Folkeeventyrene, som idag betraktes som kjernestoff i den norske litteraturen, hadde ingen lett fødsel. Det kostet forfatterne mye strev å finne forleggere til tekstene, så utgivelsene gikk bitevis og tregt. Det som idag regnes som første bind, ble utgitt i fire tynne hefter i løpet av årene 1841–1844. Og da Asbjørnsen i 1845 skulle utgi første samling av huldreeventyr, måtte det skje på eget forlag. Forklaringen på dette var nok at heftenes innhold på flere måter var uvant, både for lærd og leg. For selv om Jørgen Moe så tidlig som i 1840 kunne tillate seg å uttale at ”Folkeeventyrets videnskabelige Værd betvivles ikke længer av nogen dannet.”, kan Henning Østberg( note 1) konstatere følgende: ”Mottagelsen eventyrene fikk, var preget av forvirring, usikkerhet og forbløffelse; Hva var vel dette for slags historier? ”Blot og bart Ammestuesnakk!” Samling og utgivelse av dem ble sett på som en ”barnaktig Daarlighed” – slik lød samtidens kritikk. Men oppfatningen endret seg relativt snart til det positive, særlig efter at dikteren P.A. Munch hadde skrevet anerkjennende om eventyrene i en større tysk avis.
For vårt blikk idag er det to forhold som gjør at disse tekstene utgjør noe av det viktigste i hele det norske kulturliv. Det ene er den sproglige siden, Asbjørnsens og Moes bevisst valgte ordtilfang og fortellestil. Det annet er den bragd å bevare det umistelige innhold, den særegne visdom som formidles gjennom de gamle fortellingenes billedsprog. Vi skal i det følgende se litt på begge disse aspektene.
Da første bind av eventyrene kom ut i nytt opplag i 1852, var det utvidet med et felles forord samt en innledning på ca. 70 sider, den siste forfattet av Jørgen Moe (note 2). Teksten behandler eventyrenes art, deres motivkrets og deres plass i kulturbilledet. Vi bruker her et par små utdrag, i første omgang for å gi et eksempel på sproget, hva som var ”dannet stil” i tiden omkring 1850:
Af alle hidtid udkomne europæiske Eventyrsamlinger er der neppe nogen, der i Foredragets Fortrinlighed kan maale sig med de af Brødrene Grimm fortalte ”Kinder- und Haus-Märchen.” Alle det tydske Eventyrs Eiendommeligheder ere her komne til fuld Ret. Foredraget er rundt og smukt, uden at være affilet eller slebet; de komiske og humoristiske Partier ere givne med aaben og bred Djærvhed, og dog klinger der overalt en hjertelig, gemytlig Tone gjennem den simple Tale. Det er, tror jeg, denne Gemytlighed og Hjertelighed – Egenskaber, som gjør En saa vel tilmode under disse Eventyrs Læsning, der især adskiller dem fra vore. Det er, medens vi læse dem, som om vi sad lunt og godt i en borgerlig familie og hørte en forstandig, gammel Kone fortælle.
(…)
I Modsætning til disse germaniske Landes Eventyr kunne vore betegnes, idet man siger, at deres Fortællemaade er en Fortsættelse og Udvikling av Sagaforedraget. (…) Paastanden gjælder Foredragets inderste Karakter, ikke Vendingerne og det Ydre. (…) Vi gjenfinde saaledes overalt den sagamæssige ligefremme og hensynsløse Betegnelse av enhver Gjenstand; (…) vi gjenfinde den samme uforfærdede, storartede humor, der – ligesom Helten i et tydsk Eventyr – synes at være ”dragen ud for at lære Frygt at kjende;” vi gjenfinde overhoved hint ren-episke foredrag, hvis Maal alene er Beskuelsens Glæde, som derfor med lige deltagelse dvæler ved det Sørgelige og Fryktelige som ved det Lyse og Muntre, men som sjelden eller aldrig forraader Beretterens Stemning ved Begivenhedernes Gang. Vore Eventyr kan altid sige som Gutten, der sad og græd: ”Jeg er lige glad”, sagde han. (…) Det norske Eventyr er, naar man sammenligner det med det tydske, fortalt med en mandlig Mund.
