Keltoum Missoum er politikvinne. Hun er også muslim. I 2008 søkte Keltoum Politidirektoratet om å få bære hijab på jobb, samtidig som hun gikk med politiuniform. Politidirektøren den gang, Ingelin Killengren, var positiv og mente dette burde kunne la seg gjøre, men at man først måtte endre uniformsreglementet, noe hun anmodet regjeringen å gjøre.
Regjeringen den gang var den første rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg. Justisministeren, Knut Storberget fra Arbeiderpartiet, anbefalte i et internt notat at regjeringen vedtok de nødvendige endringene. Dette var i januar 2009. I februar sendte regjeringen så ut en pressemelding, der den kunngjorde at den aktet å åpne for «bruk av religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen». Reaksjonene lot ikke vente på seg: Både opposisjonen, med Frp i spissen, samt politiets Fellesforbund, gikk høylydt imot forslaget. Også fra egne rekker opplevde både Arbeiderpartiet og Sp kraftig motbør. Regjeringen gjorde full retrett og valgte det politikere av og til gjør når de baler med en vanskelig sak: De nedsatte en komité for å utrede saken…
Keltoum, som satte det hele i gang, må ha vært forvirret. Først ja, så nei, så tja, vi får se når komiteen har tenkt litt. To stortingsvalg og regjeringsskifter siden har ingen ennå tatt stilling til det vanskelige spørsmålet Keltoum stilte. Hun kan ha på hijab når hun gjør politiarbeid på kontoret, men altså ikke når hun jobber ute blant folk i uniform. Dersom hun var norsk soldat, kunne hun gått i uniform med hijab.
Slik kan en time i samfunnsfag begynne, på ungdomsskolen eller et videregående trinn. Elevene lytter. De tar inn fortellingen. Alle forstår den, for den er en enkel historie fra hverdagen i vår tid. Den rommer imidlertid mer; den er et miniatyrbilde på samfunnet vårt og de muligheter, utfordringer og problemer som finnes i dagens Norge. Kvinner kan bli politi. Det finnes til og med muslimske kvinner i politiet. Norge er på noen områder et flerkulturelt samfunn, men det finnes grenser for multikulturalismen – er det ikke nettopp dét vi kaller integrering? Samtidig hersker det ikke noen uttalt enighet om hvordan vi skal takle den nye flerkulturelle hverdagen. Med to amerikanske begreper kan vi spørre: Er vi og ønsker vi å være en melting pot, der alle nye borgere smeltes om til samme form, eller er og ønsker vi å være en salad bowl, der alle lever i samme bolle, men der vi tydelig kan se samfunnets ulike ingredienser fordi de ikke blandes sammen?
Samtalene og diskusjonene blir livlige, forløser kreativitet og utfordrer evnen til logisk resonnering. En elev sa engang: «Vi er vel midt imellom – en slags salat med masse rømmedressing, sånn at alt blir sauset sammen.» En god metafor for det norske samfunnet. Evnen til fenomenologisk å se en sak fra flere sider blir øvd opp når elevene så skal finne gode argumenter både for og imot. Enkelte argumenter er prinsipielle og abstrakte, som for eksempel at «uniformen bør være nøytral og lik for alle ettersom politiet skal representere statsmakten».
Andre forteller historier: «OK, tenk at hun Keltoum fikk lov til å ha på hijab med uniformen. Tenk så at hun og en kollega rykker ut fordi de har fått melding om bråk. De finner riktig blokk og leilighet, og banker på. Ingen svarer, men så ser de at døra står åpen, og går inn. Når de kommer inn, viser det seg at det er 20 nynazister som har fest. Kan ikke det bli ekstra farlig for Keltoum fordi hun har på seg hijab, et symbol på at hun er muslim?» «Jo», sier en annen, «det er sant, men tenk deg at hun og kollegaen rykker ut på grunn av husbråk, og så er det en muslimsk familie de kommer til. Hvis de er konservative muslimer, kan det hende at Keltoum lettere får tillit fordi hun signaliserer at hun er troende muslim…»
Det var rett over midnatt den 26. september 1983. Stanislav Petrov var ansvarshavende på kontrollpost Serpukhov-15 syd for Moskva. De overvåket det militære varslingssystemet for landet og skulle alarmere landets overhoder om noe skjedde.
Den kalde krigen var på sitt kaldeste, Sovjets militære hadde skutt ned et sørkoreansk passasjerfly tre uker tidligere, og beredskapen var høy.
Plutselig viste dataskjermen en missil som var skutt ut fra østkysten av USA og var på vei mot Sovjet. Da skulle Petrov ha alarmert sine overordnede, men han nølte. De ville neppe starte en atomkrig med bare en missil, tenkte han. Da lød alarmen igjen: fire nye missiler på vei! Nå var han nødt til å følge instruksen, men han nølte igjen. Å starte en atomkrig med bare fem missiler, var heller ikke logisk. Særlig ikke når de visste at hele det sovjetiske arsenal av atomvåpen sto klar. Her måtte det være en feil. Petrov lot være å melde fra, og det ble aldri «trykt på den røde knappen».Det skulle også vise seg at det var en feil. Ingen missiler var på vei. Det var bare reflekser fra solen på skyene som ga effekten!
Mange år senere fikk Petrov en hederspris og ble kalt «Mannen som reddet verden fra en atomkrig». Da han ble spurt hva han hadde gjort, svarte han: «Jeg gjorde ingenting. Jeg var bare rett person til rett tid».
Resten av livet hans etter heltebragden var temmelig miserabelt med avsettelse fra tjenesten, alkohol og ensomhet.
Det er ingenting som kan inspirere meg mer enn å høre om andre menneskers liv, særlig om de dramatiske og skjebnesvangre øyeblikkene i et liv, de som skaper de store forskjellene. Men betingelsen er at det er fortalt levende, at det griper meg, for til og med en spennende og avgjørende hendelse kan gjøres kjedelig om ikke fortelleren har forstått viktigheten av det og kan formidle det.
Den tiden i livet når historier om menneskers liv gjør sterkest inntrykk, er i overgangen fra barn til voksen, den tiden da man mer enn noe annet er ute etter forbilder, noen å beundre, noe å strebe etter. Det er da det er viktig å fortelle biografier og velge dem ut med omhu. Oppfinnere, oppdagere som ut fra seg selv har funnet noe som ingen har visst om før. Kanskje jeg også kan?
Menneskerettighetsforkjempere, folk som har kjempet mot urettferdighet, noen som har klart å forandre verden. Og hva var det som vekket deres rettferdighetssans? Det er ingen kraft som er sterkere nettopp i tenårene, enn rettferdighetssansen, å få næring for denne og se at noen faktisk har klart å skape mer rettferdighet i verden. Slike fortellinger kan være av avgjørende betydning for en ungdom. Derfor forteller vi biografier i 8., 9. og 10. klasse på steinerskolen. Det er den synlige intense lyttingen til ungdommene som sier meg at dette er riktig, og det er alle de tidligere elevene som har sagt: «Jeg husker ennå det du fortalte…..»
Foto: Nikolai Ignatiev / Alamy Stock Photo. Illustrasjon: Ida Ødegaard
