Håndverk i hovedfag -

Håndens betydning i læreprosesser kan ikke overvurderes og er grundig dokumentert. Og håndens betydning i menneskets utvikling er jo helt innlysende. Alle fremskritt og oppfinnelser er blitt utprøvd og virkeliggjort av at hånden har materialisert en ide. Selv om mange av oss i dag til en viss grad har fjernet oss fra håndverkets plass i dagliglivet, inntar håndens grenseløse muligheter en sentral plass i vår hverdag og bør også ha en sentral plass i skolen.

Når vi tenker på håndverk er det lett å tenke at det er noe som skjer i egne saler og i verksteder, men tenk på alle de hjemlige sysler våre hender tar del i hver dag. Er ikke dette også håndverk? Som det ligger i begrepet: et verk som hånden utfører. Og hendene våre er stadig i gang med små sysler og arbeid. Alle disse arbeidene krever øvelse og presisjon – øvelse gjør mester.

Før i tiden ble unge kvinner sendt på husmorskole der de lærte at husarbeid var et avansert håndverk som det tok mye øvelse å mestre. En eldre, kvinnelig kollega iakttok meg med stor mistro mens jeg tørket av et bord på lærerværelse med en klut. Det meste var feil: hvordan jeg holdt kluten, hvordan jeg beveget armen, hvordan jeg samlet støvet osv. Nei, dette måtte hun lære meg, slik hun selv hadde lært det på husmorskolen. Og resultatet ble selvfølgelig mye bedre med mindre innsats, etter at jeg fikk øvet inn hennes instruksjoner. Håndens daglige gjøremål er ingen selvfølgelighet, det må læres. Vektlegges det nok?

Håndverk i skolen

Vi skriver, tegner, syr og spikker. Vi lager mat, klatrer i trær og kaster ball … hele tiden er hendene aktive i både læring og i livets hverdagslige oppgaver. I løpet av skoletiden lærer elevene å mestre treverket i sløyden og stoff, garn, nål og tråd i håndarbeid. I steinerskolen står disse fagene sterkt. Skolene har ofte flotte rom til de ulike aktivitetene; modelleringsverksted, smie, håndarbeidssal, sløydsal og malesal. De som underviser er dyktige håndverkere. I disse fagene er det nødvendig å lære seg bruk av en mengde ulike verktøy, og å lære seg å planlegge og gjennomføre en prosess med bruk av håndverksmessige teknikker. Her står et bearbeidet og godt resultat helt sentralt.

MEN håndverket bør også ha en større plass i undervisningen og som del av hovedfag. Dette vil gi en bred øvelse av håndens evner og en bedre læring for elevene. For det er kjent at når man har bearbeidet noe med hånden gir det en ny inngang til fagstoffet. Det er for eksempel gjort forsøk med «huskelapper». Skriver man ned det man skal handle, for så å kaste lappen, husker man det bedre enn om man ikke hadde skrevet det ned på forhånd. Prøv det selv!

Håndverk bør praktiseres også som en integrert del av hovedfag. På samme måte som innholdet bearbeides kunstnerisk, kan det bearbeides håndverksmessig. Jeg tenker på mindre håndverksprosjekter som relaterer til hovedfagsperiodens tema og som kan utføres i klasserommet. I disse oppgavene er prosessen og det tverrfaglige aspektet det som vektlegges. Her er det ikke behov for en bredde av verktøy eller verksted. Man kan velge oppgaver som selv lærere med minimal håndverkserfaring kan mestre. Og kanskje lærer læreren og elevene noe nytt sammen? Mulighetene og eksemplene er utallige.

Innvendinger kan være at elevene ikke behersker de nødvendige teknikker, eller at det blir mye søl og gris i klasserommet. Men hvor ville menneskeheten vært om vi skulle dempe en aktivitet med tanke på noen praktiske hindringer eller bli begrenset av ryddingen som må skje etter en flott arbeidsøkt? Og kanskje kan elevene også lære noen knep fra husmorskolens pensum; rydding, vasking, tørking og feiing.

Man tager hva man haver, heter et gammelt ordtak. Iblant kan en tollekniv og en spiker være nok. Og kanskje en hammer? Man må ta høyde for klassetrinnet og elevenes muligheter. Og bygges det en tradisjon for små praktiske oppgaver, vil elevene innarbeide kunnskap om å hanskes med verktøy og bli vant til en utstrakt bruk av hendene og fantasien.