De norske eventyrene fikk sitt eget, nyskapte sprog
Vi merker fort den akademiske stil og litt kronglete uttrykksmåte, dårlig egnet som sproglig forbillede for gjengivelse av eventyrene. På den annen side forelå råmaterialet i en mer eller mindre dialektpreget form. Asbjørnsen og Moe tok bevisst stilling til dette dilemmaet og kom frem til den ideelle, tredje løsning: Istedenfor å pendle mellom boksprog og lydrett gjengitt dialekt, som brødrene Grimm hadde gjort, valgte de å tillempe boksproget ”således at det virkelig blev istand til at gjengive hvad Æventyret bærer i sig”. (Moe)
Som en smaksprøve på hva som kom ut av deres bestrebelse, kan vi bruke følgende lille utdrag fra en av eventyrtekstene, første avsnitt av ”De tre Mostre”, i opprinnelig rettskrivning:
Der var engang en fattig Mand, som boede i en Stue langt borte i Skoven, og nærede sig ved Skytteri. Han havde en eneste Datter, der var særdeles smuk, og da Moderen tidlig var død, og Pigen nu allerede var halvvoxen, sagde hun, at hun vilde bort at tjene, saa hun kunde lære at fortjene sit Brød, hun og. ”Ja, min Datter”, sagde Faderen, ”rigtignok har du hos mig ikke lært Andet end at ribbe Fugl og stege, men du faaer vel prøve at tjene for dit Brød alligevel.” Saa gik da Pigen ud at bede om Tjeneste, og da hun havde gaaet en Stund, kom hun til Kongsgaarden. Der blev hun, og Dronningen syntes saa vel om hende, at de øvrige Terner bleve ganske misundelige paa hende. De fandt derfor paa at sige til Dronningen at Pigen havde sagt sig god for at spinde et Pund Hør i fire og tyve Timer, for Dronningen holdt særdeles meget af alleslags Haandarbeider. ”Ja, har du sagt det, skal du gjøre det! – sagde Dronningen til hende, – ”imidlertid kan du vel faae litt længere Tid.” Pigen Stakkel turde ikke sige, at hun aldrig havde spundet, men bad om et Kammer for sig selv; det fik hun, og derop blev baaren Rok og Hør. Der sad hun nu og Græd og var bedrøvet og vidste ikke sit arme Raad… (hør = lin).
Hvis man nennsomt kun oppdaterer rettskrivningen, får man en bortimot moderne tekst. Og man merker straks den likefremme, nøkterne fortellestil. Det som ikke er så lett å se for oss idag, er den utstrakte bruk av særnorske ord, noe som den gang var oppsiktsvekkende. Man måtte forklare ord som nut, myr, furumo, hei, blåne, tjern! Og Ernst Sørensen (note 3) føyer til: ”Men det er ikke bare fylden av norske ord som kommer inn i sproget gjennom eventyrene. Det løse og ledig muntlige, men samtidig så faste og klare i diksjonen, det dramatiske smell i replikken, glimtet i øyekroken, kort sagt: Askeladden selv i egen person glir nu selvfølgelig inn i norsk sprogføring.” (ES)
Dermed håper jeg å ha fått frem det som var Asbjørnsens og Moes bidrag til den spesifikt norske kulturutvikling, nemlig et norsk skriftsprog som var en organisk videreføring av det felles dansk-norske. Det er ikke for mye sagt at hele det litterære Norge efter 1850 står i takknemlighetsgjeld til Asbjørnsen og Moe. Ett av mange eksempler er Henrik Ibsen, som ikke bare øste stoff fra eventyrene, men som 25 år efter utgivelsen av sitt debutstykke Catilina reviderte teksten og gav den ut i fullstendig ny sprogdrakt, vel vitende at han dermed bidro til den utvikling som de to eventyrformidlerne hadde startet.
Det er et spørsmål om ikke det som Asbjørnsen og Moe foretok med riksmålet, kan sidestilles med Ivar Aasens utforming av landsmålet. I begge tilfelle var det tale om en videnskapelig-kunstnerisk prosess, bestrebelsen på å skape en norm som kunne virke sammenfattende, som på en måte ”lå over” de enkelte dialekter, men i nær kontakt med det muntlige. Ihvertfall, med Asbjørnsens og Moes eventyrutgivelser ble det satt en standard, gitt en inspirasjon til utviklingen av et nytt og levende skriftsprog.
Dessverre ble denne mulighet til dels avsporet. Jørgen Moes sønn, Moltke Moe, fikk mandat til å revidere sproget i eventyrene i takt med den almene utvikling av sprogfølelsen. Men hverken Moltke Moe eller hans medarbeider Anders Krogvig hadde sine forgjengeres kunstneriske sans, og deres fornorskningsbestrebelse gav seg til dels groteske utslag. Hvor Asbjørnsen i ”Kvernsagn” skriver ”Sagen gik atter med Sus og med Brus”, retter Moltke Moe det til ”Sagen gikk igjen, gnikte og pep og hvinte”. Det påkalte kritikk, f.eks. omtalte Nils Kjær de reviderte tekstene som et falskneri. Først i 1960-årene ble de grovere inngrepene rettet opp, men også i de nyere utgavene har tekstene spor efter samnorskbestrebelsen hos utgiverne. Den som har interesse av å lese originaltekstene, vil finne at de kun er tilgjengelige i antikvarisk sjeldne eksemplarer til høye priser, for efter 1887 har alle utgavene en såkalt revidert tekst. To unntagelser er faksimileutgaven (note4) av 1852-utgaven med 53 eventyr, trykket opp i 1994, og Ernst Sørensens riksmålsutgave (note 5) av et utvalg eventyr fra 1962. Denne sistnevnte ligger meget nær originalene og er forsynt med en lang, innledende artikkel.
