Guttene som ikke ville springe om kapp

Å løpe rundt i samlet flokk uten annet formål enn det å løpe rundt, har sikkert lange tradisjoner, selv om jeg anser det for sannsynlig at folk i historisk tid, som er lenge siden, for det meste ikke løp ute i den frie naturen, der dyr og folk lett kunne bli skremt.

De gjorde det i vernede former, beskyttet innenfor stadionvegger. Sikkert er det at grekerne og romerne drev med slikt. Hos romerne inngikk det i konseptet «Brød og sirkus», som den gang ble oppfunnet som slagord for hvordan tyranner kunne holde styr på folket. At løpingen må ha foregått i samlet flokk, kan vi lese av et ord som kommer fra denne tiden, men har holdt seg utrolig godt:

Konkurrere betyr ordrett å løpe sammen, men sist jeg så et eksempel på det, var engang på nitti­tallet, ved ett av de sjeldne tilfeller der under­tegnede var å skue nær en idrettsarena, og det bare fordi min ungdomsskole den gang deltok på en regional idrettsdag. I niende klasse hadde vi noen raske løpere ved siden av alle dem som gir begrepet gjennomsnitt et ansikt. På firehundremeteren lå de langt foran og kunne med letthet innkassert en soleklar seier. Men da skjedde det uventede: uten synlig samsnakk saktnet de raskeste farten og ventet på fotgjengerne i klassen, og slik, arm i arm krysset de mållinjen som samlet nummer tre eller fem.

Alle forstår at saken vekket forargelse. Dette var tross alt idrett, og der er det definitivt ikke slik at de flinke skal vente på de svake. Vi ble innkalt til dem som holdt styr på denne idrettsdagen og fikk en oppstrammer, velfortjent for så vidt, men feiladressert. For dette hadde ungdommene funnet på helt av seg selv, det var en pubertetens skurkestrek, født ut av denne livskrisens kroniske behov for å protestere mot alt det velordnede og velgjennomtenkte i de voksnes verden. Og hadde ikke tidtakeren sett et provoserende flir i munnvikene til de samløpende pøblene?

I mitt stille sinn kunne jeg likevel ikke helt skjule et lite stikk av glede over det ungdommene hadde gjort. Det var noe vakkert ved bildet. Noe sjeldent også, en demonstrativ påminnelse om en holdning vi ikke ser så ofte. Og det får ikke hjelpe at det skjedde på feil arena, som altså var en idrettsdag. Og i ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som egentlig er den rette arenaen for å si akkurat det disse ungdommene, gjennomtenkt eller ikke, sa.

Konkurranse preger ikke bare sporten, men også arbeidslivet, kulturen, mediene, utdanningen, politikken og det meste ellers, skal vi tro tidsånden. Men hvor dyrker vi egentlig det motsatte?

Konkurransen har den ekle, lille haken at den forutsetter tapere. Når vi fremmer konkurranse, sier vi samtidig at vi ønsker tapere, og det blir noe hyklersk over snakket om «No Child left behind» og den slags.

De ansvarlige lederne for idrettsdagen engang på nittitallet kalte ungdommenes oppførsel for usportslig. Og de hadde rett i det.

Vær altså litt usportslig en gang i blant og vent på de som er svakere enn deg. Det er fint, det også.

Godi Keller

Godi Keller har arbeidet i Steinerskolen i 26, år hvorav mer enn ti år ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han er idag selvstendig og arbeider som foredragsholder, pøbelpedagog (= medarbeider i Pøbelprosjektet), kåsør, skribent og kursholder.