Kloden koker, biologisk mangfold dropper i vanvittig tempo, høyreekstreme krefter vokser frem i flere deler av verden … Og barna skriker ut. De krever forandring. Nå er tiden inne for å gjøre alt vi kan for vår eksistens og alle våre medborgere, fra de minste kryp til de største dyr på denne jord. Vi vet hva som foregår nå, så vi er ikke unnskyldt at vi ikke vet bedre. Med vår kunnskap og mulighet til å handle, kommer det også et ansvar. Et ansvar for å gjøre noe. Spesielt som skole. Og det er nettopp dette vi må forholde oss til når vi tenker på hvordan skolen skal se ut i fremtiden. Hva er det vi kan gjøre og allerede gjør som kan være svar til disse utfordringene vi står ovenfor?
For 100 år siden etablerte Steiner den første steinerskolen med mål om å ikke bare utdanne intellektet, eller hodet; men med den noe ambisiøse ambisjonen om å utdanne hele mennesket. Elevene skulle ikke bare lære gjennom intellektet, men også følelsesmessig og kroppslig. Denne enkle, men utrolig revolusjonerende ideen er kanskje noe av det viktigste vi må ta med oss inn i de neste 100 år. Vi er ikke ment til å sitte stille hele dagen foran en skjerm, eller kun fylle opp med faktainformasjon som må lagres. Millioner av år i aktivt samspill med våre omgivelser og i meningsfylte interaksjoner med hverandre, har drevet vår eksistens videre. Så på hvilket grunnlag kan vi rettferdiggjøre denne merkelige tilnærmingen til læring, ved å proppe i oss mest mulig informasjon, på kortest mulig tid?
Ungdata gjorde en undersøkelse om mental helse blant ungdom i 2018; 42 % av alle videregåendeelever følte at alt var et slit og nærmere en tredjedel følte håpløshet i forhold til fremtiden. Personlig tar jeg dette som en ganske sterk indikasjon på at vi holder på med noe som ikke funker, og at vi må se radikalt annerledes på hva vi holder på med. Det er med dette i tankene at ideen om å utdanne hele mennesket gjør seg gjeldende. For om vi sjelden, eller aldri, tilsier noen oppmerksomhet til å engasjere oss følelsesmessig eller kroppslig i det vi gjør, er det ikke overraskende at man føler at alt er et slit. Viktor Frankl, en psykoterapaut og overlever fra Auschwitz, hevder i boken sin Man’s Search for Meaning at dersom et menneske opplever et hvorfor eller en mening med sin eksistens, kan det tåle nesten hvilket som helst hvordan. Opplevelsen av mening styrker evnen til å klare seg gjennom vanskelige situasjoner. Dermed blir det så utrolig viktig at hva enn vi serverer våre barn på skolene, må legge opp til nettopp det å oppleve mening med det de gjør. Vi må sette mening øverst på vår agenda, ikke bare kunnskap!
Det er nitrist at hver tredje ungdom føler seg håpløs med tanke på fremtiden. Det er en åpenbar oppgave for fremtidens skole å ta oppgjør med dette! Håp må bli vesentlig i vår virksomhet. Men hvordan kan vi gjøre det? Vi kan ikke tvinge ungdommen til å håpe på en god framtid. Jeg tror det er nødvendig å ta en titt litt utover de bestående systemer og måter å tenke på. Det skjer utrolige ting i verden. Nye, fantastiske tanker, og nye modeller og muligheter for våre samfunn. For å inspirere til framtidshåp og tro på at vi kan ta oppgjør med de problemene vi står overfor, må vi som er i skolene se utenfor vår egen krets og se hvilke muligheter som finnes. Nye modeller om samfunn og økonomi, modeller som utfordrer selve kjernen i problemene i de bestående systemene, blir jobbet med hele tiden. Spennende fremskritt skjer i jordbruket, innen forskning og på mange felt.
Vår jobb er overhodet ikke å presse noen tanker eller systemer på våre elever, men dersom vi virkelig ønsker framtidshåp for våre elever, så må vi vise til flere muligheter for hvordan ting kan være! Vi kan ikke bare vise til det bestående, eller det som har vært, vi må åpne dører til verdener som ikke enda er, men som kan bli. Dette krever en stor villighet til å utforske, og til å stille oss åpne og spørrende ved noen av våre grunntanker om samfunnet vårt og livene våre. Vi ønsker elever som er i stand til å bedømme selv hva som må endres og hva som fungerer. De trenger oss til å vekke nye ideer, tanker, men ikke minst til å være inspirerende.
Jeg tenker på de neste 100 år med steinerpedagogikk med mye entusiasme og glede. Jeg tror at steinerskolene vil være et viktig bidrag mot en bedre verden. I en skole der læring kun for hodet ikke får hovedfokus, men der hele mennesket lærer kroppslig, følelsesmessig og intellektuelt. Der vi ikke bare driver med læring, men som tar hele mennesket på alvor. At vi driver med læring med integritet; med glede og framtidshåp. Da blir selve akten å gå på skole en revolusjonerende akt som tar oppgjør med de utfordringene vi står overfor og maner til deltakelse og engasjement!
