Dette heftets tema er vurdering, og da er motivasjon svært nærliggende. Mye kan sies om den saken når man har levd en stund i skolegårder og nærliggende bebyggelse. Man har sett hvordan elever får ting til, og hva som tar piffen fra dem.
Men så sitter jeg her om dagen i en skolegård og skjønner plutselig og nesten som var det første gangen, hva motivasjon betyr. På virkelig, som barna sier.
Det brant et bål i omtalte gård, barn på fritidshjemmet stakk innom fra tid til annen for å varme seg litt eller, som jeg, for å steke en pølse. Ved siden av meg satt filosofen. En liten herremann som spikket på en trepinne, et fag han var såpass bevandret i at han straks tilbød seg å lære bort noen profesjonelle hemmeligheter: at man først fikk flekke av barken på pinnen og at man aldri, aldri måtte rette knivseggen mot sin egen kropp.
Etter fattig evne gjorde jeg som jeg ble fortalt. Vi snakket lite. Men filosofen hadde åpenbart oppfattet at jeg var født på månen og han syntes det var verdt noen ord.
(Med tanke på at det er flest voksne som leser dette og derfor straks sår all slags tvil om at jeg faktisk er født på månen, behøves det her en parentesbemerkning. Jeg sier ofte at jeg er født på månen når ungdommer eller voksne spør meg om min herkomst, dels for å fortelle dem at nasjonalitet ikke er en bås jeg trives i, dels fordi ikke alles barndomsland er frodige og lykkelige, noen husker det som noe goldt og uten atmosfære…)
Filosofen var verken voksen eller sugen på tvil. Han hadde ikke bare godtatt de foreliggende fakta, men ville, når han nå først hadde påtatt seg å være læremester, forklare den eldre mannen fra månen et og annet om hvordan verden ser ut når man ser den fra jorden.
– Solen er egentlig en stjerne, forklarte han velvillig.
– Det vet jeg vel, svarte jeg, for solen kan man også se fra månen.
Filosofen nikket langsomt mens han smakte på den nye innsikten. Etter en stund la jeg til:
– Men vakrest sett fra månen er Jorden selv, med alle de blå havene og de store grønne skogene.
Inspirert av et par umåtelig store filosoføyne som så opp til meg, la jeg til:
– Men vet du hva som er enda vakrere, når man først har kommet seg til Jorden?
Øynene utvidet seg litt til.
– Jo, det skal jeg si deg. Enda vakrere er menneskene. Og fine er de, kloke og snille. Da jeg møtte menneskene, visste jeg at det var her jeg ville bli.
Det kjentes godt å si det til en som ikke bare lo av historien, men som åpenbart forsto. I dypt alvor satt han og utmålte rekkevidden av det han hadde hørt. Han rykket litt nærmere og spurte så, halvt vitende, halvt undrende:
– Var det derfor du kom?
Først da gikk det opp for meg at det var presis slik det forholdt seg, at det faktisk var derfor jeg kom.
Og du, kjære leser, hva er egentlig ditt motiv for å være her?
10.3.2015, Godi Keller