Håndverk i hovedfag

Alle kulturepokene som elevene lærer om har sine særtrekk i form av spennende og interessante håndverksutrykk. Bonden og fiskeren med sine redskaper; bøting av garn og not, greip og hesjer og bygging av skigard. Eller tenk på vikingene med sine utrolige utskjæringer og sin båtbyggerkunst. I vikingperioden og i perioden om norsk middelalder kan man skjære i tre. En modell å etterlikne er de utrolige utskjæringene i Urnes stavkirke. Alt menneskets hånd har skapt i verden. Laftede hus, demninger, broer og murer. Tenk bare på romerne som var strålende ingeniører! Hvor hadde de vært uten dyktige håndverkere?

Jeg vil i det følgende komme med to eksempler fra min egen undervisning og håpet er å inspirere til at flere lærere våger seg ut i slike prosjekter.

Romerriket

I 7. klasse var vi midt i perioden om Romerriket. Romerne var mestre i å arbeide med sten. Byggingen og utformingen av akveduktene er et eksempel på kombinasjonen av stor ingeniørkunst og solid håndverk. Mange av disse veldige byggverkene fra Romerriket står den dag i dag. Godt håndverk består. Jeg bestemte meg for å ta elevene med på et steinprosjekt; SPQR, Senatus Populusque Romanus – det romerske senat og folk.

Vi ville hugge bokstaver i stein. Jeg delte elevene inn i grupper på 4 og ga gruppene hver sin blokk av Siporeks porebetong. Jeg landet på et mykere og mer moderne materiale enn sten, da det er lettere å arbeide med i den begrensede tiden vi hadde. Hver elev fikk en stor spiker eller en skrutrekker, og en klubbe. Hver gruppe fikk utdelt en blokk og skulle hugge ut en av bokstavene i SPQR. Når huggingen var ferdig, malte elevene blokkene i flotte farger. Vi fikk fire fine blokker som vi plasserte i klasserommet.

Sonegeografi

I denne perioden i 7. klasse vil vi se jordkloden som en enhet med forskjellige forutsetninger for hvordan menneskene lever og hvordan klimaet former våre liv. Faktisk ned til de små dagligdagse ting. Og sist, men ikke minst, hvordan temperatur og naturen rundt oss har preget vår sosiale sameksistens. Og hva er mer naturlig enn å lage en globus med elevene?

For å få et best mulig resultat velger mange å bruke en ballong for å få en jevn rund klode. Men som alltid, må man stille seg spørsmålet som lærer: Hva er viktigst? Det endelige resultatet eller den veien elevene må gå for å mestre noe? Selv valgte jeg å bruke hønsenetting. Det å forme en jevn kule av dette materiale kan syntes enkelt, men det bød på store utfordringer. Det krevde stort samarbeid i gruppene. Og resultatet var kanskje ikke perfekt, men prosessen var meget verdifull: for både hender, hode og for sosial trening i klassen og gruppene. Når kulen var ferdig kledde vi hønsenettingen med pappmasje. Dette er ganske grisete å arbeide med, men dette frydet elevene seg over. Til slutt farvela elevene de forskjellige sonene på jordkloden. Og da ble det tydelig at de fleste menneskene bor i den tempererte sone.

Mulighetene til å integrere håndverk i hovedfag er tilnærmet uendelig. Fra de første spikkeprosjekter på tur de første årene, egne målestokker og bygging av vekter til matematikken, små og større bygg i klasserommet og ute, treskjæring, steinhugging, snekring, konstruksjon i leire og betongstøping. Man kan lage kostymer og snekre kulisser. Det er kun fantasien som setter stopper, dersom man tør å ta fatt på håndverksprosjekter som hovedfagslærer. Å tore å prøve seg frem sammen med elevene og skape noe i klassefellesskapet. Rudolf Steiner sier i et foredrag at læreren skal gå en oppdagelsesvei med elevene. Selv om vi må kunne vårt fag og vise vei, må vi også «oppdage» innholdet sammen med elevene. Vi kan oppdage faget gjennom arbeid med hendene sammen med elevene. Her trenger ikke læreren å kunne så mye, eller å være mester med hendene. Det viktige er at vi har betydningen av aktiviteten for øyet. Det har selvfølgelig en stor verdi at læreren har satt seg inn i håndverket på forhånd og har en viss kjennskap til det, men la ikke lite praksis avskrekke. Det er bare å trå til og prøve seg fram på en oppdagelsesvei med elevene.