Det var engang for lenge siden, ja mer enn 4 år. Da bodde ikke Siri nede på jorden, men oppe i himmelen hos skytsengelen sin. Her hadde hun det bra. Hun danset på skyene og lekte med skytsengelen sin. Men en dag hadde solen laget et lite hull i den ene skyen med strålene sine så den lille jenta kunne se helt ned på jorden. Der så hun en mor og en far som tydelig ventet på en liten baby. Hun så også en liten jente der. De hadde laget små sokker og jakker og hun synes hun kunne se en liten vugge stå der nede. Hun løp til skytsengelen sin og sa: Kjære skytsengel min, nå har jeg sett ned på jorden og sett en mor og en far som jeg ønsker meg, ja til og med en storesøster så jeg. Kan jeg få komme ned på jorden til dem? Ja, det kan du svarte skytsengelen, men da må vi først gå gjennom alle himmelens saler. Skytsengelen tok den lille jenta i hånden. Først gikk de forbi den store, varme solen som ønsket lykke til på ferden, så gikk de forbi stjernene som drysset stjernestøv i håret på den lille jenta og kilte henne litt på nesen. Tilslutt kom de forbi den store gule månen som lovte å skinne inn gjennom vinduet til den lille jenta om natten. Da de hadde gått enda et stykke, sa skytsengelen, ser du noe nå? Den lille jenta kikket opp på himmelen og sa: «Jeg ser en stor bue som skinner i alle verdens farger.» Da er det himmelporten du ser, sa skytsengelen. «Kom, skal vi skynde oss dit.»
Etter en stund kom de til himmelporten og da sa skytsengelen: «Nå kan jeg ikke følge deg lenger, men du skal legge deg her til å sove og jeg skal passe himmelklærne dine til du kommer tilbake.» Så sovnet den lille jenta og moren kom og bar henne under hjertet sitt i mange dager og i mange netter og en vakker dag, ja på 15. mai for 4 år siden ble det født en liten jente på Nesodden som fikk en mor som het Anne og en far som het Leif og en storesøster som het Ingunn. De synes de hadde fått verdens mest vidunderlige prinsesse og hva skulle den vesle jenta hete? Da fløy skytsengelen gjennom rommet og hvisket: Siri, og Siri skulle den lille jenta hete.
Og nå sitter Siri her på tronen i Aurora barnehage og er blitt fire år, og når man fyller år skal man få en gave.
Rammen rundt fødselsdagseventyret i Aurora steinerbarnehage
Fødselsdagsbarnet får på seg en krone og en kappe før vi har sangleker som vi bruker under feiring av fødselsdager. Under denne sangleken får fødselsdagsbarnet velge et barn å danse med og som senere skal hjelpe barnet både med å lede det inn på eventyrrommet, overbringe barnet fødselsdagsgaven og følge barnet til bords, altså en som hjelper til. Vi kaller det fødselsdagshjelper eller bursdagshjelper. Etter sanglekene går vi til eventyrrommet vårt. Vi går inn på en lang rekke med fødselsdagsbarnet først ledet av fødselsdaghjelperen, mens vi synger fødselsdagssanger. Det er gjort i stand en vakker trone til fødselsdagsbarnet og på den ene siden sitter fødselsdagshjelperen. På gulvet midt i rommet står et pent pyntet bord hvor et stort lys står sammen med gaven og et lite tryllelys. Når alle har falt til ro og det har blitt helt stille tennes det store lyset og vi synger:
Skytsengel min, pass godt på meg,
dag og natt, tidlig og sent.
Alltid skal du passe godt på meg,
så blir jeg glad, skytsengel min.
Deretter fortelles fødselsdagseventyret som er tilpasset nettopp dette barnet. Rammen rundt er basert på Inger Brochmans fødelsdagseventyr, men det blir etterhvert omskapt utfra den som forteller det og barnet man har foran seg. Eventyret blir nytt for hvert barn.
Når eventyret er slutt, får fødselsdagshjelperen overbringe gaven til fødselsdagsbarnet. Den pakkes opp i stor spenning og alle barna får se gaven.
