Forskningen (note1) og de politiske meldingene (note2) som underbygger kunstfagenes pedagogiske betydning, fremhever verdien av kunst og estetiske fag i skolen. Samtidig sier de lite om hva kunstens oppbyggelige kraft består i. Det fremheves at barn er verdige «forbrukere» av kultur, men fokuset på elevene som deltakere – «medskapere» – av kunst, er mindre fremtredende. Med denne artikkelen ønsker jeg å få frem at en langsiktig pedagogisk intensjon og visjon ikke kan støtte seg på en innholdsløs forståelse av at «kunst er bra». For spørsmålet er: «Bra, men hvorfor det?». Svaret kunne være: «Kunst beliver de teoretiske fagene. Kunst er dessuten godt for den generelle dannelsen: den bidrar til å skjerpe elevenes kritiske sans, evne til refleksjon, gjør dem mer våkne, ansvarsfulle og bevisste». Men spørsmålet vil imidlertid uunngåelig være det samme: «Åja. Men hvorfor det? Hvordan da?». Hva handler «kunsten» om? Og hvordan virker «bra»? Disse spørsmålene skal jeg nærme meg i det følgende.
«Jeg vil!»
Ved siden av kravet om å utvide elevens faglige horisont, vet en dyktig lærer at han ikke bare er forvalter av kunnskap. Den gode læreren har et langt perspektiv i sin undervisning og vet at barna foran ham en gang blir like voksne som ham selv. Hans oppgave har også en oppdragende funksjon som innebærer å begeistre elevene til å bruke det de har lært, til å søke kunnskap på egenhånd – og gjerne komme til større viten enn han selv har. Læreren vet at han ikke bare skal lære elevene å se det han selv har sett, men også lære dem å ville – at de ganske riktig skal kunne si: ”jeg kan skrive”, men samtidig og av eget bryst si: ”jeg vil skrive”.
De praktisk-estetiske fagene har nemlig nær tilknytning til det man med R. Steiners terminologi kaller «viljeskreftene». Det er disse kreftene man forsøker å stimulere når seksåringene begynner på en steinerskole. Og kanskje har viljeskreftene også innvirkning på PISA-resultatene. Men dypest sett handler de praktisk-estetiske fagenes verdi om å stimulere menneskets grunnleggende trang til å gjøre noe eller skape noe – å være i bevegelse, i aktivitet, i utvikling. Hva mener så Steiner med «vilje»? De som kjenner noe til Steiner vet at han anser viljen, følelsen og tanken som menneskets tre grunnkrefter. Med tanken og følelsen, sier han, er mennesket vendt mot verden. Aktivert av sanseinntrykkene danner mennesket seg forestillinger og bilder av verden, og med følelsen blir det som betraktes, betydningsfullt i personlig mening. Følelsen knytter seg ikke til selve tingen, men til opplevelsen av den. Det som imidlertid muliggjør hele denne aktiviteten – «vendingen mot verden» – er viljeskreftene. Man er seg ikke bevisst hvordan disse kreftene pulserer i ens indre til enhver tid. Likevel er viljen i konstant virksomhet. Den virker innenfra og ut, og er både det som foranlediger bevegelsen, og bevegelsen selv. Den griper hele mennesket, og arter seg som en slags lengsel etter å være virksom. Fordufter trangen til å være virksom og til å anstrenge seg – for eksempel overfor et annet menneske – da slukner samtidig gleden.
Spørsmålet er hvordan man kan imøtekomme disse skapende viljeskrefter som er virksomme i barnet. Steinerskolelæreren ønsker ikke bare at trangen til virksomhet skal bestå, men at elevene selv blir den bevisst, og kan håndtere den og bruke den hensiktsmessig.
