– har Rudolf Steiner fortsatt noe å si til vår skole?
Ved årsskiftet 1918/19, like etter at verdenskrigens råskap var stilnet av – mens man fortsatt forhandler om Europas, ja – verdens, fremtid – holder Rudolf Steiner en foredragsrekke hvor han blant annet belyser menneskehetens videre forhold til tenkningen og åndsvitenskapen (note 1).
Han hevder at en tenkning eller vitenskap, som ikke er i stand til å erkjenne mennesket fullt ut som åndelig vesen, heller ikke er i stand til å forstå tidens egentlige utfordringer. En slik tenkning – uansett hvor skarpsindig den er – forblir virkelighetsfjern, og gir kun et overfladisk speilbilde av virkeligheten fordi den mangler en vesentlig del av helheten og bare kan føre oss inn i nye store katastrofer. Vår kultur har utviklet mange strategier for å kunne forbli trygg og behagelig på overflaten, slik at vi slipper en dypere og mer bevisst form for tenkning.
Som et eksempel på slike strategier nevner Steiner ferdighetsprøver som bedrives i skole og undervisning, nettopp på den arena hvor fremtidens generasjoner skal gjøre viktige erfaringer med sin tenkning, sine følelser og vilje, og hvor de skal øve sitt sosiale liv og sine evner til å ta ansvar og fatte beslutninger i livet. Steiner hevder at ferdighetsprøvene i praksis fører til at hele undervisningen blir sterkt påvirket av test- og prøvekulturen, slik at de grunnleggende kvaliteter som betyr aller mest for elevenes utvikling, kommer i bakgrunnen. For å slippe å gå dypere inn på mer omfattende evner og kvaliteter, tyr skolemyndighetene til ytre målemetoder og overfladiske prøver for hukommelse og forstand – for da behøver man ikke gå så utførlig inn på den egentlige verdien av de parametere man tester. Det eneste man trenger å gjøre, er å sammenlikne elevenes svar med den autoriserte fasit som pålegges fra skolebyråkratiet. Man får frem en rekke tall og data, men hva er verdien av dette?
Det er lett å innse at Steiners uttalelser fra 1919 er mer aktuelle enn noen gang. I dagens samfunn har test-pedagogikken eskalert gradvis siden år 2000 da den første Pisa-undersøkelsen ble gjennomført i regi av OECD, – organisasjonen som rike utviklingsland har skapt for å fremme markedsøkonomi og økonomisk vekst. Organisasjonen samler år for år inn resultater som kan sammenliknes over landegrensene og kommer deretter med sine anbefalinger om undervisningens siktemål og hva som bør testes. Målene for norsk skole er i praksis ikke bestemt av egne nasjonale prosesser, men utfra målene fremsatt av OECD. Samtidig har det, på det internasjonale plan, myldret frem et vell av markedsaktører som med grunnlag i de samme eller liknende mål, tilbyr ferdige kursprogram, undervisningsopplegg eller rådgivning som politikere, departementer, skoler, og kommuner kan få tilgang til mot betaling. Her er blant annet det gigantiske internasjonale konsernet Pearson. Disse har overtatt definisjonsmakten i undervisningssektoren. De som egentlig befinner seg i læringsprosessens sentrum – lærerne – blir nærmest sett på som inkompetente bakstrevere og må lydig føye seg etter de nye trendene.
Vi er etter hvert godt vant til å høre om den finske skolens oppsiktsvekkende resultater. Og mange undrer seg over hva som ligger bak denne suksessen. Om man ser nøyere etter, kan man legge merke til et forhold man ofte hopper bukk over i vår hjemlige debatt. Sensasjonelt nok har man i den finske skole ingen standardiserte nasjonale tester, ingen nasjonale prøver og elevene møter ingen eksamen før de avslutter videregående skole (note 2). Allikevel skårer elevene – uten forutgående drilling eller forberedelser – svært godt på internasjonale tester som Pisa og PIRLS.
Den anerkjente skoleforskeren Pasi Sahlberg (Finland) mener at årsaken til dette er at nasjonal myndighet blander seg svært lite inn i skolens innhold og virksomhet. Skolens ledere og lærerne er sammen ansvarlig for at barna lykkes. Den finske skole benytter ikke standardisering av kunnskap og ferdigheter som målparametere. Isteden tenker man fleksibelt og variert og tar i bruk et bredt kunnskapssyn. Finnene har i sin tilsynsordning for skolen også tatt med en rekke kunstneriske og praktiske fag i tillegg til «hard-core» som lesing, skriving og regning; en ordning som setter fokus på flere sider ved mennesket. Mye taler for at de gode resultatene som finnene får på internasjonale prøver, kommer som en automatisk bonus fra den øvrige undervisningen som tar sikte på å utvikle et bredt spektrum av praktiske, følelsesmessige såvel som teoretiske sider hos elevene.
Rudolf Steiner la stor vekt på at undervisningen skulle åpne opp for det store mangfold av ressurser, kvaliteter, egenskaper og kreative fremtidsimpulser som lever i dypet av hvert enkelt individ. En slik prosess kan ikke dirigeres sentralt ut fra et departement, et pedagogisk fakultet eller ut fra næringslivets interesser. Den kan ikke styres av forskrifter, pedagogiske formalia eller nasjonale prøver. Ikke hvis man har som mål å fremelske elevenes indre selvstendighet, ansvar og kreativitet, slik at det kan vokse frem et helt og nytt menneske, med nye ideer og løsninger for fremtiden. Et menneske som ikke bare blir et innlært avtrykk av sine omgivelser, formatert og innøvet med fortidens konvensjoner, dogmer og definisjoner. Da trengs en undervisning som møter den oppvoksende menneskeslekts behov for å danne egne tanker og begreper, øve egen ansvarsevne og beslutningskraft ut fra egne forutsetninger.
En grunntanke hos Steiner er at en slik undervisning – med minst mulig innblanding fra det offentlige eller byråkrater – vil bringe frem det hos den enkelte som fellesskapet og verden trenger aller mest for å skape en ny og bærekraftig fremtid på alle områder i samfunnet, individuelt, sosialt, rettslig, kulturelt eller økonomisk (note 3). De nye generasjoner fødes ikke bare som tomme kar som skal mates med gammelt tankegods og handlingsstrategier. Tvert imot, de er viktige budbringere og fornyere av ideer og handlingsimpulser som vil bli helt avgjørende for menneskehetens og Jordens fremtid. Å ta dette på dypeste alvor, er helt nødvendig om en skole skal kunne forsvare sin rolle som sann og verdig fødselshjelper for fremtidens generasjoner.
Ref:
(1) R. Steiner: Gesamtausgabe 187, 22.12.18- 01.01.19, 8.foredrag,
(2) Bjørn Bolstad: «Den finske Pisaløsningen», Klassekampen 16/4-2015
(3) R. Steiner: Almen menneskekunnskap som grunnlag for pedagogikken, GA 293, Oslo 2008
Rudolf Steiner la stor vekt på at undervisningen skulle åpne opp for det store mangfold av ressurser, kvaliteter, egenskaper og kreative fremtidsimpulser som lever i dypet av hvert enkelt individ.
Foto: Bård Ek
