Grensesetting – veiledning – en vei til frihet?

Alle som jobber med barn, er oppdragere og foreldre, kan bli mer bevisst på hvorfor vi setter eller ikke setter grensene som vi gjør. Én ting er å beskytte barnet mot ting som er farlige, men vi kan vel alle også sette grenser uten å tenke helt over hva som ligger bak. Kan det være redsel for å miste kon­trollen, eller redsel for å miste prestisje overfor andre? Eller er det fordi man ikke ser hva barnet prøver å fortelle og mistolker? Hvis vi bytter ut ordet grensesetting med veiledning, gjør ikke det noe med oss?

Det er interessant å iaktta forskjellige måter å sette grenser på. Ettåringen som smaker på alt, undersøker alt, river ned, griper det som er i umiddelbar nærhet, er i impulsen så å si. Hvordan kan vi være en god veileder? Være tilstede, se hva som skjer, vente og se om det barnet foretar seg virkelig er farlig. La barnet få tid til å erfare, smake, ta på, undersøke om det er mulig. Er faren der for at barnet kan skade seg, bruk rolig stemme og enkle setninger som: La den ligge du, sett den ned du osv. Noen ganger må man også sette fysisk grense ved å ta barnet vekk fra faren. På denne måten er du en riktig veileder på tidlig tidspunkt i barnets liv, og barnet kan kjenne at du har respekt for dets arbeid inn i kunnskapen om livet, samtidig utstråler den voksne en sikkerhet og trygghet. Mange ord og forklaringer hjelper ikke et lite barn til å forstå. Det har ikke noe verktøy for dette enda.

En vei til selvstendighet

For at et barn skal lære å orientere seg i livet har det bruk for å lære hva som er rett og galt. Det er helt nødvendig at vi som voksne oppdragere og omsorgspersoner formidler klare og tydelige rammer og er konsekvente, også noen ganger er et enkelt nei på sin plass. Noen ganger er det de voksnes regler som må gjelde, for eksempel når barnet skal legge seg å sove og rammene rundt legging. Da vet vi som voksne at dette er det beste for barnet, uansett om det protesterer. Det at vi er gode veiledere og setter de nødvendige grenser for barnet, bidrar til at barnet blir bedre til å styre egne impulser og ta hensyn til andres behov senere.

Etterhvert som barnet blir større kommer også trangen til selvstendighet; det å gjøre egne valg. Da vil barnet kanskje protestere mot grensene de voksne setter. De vil kanskje ikke å følge opp det det blir bedt om, som for eksempel å nekte å kle på eller av seg. Ting som gikk enkelt før, blir det mas og protester om. I denne fasen er det viktig hvordan grensene settes eller veiledningen blir gjort. Barnets trang til selvstendighet er viktig å ivareta. Det styrker barnet i å tørre å stå opp for seg selv, gi utrykk for egne meninger, ønsker og rettigheter. Men det er også et ansvar vi som voksne veiledere må lære dem, det er alltid en balanse mellom det man selv vil og har lyst til, opp mot andres ønsker og interesser. Denne balansen er særdeles viktig at barnet får lære seg ellers vil det ofte være egoismen som blir dominerende. Ved å bruke humor og ved å tiltale barnets trang til å hjelpe til, være til nytte, kunne noe, kan man hjelpe barnet til å komme ut av sine protester på en fruktbar måte.

Barnet trenger hjelp av oss voksne for å forstå hvilke regler som gjelder i det samfunnet vi lever i. Ved at vi er tydelige veivisere unngår barnet kaos og usikkerhet inni seg.

Jeg vil sitere Odd Nordstogas så fantastiske tekst, siste vers om å være veiviser;

Ein farfar sitt fang det er godt å ha

For Farfar har vore her før

Med heile sitt liv ligg han framom deg

Og spør du, ja, Bessfar han viser veg

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Ja, ein farfar i livet skull´ alle ha

Oppdragelse er selvoppdragelse

Er vi bevisst hvordan vi jobber med grenser og målet med dem? Er vi alltid veiledere til barnets beste?

Følelser eller behov kan påvirke oss og da kan vi kanskje bli urettferdige eller for strenge. Det er viktig at man tar dette opp med seg selv. Spør seg: Begrenser jeg barnet fordi jeg ikke ser det? Gjør jeg barnet grenseløst fordi jeg ikke ser dets behov? Gjør eller sier jeg noe i affekt som egentlig ikke har med barnet å gjøre, må vi også som voksne kunne be om unnskyldning. Andre ganger handler det kanskje om å flytte fokuset fra barnet og over på situasjonen, eller å endre rammene rundt barnet. Som voksen er du et forbilde og en veileder i barnets liv, en hjelper på barnets vei til selvstendighet og frihet. Hvordan kan min veiledning gi barnet det det trenger i sin vei til frihet? Det er et sammensatt og krevende spørsmål å besvare, og ikke minst en opp­dragelsesvei for en selv i møte med barnet. Vi er alltid på vei til å bli en bedre utgave av oss selv.

En vei til frihet er å gjøre barnet i stand til å utvikle sine evner og talenter på en slik måte at det kan ta ansvar for seg selv og sin omverden, være aktiv og engasjert og evne å velge fra det som er mulig på gitte tidspunkter.

Som voksen er du et forbilde og en veileder i barnets liv, en hjelper på barnets vei til selvstendighet og frihet.

Bjørg Lobben Røed

daglig leder og eier av Aurora Steinerbarnehage, Nesodden