Begrepet sløyd forbindes som regel med den tradisjonsrike tresløyden. Men det finnes mange fagretninger innenfor betegnelsen, blant annet metallsløyd, papirsløyd og plastsløyd. Fysikksløyd var tidligere et eget fag i ungdomsskolen, der teoriene møtte praksis gjennom bygging av modeller. Dersom man ønsker å dreie sløydundervisningen i en tverrfaglig retning mot fysikk, eller trenger praktiske oppgaver i en hovedfagsperiode, kan internett inspirere. På Youtube, bildeprofiler og blogger finnes utallige hjemmeforsøk og byggeprosjekter innen de fleste fagretninger.
av Vidar Aaseng Olsen, Steinerskolen i Bærum
Camera: kammer, lite værelse, Obscura: mørk, dunkel, skummel
Bruk av lett tilgjengelige og rimelige materialer, grunnleggende håndverktøy, samt små krav til forkunnskap kjennetegner de fleste av de såkalte DIY-prosjektene (do it yourself). Jeg har latt meg inspirere av ett av dem som viser hvordan et filmbasert camera obscura kan lages. Mange ganger har jeg selv fått idéer til tverrfaglige sløydoppgaver gjennom sene kvelder på Youtube. Delekulturen er utbredt, og alt fra urbane storbyhipstere til selvutnevnte «rednecks» holder på med sin egen form for nettbasert sløydundervisning. Prosjektene er ofte preget av en nysgjerrig og utforskende tilnærming til fysikk og teknologi. Med varierende pedagogiske ferdigheter deler de sine erfaringer gjennom foto og filming, hvor framskritt og nederlag gjennomgås. Som oftest overvinner de utfordringene, og resultatene er ofte imponerende i all sin enkelhet. Vindmøller av sykkelhjul, høyttalere av papptallerkener og skovlhjul med strømgenerator er bare noen eksempler. Det er ikke slik at man får åpenbare pedagogiske opplegg, men heller inspirasjon og idéer til egen undervisning. Jeg pleier å stille meg en del spørsmål når jeg ser disse prosjektene: Kan dette lages i tre, metall eller andre materialer? Hvordan kan jeg tilpasse oppgaven til mine elever? Blir det for komplisert? Blir det for dyrt? For tidkrevende? Hvilke kompetansemål dekker man, og hva blir læringsutbyttet? Samtidig er det viktig at man som lærer forbeholder seg retten til å prøve og feile. Det kan ligge mye læring i en oppgave som ikke gikk som planlagt, både for lærer og elev.
Fysikken i et camera obscura
Mange forbinder kanskje camera obscura med det klassiske fysikkforsøket; et mørklagt rom hvor den eneste lyskilden kommer fra et lite hull i blendingen foran et vindu. Denne demonstrasjonen er spektakulær og gir elevene en felles og samtidig opplevelse av det optiske fenomenet. Det gir en avbildning av lyskilden utenfor, hvor motivet speilvendes horisontalt og vertikalt. Settingen er også tro mot det historiske perspektivet, hvor blant andre kunstmalere brukte det som teknisk hjelpemiddel for sine naturtro nedtegninger av bygg og landskap. Det skal riktignok et par forutsetninger på plass for å få det til å fungere, blant annet en tilnærmet total mørklegging av rommet samt tilstrekkelig dagslys utenfra.
Når et objekt blir truffet av lys, reflekteres det videre i utallige stråler i mange retninger. Noen av disse strålene sendes gjennom blenderåpningen og treffer i dette tilfellet den lysfølsomme filmen inne i kammeret. Det vil da bli et tilsvarende punkt som avbildning. Dersom hullet er for stort, vil flere lysstråler fra ett punkt treffe flere punkter på filmen. De vil også overlappe andre lyspunkter, og resultatet vil bli en uskarp avbildning. Jo færre lysstråler som sendes gjennom hullet fra ett punkt på objektet, jo mer presist og skarpt blir bildet. En brukbar sammenligning er å tenke seg at noen lyser med lommelykt litt skrått på en husvegg hvor det er et hull. Lyset treffer hullet. Jo større hullet er, jo mer vil hele rommet bakenfor bli belyst. Er det derimot bitte lite, vil lysstrålen bli svak, men lyse i stor grad som ett punkt på veggen. Lysstrålen vil også treffe motsatt side inne i rommet i forhold til lommelyktens plassering. Lommelykten representerer altså kun ett lyspunkt av utallige i et bilde.
Å lage et camera obscura
Det finnes også andre måter å lage et camera obscura, der man kan bygge et fungerende filmbasert kamera selv. Til tross for hva mange tror, finnes det fortsatt fotobutikker og laboratorier som fremkaller og lager papirkopier av negativer. Disse stedene som fortsatt utfører film-basert/analog fotofremkalling, kaster ting som du kan få gratis for så å gjenbruke i et camera obscura-prosjekt. Brukte 35mm filmruller består av lystette hylser som på ny kan oppbevare film. Og ny film får du kjøpt samme sted.