Så er tiden inne for å tenne tryllelyset. Det gjøres ved at man holder lyset passe høyt over flammen til det store lyset vårt. Lyset tennes av seg selv på magisk vis. Tryllelyset går fra hånd til hånd, og hvert barn ønsker noe godt for fødselsdagsbarnet. Dette gjøres helt stille. Barna lukker ofte øynene, mens de holder lyset. Det er en flott opplevelse av inderlighet og høytid, ikke minst for fødselsdagsbarnet. Vi avslutter med å lage en port ved at to barn holder hverandre i hendene i en stor bue. Deretter går fødselsdagsbarnet med hjelper først ut gjennom porten med alle de andre barna etter, mens vi synger fødselsdagssanger. Vi går rett til dekket bord og så begynner festen med liflig duft og en fryd for syn og gane.
Tanker omkring fødselsdagseventyret i Steinerbarnehagene
Jeg har arbeidet i over 30 år med steinerpedagogikk. Veien blir til mens man går. I begynnelsen av min karriere som steinerpedagog var steinerpedagogikken og det antroposofiske verdisyn så overbevisende riktig og jeg stilte ikke så mange spørsmål. Men ettersom årene går og man iakttar grundigere, ser mer, lærer mer og har mange og rike erfaringer med barn, ja, se da våkner også spørsmålene og den kritiske tenkningen. Jeg måtte i hvert fall gå noen runder med meg selv. Og med fødselsdagseventyret, som kan tolkes som en beskrivelse av reinkarnasjonstanken i bilder.
Dette eventyret har jeg fortalt i mer enn 20 år til så mange barn. Men på et tidspunkt kom den forskrekkelige tanken til meg: Kan jeg stå inne for det jeg forteller? Er det sant for meg? Er det riktig å fortelle denne historien til barna?
I mitt innerste har jeg alltid synes at reinkarnasjonstanken er logisk. Men jeg kan ikke påberope meg sannheten om dette, hvem kan det? Det handler faktisk om å tro eller akseptere for de fleste av oss. Jeg tenkte om fødselsdagseventyret: Skal jeg dikte opp noe annet som tar vekk dette aspektet? Blir det mer sant da? Kan jeg ikke bare fortelle noe om her og nå, gjøre det enkelt for meg selv? Hvis det er enkelt? Men det ble ikke slik. Jeg klarte å forvandle dette eventyret i meg selv slik at det igjen ble sant for meg.
Jeg kom frem til at fødselsdagseventyret er en vakker gave til hvert eneste barn uavhengig av tro. Gjennom fødselsdagseventyret har vi mulighet til å nå barnets innerste kjerne slik at det kan oppleve at det blir elsket, ventet på, beskyttet og at det er helt unikt. Vi kan skape historien slik at det blir sant for barnet og for oss selv. I fødselsdagseventyret kan vi gjennom bilder uttrykke kvaliteter som er viktig for barna å oppdage og oppleve. Disse indre bildene blir ikke usanne.
Hva med barn som er adoptert bort, barn som er blitt mishandlet eller har en mor som er voldtatt? Hvordan kan man så fortelle dette eventyret? For meg er det da enda mer betydningsfullt med et slikt eventyr. Da må man skape det som passer gjennom egen fortellerkunst. Opplevelsen av vanskelige og vonde ting kan kanskje forløses og forvandles gjennom fødselsdagshistorien. Det kan skapes til et vakkert eventyr om det unike i dette barnet, mulighetene det bærer i seg, motet det har, kraften og viljen til å komme ned på jorden og utrette noe. Gjennom disse historiene har vi som pedagoger muligheten til å skape en historie om hvert enkelt barn som gjør at de sitter igjen med et bilde som er sant av seg selv: «Jeg betyr noe for verden, noen har sett meg.» Det er en flott fødselsdagsgave som vi alle trenger om vi er små eller store, barn eller voksne. Så bruk Inger Brochmans eventyr eller finn din egen historie. Det viktige er at det er sant for deg selv, bare slik kan det bli sant for barnet. Bevar fødselsdagseventyret i deg selv.
Illustrasjon: Bjørg Lobben
