært aktivt til folk og fe rundt seg, men bryter så mange konvensjoner og normer de bare makter. Alle disse vender seg på sitt vis bort fra samfunnet. Men ingen unnslipper likevel samfunnet. Vi er alle født inn i og er en del av et samfunn, selv om statsløse flyktninger er et prekært grensetilfelle. Denne enkle kjensgjerningen danner utgangspunktet for skolefaget samfunnsfag, et fellesfag som bør undervises på alle trinn fra og med ungdomstrinnet.
På et vis er samfunnsfag det mest takknemlige faget å undervise. Fenomenet er rundt oss på alle kanter, vi står og lever i det. Få fag har et mer naturlig og opplagt utgangspunkt for fenomenbasert undervisning enn nettopp samfunnsfag: Vi er allerede på innsiden, alle sammen. Dermed kan utfordringen bli den motsatte av hva for eksempel naturfag tidvis sliter med. Mens utfordringen for naturfagslæreren er å skape en erfaringsmessig nærhet til fenomenene, må samfunnsfaglæreren skape en viss distanse som setter elevene i stand til å se fenomener som roller (for eksempel kjønnsroller), familieliv, normer og regler, eller økonomi (for eksempel forbruk) utenfra. I naturfag er vi ofte betraktere som står på utsiden og glor, mens vi i samfunnsfag må sette opp et forestilt vindu og aktivt gjøre oss til betraktere fordi vi i utgangspunktet er dypt under huden på fenomenet. Samfunnsfag er også det mest inkluderende faget – her kan alle noe fra før, og alle burde derfor kunne oppleve mestring. Utfordringen for læreren er da å gjøre elevene oppmerksomme på deres kompetanse, at dette er noe de faktisk kan noe om fra før, et grunnlag for videre erkjennelse.
På den annen side er elevene selvsagt ikke fortrolige med alle fenomener i samfunnet. Økonomi fremstår for mange som noe fremmed, enda de i egenskap av forbrukere inngår som nødvendige tannhjul i det markedsøkonomiske maskineriet; her er det imidlertid ofte økonomi som tall og matematikk som blender en del for det faktum at økonomi handler om ressurser og at samfunnsøkonomi handler om hvordan knappe ressurser kan og bør brukes og fordeles i en gitt befolkning. Det samme gjelder rettsvesenet eller politikken, som for mange virker fremmedartet, enda alle lever i en rettsstat og hver dag følger mange lover og regler og kan leve sitt relativt ubekymrede liv på grunn av disse lovene og alle institusjonene som lager og opprettholder dem.
Denne høsten har det vært valg, en kjærkommen pedagogisk anledning. Dessverre ser vi at en del elever nok bærer på en politikerskepsis; enten den er hjemmedyrket eller lastet ned fra verdensveven, bunner den i en holdning om at politikere er en slags romvesener – de er ikke som oss, de tenker på en annen måte, de lever i en annen virkelighet fjernt fra de øvrige borgernes planet. Elevenes følelse av fremmedgjøring i møtet med politikken er et interessant utgangspunkt for læring, for elevene våre er ikke trassige eller uinteresserte, men har egentlig gjort en skarp observasjon som de trenger lærerens hjelp til å sette ord på, tenke over og forstå: Politikerspråket er ganske riktig annerledes, politikere tenker annerledes; også for en nokså godt orientert velger som meg selv kan det være vanskelig å føle at de virkelig representerer oss (hva representasjon innebærer, er også en omfattende debatt). På noen punkter stemmer det at politikere tenker annerledes, men det er også noe vi skal være takknemlige for: at noen ser et større bilde enn velgere som har egeninteressen som omdreiningspunkt.
Å tegne et bilde av politikere som alminnelige, hardtarbeidende mennesker med et ualminnelig yrke, og ofte ualminnelige evner, er en viktig del av oppdraget til en samfunnsfaglærer. Men viktigst i denne sammenheng er nettopp fenomenet sammenheng: vi må hjelpe elevene til å utvikle forståelse for den sammenhengen de står i som sosiale vesener, som borgere. En stemme teller lite i den store sammenhengen, men i et demokrati, der politisk likhet er det bærende idealet, har alle én og kun én stemme. Vi står alle på like fot når vi går inn i stemmeavlukket. På forhånd, gjennom medier, i klasserommene, er det forskjell på stemmene, og noen blir hørt mens andre lever i politisk taushet. Et annet poeng er at det finnes mange måter å stemme på og å forstå sin egen stemmegivning, og det finnes utallige eksempler på at en eller noen få stemmer er med og avgjør valg.
Samfunnsfag er altså en borgerutdannelse. Eleven lærer å se seg bedre omkring, forstå de sosiale omgivelsene, bli seg selv bevisst som medmenneske, som velger, som elev, som sønn eller datter, som venn, som forbruker, som borger. Samfunnsfag er et dannelsesfag der vi hjelper elevene til å danne seg en trygg dømmekraft som forteller dem hvilke kritiske innvendinger som er gode og hvilke som er mindre gode. I samfunnsfag legger vi til rette for elevenes forvandling til fullt ut å bli et zoon politikon, som Aristoteles kalte mennesket. Det er dette som er vårt særmerke, mente han, vi er det politiske dyret som ikke bare lever i flokk, men som er seg dette bevisst og som lager regler og institusjoner for hvordan livet i flokken skal arte seg.
En av vår tids toneangivende samfunnsvitere, Francis Fukuyama, har gjort Aristoteles’ innsikt til et bærende poeng i sin siste mastodont om politisk utvikling, Political Order and Political Decay, idet han påpeker at opplysningsfilosofer som Locke og Rousseau tok feil da de antok at mennesket begynner med en naturtilstand for så å trå inn i en samfunnstilstand. Vi begynner og har alltid begynt vårt liv i en samfunnstilstand. Dét er også grunnpremisset i skolefaget samfunnsfag, og vi har utallige måter for å formidle det på.
Illustrasjon: Gry V. Alsos
Foto: Freddy Wike