– Gi meg én god grunn til å bli eldre enn tjuefem.
Spørsmålet poppet opp på min facebookside. Avsenderen var en ung dame på vakre sytten år. Jeg kaller henne Katrin. Hun satt i en klasse jeg hadde undervist uken før, lyttet til meg og blitt en smule brydd over min optimisme med tanke på fremtiden. Jeg tilhører jo dem som mener at det ikke er optimistene, men pessimistene som har oversett noe og at lyset i lengden vil forvise mørket til sin rettmessige skyggetilværelse. For Katrin var det vanskelig å ta, hun tilhører en ikke så liten skare ungdommer som åpenbart ikke kan se noe særlig lys der fremme.
Det skyldes ikke at hun er skolesvak eller at hun ikke forstår sammenhengene i verden. Tvert imot. Katrin er blant dem som leverer det skolen krever av henne. Hun fremviser gode måleresultater og er til alt overmål med i ungdomslandslaget i en idrett.
Og så dette spørsmålet. Jeg forstår umiddelbart at det er alvor. Hun spør ikke for moro skyld. Det handler om mer.
Forsøkene på å gi henne et godt svar strandet på innsikten om at et slikt i virkeligheten ikke finnes. Problemet er at hun i sin ungdom ikke er full av drømmer og grunnleggende forelsket i sin egen fremtid, at hun ikke har noen nysgjerrighet.
Det er hun ikke alene om. I 1996 utga den amerikanske journalisten John Horgan en bok under tittelen ”The End of Science”, der han mener at alle de grunnleggende oppdagelsene nå er gjort, at vitenskapen heretter ikke har annet enn detaljer igjen og at det er fordi den simpelthen har gjort sin jobb så bra. Vi kjenner igjen stemningen i det. Katrin har vokst opp med den.
Men er det sant? Jeg kan ikke se annet enn at det er det motsatte som er tilfelle. Jeg kan umiddelbart komme på en hel rekke med ting vi absolutt ikke vet noen ting om. Noen ganger spør jeg ungdommer om hva mennesker ikke vet. Universets størrelse, sier én, hva livet er, sier en annen, og om vi tenker at slike spørsmål er for store, så kan jeg gjerne legge til noen fra realfagsverden: Hva varme er vet vi ikke, eller lyset eller kraften. Det hjelper selvsagt mye at vi har oppdaget lovmessigheter og utviklet modellforestillinger og teknologi til å handtere disse fysikalske fenomenene. Men vi vet ikke hva de er. Eller hvorfor svarttrosten improviserer, hvordan bier kan løse problemer de aldri har møtt før eller hva glansen i et forelsket øye kan komme av.
Jeg mener: det finnes all grunn til å leve, Katrin. Vi lever fremdeles midt i en gåte og du aner ikke hvor mye vi trenger deg i fremtiden, for hvem skal ellers undre seg videre, hvis ikke du og alle de unge menneskene som kommer etter oss, gjør det?
Oss lærere og foreldre påhviler ansvaret ikke å narre de unge med at verden er besvart. Vi må slutte å drepe undringen hos dem ved ensidig å feste blikket på gitte svar og vedtatte fasiter.
Vi må lære å verdsette spørsmålet mer enn svaret.
Lykke til med det!