Hvorfor er den sproglige utforming av eventyrene så viktig? Jørgen Moe har formulert dette i innledningen til 1852-utgaven: ”Æsthetisk berettiget er kun den Form der fuldkommen lader sit Indhold komme tilsyne. Man pleier her som i mange lignende Tilfælde gjøre den Indvending at det karakterisitiske ligger i Tanken, ikke i Udtrykket. Men man glemmer at i al poetisk Fremstilling Tanken netop konkretiserer seg i Betegnelsen og bliver med en anden Betegnelse en anden, eller dog en anderledes nuanceret.” Dette må sies å være en grunnleggende utfordring til enhver som vil formidle poetiske tekster – eventyr såvel som andre genre. Og med tanke på den sentrale plass muntlig formidling har i Steinerskolene, kan det kanskje være på sin plass med en drøftelse av denne oppgaven, nemlig oppøvelse hos både lærer og elev av en sprogsans som ivaretar den estetiske berettigede form, det riktige forhold mellom form og innhold.
Kan vi lære å forstå folke-eventyrenes mysteriebilder?
Det hører til en avsluttende kommentar om eventyrenes innhold. Vi ser her bort fra Asbjørnsens huldreeventyr og folkesagn, likeså fra dyreeventyr og skjemteeventyr. Vi står da igjen med de egentlige eventyrene, gjerne kalt undereventyr eller mysterieeventyr. De utgjør også sin spesielle utfordring for ethvert nysgjerrig menneske; deres opprinnelse er gåtefull, og deres innhold sprenger grensene som vi er vant med fra dagliglivet.
Allerede Jørgen Moe var opptatt av at disse fortellingene utgjorde en forskeroppgave. Og som nevnt innledningsvis leverte han et første bidrag i den lange innledningen til annenutgaven. Siden den gang har det vært sparsomt med bidrag av denne art, og innfallsvinklene har med respekt å melde vært nokså snevre. Det er desto gledeligere at det har kommet et arbeid som er preget av mangesidighet såvel som dyptgående drøftelse av eventyrmotivene. Det dreier seg om Egil Sundland avhandling Det var en gang … et menneske (note 6). Bearbeidelsen hans består i å bruke tre parallellstilte arbeidsmetoder: 1. En eksistensiell tolkning av eventyrene. 2. Undereventyrene som fortellinger om religiøs erfaring og innsikt. 3. En dybdepsykologisk tolkning av eventyrene.
Dette kan se svært akademisk ut, men bokens innhold er gjort tilgjengelig ved at han forklarer metodenes prinsipper i et alment tilgjengelig sprog. Og hans gjennomgåelse av materialet, d.v.s. hans kommentarer til motiver, sammenhenger og betydninger i de mest kjente norske undereventyrene, er ytterst inspirerende. Han knytter til perspektiver på menneskelig utvikling og åpner opp for leserens videre arbeid med stoffet. Det er en bok for lærere, da en slik forståelse som her formidles, vil kunne gi tyngde og styrke til fortelleren i klasserommet eller kosekroken, vel å merke uten at hun forfaller til forklaringer.
De egentlige eventyrene foregår i en åndelig verden, på et bevissthetsnivå som vi mennesker en gang hadde tilgang til, og som vi gjennom modning og utvikling igjen kan få forbindelse med. Denne prosessen er eventyrene med på å forberede og formidle, noe som gjør dem til et av de viktigste pedagogiske hjelpemidler vi har. Sundland formulerer det bl.a. slik ”Eventyrene kjenner alle menneskelige svakheter, motiv for motiv viser det oss hvor lett det er å gi opp, og hvor forferdelig viktig det er at vi ikke gjør det. Vi kan nemlig gå glipp av prinsessen og det halve kongerike, visjonen om det frie menneske.”
1: Henning Østberg: Asbjørnsen og Moes eventyr og sagn, en bibliografi. Asbjørnsenselskapet 2011.
2: Jørgen Moe: Samlede Skrifter, Bind 2. Cammermeyer 1877.
3: Ernst Sørensen: Innledning til riksmålsutgaven av eventyrene (s.d.)
4: Asbjørnsen og Moe: Norske Folkeeventyr. Damms Antikvariat 1994.
5: Asbjørnsen og Moe: Norske Folke- og Huldreeventyr, I-II. Riksmålsforbundet 1962/63.
6: Egil Suhdland: Det var en gang … et menneske. Cappelen 1995.
Med Asbjørnsens og Moes eventyrutgivelser ble det satt en standard, gitt en inspirasjon til utviklingen av et nytt og levende skriftsprog
Eventyrene kjenner alle menneskelige svakheter, motiv for motiv viser det oss hvor lett det er å gi opp, og hvor forferdelig viktig det er at vi ikke gjør det.
Illustrasjon til eventyret Fiskersønnene av Theodor Kittelsen. Den første eventyrillustrasjonen Kittelsen fikk trykket, i Dybwads Folkekalender 1882. Senere ble sjøtrollet tegnet på nytt i den versjon vi kjenner best.