Lengselen får et mål
Det er i denne sammenhengen kunsten har en pedagogisk nøkkelrolle. Som metode har de praktisk-estetiske fagene en forbindende funksjon. De forbinder «verden der ute» med begrepene om verden, også innenfor de enkelte fag. De fleste vil være enige i at det ikke holder å vandre vadende gjennom velduftende blomsterenger hver naturfagstime. På den annen side, skal man for eksempel undervise om planten, yter man hverken barnet eller planten rettferdighet om man studerer en blomst løsrevet fra sine omgivelser, stiller dens organer side om side og navngir deres karakteristika. Dette er den livsfjerne, leksikalske viten om planten. I beste fall er en slik tilnærming bare dørgende kjedelig. I verste fall glemmer man alt man har lært etter gjennomført test. I steinerpedagogikken forsøker man derimot å gjøre planten forståelig ved at eleven betrakter og arbeider med den gjennom å gjenskape dens indre formdannelsesprosesser aktivt i sitt eget indre. Det er her steinerpedagogikken skiller seg fra såkalt «anskuelsesundervisning», som i likhet med steinerpedagogikk, har som siktemål å stimulere barnets selvvirksomhet. Forskjellen ligger i graden av barnets deltakelse. Et eksempel på anskuelsesundervisning er at barnet ikke bare skal høre eller lese om et emne, men samtidig se hva de leser eller hører om ved hjelp av illustrasjoner, bilder og lignende. Barnet har imidlertid et ganske annet forhold til hva det skaper på egen hånd, enn til noe ferdig som det bare betrakter. Av den grunn vil botanikkundervisning i steinerskolen sette planten i sammenheng med andre deler av det organiske rike, barnet utfører kunstneriske øvelser (maler, tegner, skriver, modellerer) på bakgrunn av de bilder det har dannet seg av planten. Gjennom en kunstnerisk tilnærming til planten er eleven så å si «tvunget» til å ta del i dens skapelsesprosess. Barnet blir kjent med planten som fenomen utfra hvordan den blir til – ikke bare til hvordan den er. Hvordan vokser den? Hvilke former har den som frø, spire, knopp og blomst? Barnet blir oppfordret til å lete etter de indre lovmessigheter og formkrefter den er skapt etter. Mellom plantenes blader for eksempel – hva er det som foregår i det luftrommet? Dette er å stimulere barnets følende medopplevelse. På sikt vil det forhåpentligvis aktivisere lysten til å se mer enn bare de ytre naturtildragelser og å søke mer enn den rene, intellektuelle viten.
Vilje til å forske og forstå
Gjennom å arbeide kunstnerisk, som i dette eksempelet med fenomenet plante, får elevene en fornemmelse av hva som er naturens tendens – og dernest spennet av muligheter som hviler der. Barnet danner seg et virkelig begrep om planten.
I den forstand kan kunsten betraktes som den frie videreføring av naturskapelsesprosessen. Når kunstnerisk arbeid blir pedagogisk metode, stimuleres barnets følende medopplevelse, fordi kunstnerisk arbeid aktiviserer lysten til å se mer enn bare de ytre naturtildragelser. Det vekker viljen til å forstå tingene, fenomenene, menneskene dypere og mer inderlig enn det tingenes overflate alene tilkjennegir. Dette kunne man kalle en kunstnerisk tilnærming til tingene. Og ved både å kreve og å gi barnet muligheten til å være aktiv på denne måten, er målet å stimulere barnets lyst til deltakelse først i klasserommet, deretter i verden. Slik blir den kunstneriske aktiviteten ikke bare en lek eller et avbrekk fra «egentlig» undervisning, men i like stor grad en forskende aktivitet innenfor de ulike fagområder, en øvelse i å oppdage det mulige og hanskes med det umulige.
Som pedagogisk ressurs er kunstneriske øvelser en øvelse i skapelseskrefter – både i det å se skapelseskreftene i naturen, i det å se skapelseskreftenes muligheter, men like mye i det å se og å håndtere sine egne. Slik er pendelen i kontinuerlig bevegelse mellom det ytre og det indre, mellom «meg selv» og «verden», mellom etablerte sannheter og nye muligheter, mellom «jeg» og «du». I dette spennet finnes den motiverte vilje som ikke bare ønsker å tale til verden, men som hører at verden kan tale tilbake.
1: Anne Bamford (2011). “Arts and cultural education in Norway”/Bamford (2008) “Wow-faktoren”
2: F.eks. St.meld. 39 (2001 – 2002) og St.meld 20 (2012 – 2013)
