Oppdragelse til frihet er et sentralt credo for steinerpedagoger. Ettersom frihet er et begrep og en verdi som endrer innhold over tid, må vi imidlertid spørre hva vi i dag mener med dette uttrykket. Hvordan oppdrar vi barn til frihet? Og hva slags frihet er det vi oppdrar dem til?
Frihet har alltid vært definert i forhold til visse grenser, og grenser er avgjørende for oss mennesker. Uten grenser har vi vanskelig for å oppfatte verden rundt oss, og oss selv. Vi begriper alt i en avgrenset form. Herfra kommer også selve tanken om å begripe. Gjennom en analogi for hvordan vår forstand fungerer, tenker vi at den griper om fenomenene om lag slik hånden griper om noe konkret, eksempelvis et skaft. Allerede tidlig i vår kulturhistorie innså Anaximander dette. Han var en av de såkalte førsokratikerne som lette etter urstoffet, opphavet til det observerbare kosmos. Mens Thales mente at vann var alle tings opphav, trodde Anaximander at urstoffet ikke kunne identifiseres direkte i andre ting, og at det som lå til grunn for alt annet nettopp måtte være noe helt annet. Han mente derfor at apeiron, det uavgrensede eller ubestemte, lå til grunn for alle avgrensede ting. Denne tanken er ikke helt forlatt i moderne fysikk: Partikler er avgrenset, men relasjonene og mulighetene for kombinasjoner mellom dem er grenseløse.
Det grenseløse har alltid vært en utfordring for menneskene, et slags ubehag i kulturen. Grensene mellom normalitet og abnormalitet, eller mellom det hellige og det profane, er et universelt tema som opptrer i så å si alle samfunn, til alle tider. De som har utfordret etablerte grenser, som en Ikaros, en Kitty Kielland eller en Rosa Parks, blir ofte straffet. Grenseløs atferd er óg en utfordring i vår egen tid, og utfordringene er både miljømessig-klimatiske, sosiale og pedagogiske. Her tenker jeg på den ene siden på grenseløst forbruk med alle de konsekvenser det har, samt grenseløse miljøutfordringer som artsreduksjon, plastforurensning og forsuring og oppvarming av havene. På den andre siden tenker jeg på den typen grenseløs atferd som metoo-kampanjen har gjort oss oppmerksom på og har forsøkt å motarbeide: den typen atferd som ikke respekterer grenser mellom personer og roller, sosiale og moralske grenser.
Gode grenser
Samtidig er vår tid preget av tiltakende grensesetting på ulike måter og områder: Internasjonalt har vi de siste årene sett at flere mennesker på flukt opplever at landegrensene er tydeligere og vanskeligere å forsere. Nasjonalt opplever flere land skarpere sosioøkonomiske grenser i form av økte klasseskiller. På individnivå er det flere som utvikler ulike grenser eller hindre: psykiske vansker og sperrer, som for eksempel ulike angstlidelser.
For skolen er dette fortsatt en ny utfordring. Knuten er denne: Som steinerpedagoger ønsker vi i utgangspunktet at elevene skal være grenseløse i sitt vitebegjær, sin nysgjerrighet og utforsking av verden. Og skolen skal være en katalysator for deres (og lærernes) grenseløse kreativitet; å skape er å sprenge eller overvinne grenser og hindre. Samtidig ønsker vi at elevene opparbeider seg en høy grad av bevissthet omkring felles grenser, som lover, regler og normer. En avgjørende del av den dannelsen skolen skal gi elevene, er nettopp respekt for visse grenser. I tillegg, og kanskje like viktig i vår tid, er elevenes forhold til egne grenser; vi ønsker at de skal bli i stand til å sette sunne grenser for seg selv, ikke hemmende og destruktive grenser, slik for eksempel spiseforstyrrelser bunner i.
Er det dette som er oppdragelse til frihet? Paradoksalt nok, ja. Grenser gir frihet, samtidig som frihetens evige utfordring er autonomien og dens grenser: Det er jeg som bestemmer over meg selv, og jeg kan gjøre hva jeg vil – innen visse fysiske, biologiske, og etisk-sosiale rammer. Friheten vil og må alltid være avgrenset på ulike måter. Frihet uten dannelse og ansvarsfølelse, en grenseløs frihet, kan være nådeløs og erfares som det Egil A. Wyller kalte «frihetens åk».
En av skolens kontinuerlige utfordringer er at den er en del av samfunnet. Mer spesifikt for steinerskolene at vi er en del av et samfunn som preges av strømninger som til tider strider mot våre humanistiske idealer. Materialisme er ett slikt trekk. Et annet er den sjelelige oppløsning som overdreven bruk av nye digitale medier fører med seg i form av rastløshet og tap av konsentrasjon og hukommelse. Her trengs det åpenbart grensesetting for at friheten skal fungere. Hva slags kår den reelle friheten har i samfunnet, er noe som alltid finner veien inn i våre laserte klasserom. Et grunnleggende pedagogisk spørsmål er i så måte hva slags frihet vi bør oppdra elevene til. Hva slags frihet tar de med seg fra det lille skolesamfunnet og ut i storsamfunnet?