Dette trenger du:
- Aluminiumsboks
- Melkekartong
- Saks
- Tapetkniv
- Hullpiper 4 og 10mm
- Knappenål
- Brukt 35 mm filmrull med flikk
- Ny 35 mm filmrull
(farge-, dias- eller svart/hvitt-film) - Svart elektrikerteip
- Gjennomsiktig teip
- Hårstrikk/gummistrikk
- Svart tusj
- Sykkelkjedeledd
Slik ser kameraet ut når det er ferdig
1. Blenderåpningen «blenderen»
Klipp ut en firkantet bit av en brus- eller ølboks. Ta en knappenål. Trykk eller småbank spissen forsiktig mot aluminiumen slik at den så vidt bryter gjennom materialet. Gjør det gjerne med noe hardt under, så ikke nålen trenger helt igjennom. Sjekk opp mot en sterk lampe om lyset trenger gjennom. Husk at dette hullet skal være så lite som mulig, og kun tuppen av nålen skal gjennom. Jeg har brukt hullåpninger med diameter på størrelse med et tykt hårstrå. Når du har klart å lage en bit med egnet hull, teipes den til fyrstikkesken. I et camera obscura uten linse vil man alltid ha en utfordring med det uadskillelige forholdet mellom et lite hull som gir skarpt og lyssvakt bilde, mot et større hull som gir mer uklare, men lyssterke avbildninger. Små hull må derfor lyskompenseres med lang lukkertid og eller mer lysfølsom film.
2. Kammeret
Kapp ut et passende passepartout i fyrstikkskuffen. Bredden er ikke så avgjørende, men det er lurt å utnytte filmens høyde mest mulig. Den er 35 mm, men 25 mm er egnet som bildeflate. Det er også mulig å stanse ut et hull med en stor hullpipe. Avbildningen vil naturligvis bli begrenset uten hjørner, men gi originale rammer. Det er også lettere å stanse ut et hull enn å kutte ut en firkant med tapetkniv. Svart tusj påføres så langt man klarer i det som skal bli kammeret. En matt svart overflate begrenser eventuelle lyslekkasjer.
3. Lukkeren
Lukkeren består av to deler. De kan klippes til av den tomme filmkartongen, men en melkekartong har litt mer robust materiale. Et passende hull stanses ut med hullpipe eller skjæres ut med tapetkniv. Igjen er runde hull lettere å lage enn firkantede. Dette hullet skal kun være en ytre åpning i blenderen og kan ha diameter på ca 4 mm. Teip fast kartongbiten, men la det være en liten spalte øverst som selve lukkerbiten kan skyves inn i.
4. Innsetting av ny film
Ta en ny film og trekk ut litt av filmen slik at den kan føres med skuffen inn gjennom kammeret. Filmen klippes loddrett slik at den mindre fliken blir borte. Da vil den lettere la seg skjøte med teip. Sørg nå for å teipe og tette overgangene mellom fyrstikkesken og filmrullen med svart elektrikertape.
5. Skjøting til gammel film
Filmruller som blir levert inn til fremkalling, klippes av mot slutten av filmremsen. Den gjenstående fliken gir mulighet for å skjøte på ny film og reversere den tilbake i den tomme hylsen. Pass på å ikke skru fliken inn i rullen før skjøtingen, da det er umulig å få den ut igjen. Skjøtingen gjøres med en vanlig, gjennomsiktig teip, og det må teipes på begge sider. Man har perforeringen i topp og bunn langs filmen, og når disse firkantede hullene overlapper hverandre, blir skjøtingen rett.
6. Lystetting
Det er nå tid for å gjøre resten av kammeret lystett. Svart elektrikerteip påføres i alle skjøter og overganger mellom filmrull og fyrstikkesken. Unngå små folder og bretter i teipen som gir potensielle lyslekkasjer inn til filmen. Ikke bare må inn- og utmatingen av film skje uten lyseksponering, men selve kammeret og blenderåpningen må også være fullstendig lystett. Merk deg at selve kartongveggene i fyrstikkesken slipper gjennom litt lys, som du også kan se på noen bilder i artikkelen. En sveivearm må monteres i den tomme filmrullen for å kunne lade. Et sykkelkjedeledd viste seg å fungere meget bra, og disse får du gratis
fra skrapmetallcontainere på sykkelverksteder.
7. Fremkalling
Når filmen ikke lenger lar seg skru fram, betyr det at filmen er brukt opp. Nå gjelder det å snitte av filmen med en tapetkniv i overgangen mellom den nye filmen og fyrstikkesken. Da frigjøres resten av remsen og kan skrus trygt inn i det som var den tomme filmrullen. Den kan nå leveres til fremkalling i fotobutikk. Dersom man har kunnskap, utstyr og tid til det, kan man fremkalle svart/hvitt-filmer selv.
Valg av film er avgjørende for resultatene og har betydning for hvor lang lukkertid du må bruke på et bilde. Iso-verdien forteller hvor «rask» filmen er til å oppta lys. Jo høyere iso-tall, jo mer lysfølsom er filmen. I dette kameraet er filmen på 400 iso, ettersom det er overskyet vær. Lyssterke sommerdager er 50–100 iso å anbefale, mens en 200 isofilm er noe mer omgjengelig mellomverdi som mange bruker i varierende dagslys. Bildene nedenfor er ikke etterbehandlet på noen måte.
Det er lurt å ta to-tre bilder av samme motiv med forskjellige eksponeringer. Dette er utforskende amatørfotografering, og forsøksrapport med loggføring av lukkertider er nødvendig for å dra lærdom ut av prosjektet. Og før du eventuelt bestemmer deg for å prøve dette med elever; «do it yourself» først. Lykke til!
Tekst og foto: Vidar Aaseng Olsen, lærer på Steinerskolen i Bærum. Ingen av bildene er redigert.