«…å følge seg selv»
Spørsmålet er dermed hva slags frihetsidealer vi finner i dagens steinerskoler. Rudolf Steiners frihetstanke – slik han formulerte den i Frihetens filosofi – har naturligvis vært en ledestjerne for mange: «Fritt er mennesket bare for så vidt som det i hvert øyeblikk av sitt liv er i stand til å følge seg selv.» (Frihetens filosofi: 157). Her sier Steiner intet om hvordan friheten realiseres i en praktisk skolehverdag. Slik som i hans senere pedagogiske foredrag og verker, gir han få praktiske anvisninger, men oppfordrer leseren til å finne sin vei via forskning og egenutvikling. I de fem foredragene som er utgitt under tittelen Livsbetingelser for fremtidens oppdragelse, kommer Steiner imidlertid med en uttalelse om oppdragelse til frihet:
«Sann frihet er en indre opplevelse, og sann frihet kan bare utvikles i mennesket ved at man som oppdrager og lærer… sier til seg selv: Frihet er ikke noe jeg kan gi et menneske, den må det selv oppleve i seg. Men da må jeg plante noe inn i mennesket, som dets eget vesen – som jeg lar forbli uberørt – siden føler en dragning mot. [Slik må det] på egen hånd komme til forståelse av seg selv.»
Livsbetingelser for fremtidens oppdragelse: 79.
Dette sitatet gir en forklaring på hvorfor Steiner vegrer seg for å komme med konkrete råd om hvordan vi oppdrar barn til frihet. Vi skjønner at det finnes grenser for hva vi kan lære barna; selv på ungdomsskolen og videregående trinn må vi være varsomme med hva vi gjør, og hva de unge selv må bidra med. Men friheten forblir langt på vei en gåte som en må erfare selv. Etter mitt skjønn har vi behov for å utvide vokabularet vårt omkring friheten som pedagogisk grunnverdi. Fenomenet er så allmennmenneskelig og så komplekst, og begrepet er så gammelt og mangslungent, at vi her må supplere Steiner.
Positiv og negativ frihet
En filosof som preget den vestlige forståelsen av frihetsbegrepet i forrige århundre, er Isaiah Berlin. Han skjelnet mellom positiv og negativ frihet. Negativ frihet er liberalismens frihetsbegrep: Frihet er primært fraværet av ytre tvang – jeg er fri når ingen andre griper inn i mine handlinger. Denne typen frihet handler helt eksplisitt om grenser, idet grensen for min frihet går ved din frihet, eller mer allment: Alle individers rett til frihet avgrenser hverandre gjensidig. Positiv frihet er frihet til å handle, det rommet jeg selv skaper.
Dette andre aspektet ved friheten minner om Hannah Arendts karakteristikk av mennesket som et aktivt skapende vesen. At «mennesket er utstyrt med evnen til å handle, i betydningen begynne noe nytt» (Arendt 1996: 179) er en essensiell menneskelig egenskap som Arendt setter i sammenheng med det hun kaller nataliteten: «det at vi fødes, som gjør at ethvert menneske én gang kom til verden som noe enestående nytt… Handling forstått som det å begynne noe nytt tilsvarer noens fødsel, det realiserer i hvert menneske det faktum at det er født.»
Det at ethvert menneske i seg selv representerer en ny begynnelse og begynnelsen på en ny historie, er grunnlaget for evnen til å handle og skape. Vi er ikke determinert til det ene eller andre, men har muligheten til å starte noe nytt. Eller som Steiner sier: Vi kan heve oss over det artsbestemte, det biologiske, og bidra med noe individuelt som sånn sett er unikt. Hadde ikke det vært tilfellet, ville verken steinerskolene eller hele steinerskolebevegelsen sett dagens lys, og menneskets historie ville vært mulig å forutsi. Er ikke denne evnen til å starte noe nytt, selve utgangspunktet for fri vilje? Å oppdra til frihet betyr i så fall å bidra til at viljen øves og modnes, slik at barnet en dag kan «følge seg selv». Som pedagog er det en slik positiv frihet jeg søker å oppdra elevene til – friheten til å være seg selv gjennom skapende aktivitet. Men grenseløs er den altså ikke.
Litteratur
Hannah Arendt (1996): Vita Activa: Det virksomme liv. Oversatt av Christian Janss. Oslo: Pax forlag.
Isaiah Berlin (2004): Liberty. Oxford: Oxford University Press.
Rudolf Steiner (2008): Frihetens filosofi. Oversatt av Arne Møller. Oslo: Antropos forlag.
Rudolf Steiner (2017): Livsbetingelser for fremtidens oppdragelse. Oversatt av Harald Haakstad. Oslo: Antropos forlag.
Foto: Freddy Wike
