I 7. klasse hører elevene om Romerrikets storhetstid og et utvalg av biografier og fortellinger. Som steinerskolelærer opplever jeg en stor frihet i forhold til å finne de fortellingene som gir både god historisk innsikt, men som også inspirerer akkurat min klasse og som åpner for samtaler. Jeg har valgt å fortelle om Hadrian og hans store kjærlighet Antinous. Disse to flotte mennene kan man fremdeles beskue i form av vakre, bevarte marmorstatuer.
Hadrians regjeringstid starter i år 117 e. kr. da han tar over keisertronen i Romerriket etter Trajan. Hadrian og Trajan kjente hverandre svært godt og det beskrives at Hadrian skal ha gått i lære hos den aldrende keiseren. På sitt dødsleie adopterte Trajan Hadrian, men dette var det slettes ikke alle som ville akseptere. Det ble heftige diskusjoner i Senatet, men Hadrian og hans meningsfeller vant frem.
Flere av Hadrians motstandere måtte bøte med livet, også fire tidligere konsuler ble beskylt for konspirasjoner og ble henrettet. Henrettelsene gjorde Hadrian upopulær i Senatet, men Hadrian var klok og søkte støtte i folket. Han slettet enorme summer som folk hadde i gjeld, han satset tungt på kunst og kultur, og han iverksatte byggeprosjekter til glede for folk flest. Disse tiltakene fungerte godt og Hadrian ble en folkets keiser.
Til tross for den dramatiske starten på karrieren, skulle Hadrian vise seg å bli en av de mest fredelige av de romerske keiserne. Som keiser så han ingen hensikt i å gjøre Romerriket større. Han mente at riket var blitt for stort og kalte tilbake tropper fra både øst og vest. Hadrian ønsket et mindre og mer oversiktlig rike som ville være lettere både å bevare og forsvare.
Hadrian reiste mye i løpet av sin regjeringstid. Han ville kjenne sitt rike godt, for bedre å kunne lede det. På den tiden kunne en reise ta flere år og det var et stort følge som fulgte Keiseren hvor enn han dro. Han fikk sjelden tid for seg selv, men han kunne rett som det var finne på å ta seg en tur til fots i naturen sammen med bare noen få vakter. Turene ble gjerne lange, en 2-3 mil, for Hadrian elsket naturen.
Med seg på sine reiser hadde Hadrian sin beste venn og elsker, Antinous. Hvem Antinous var, og når og hvordan romantikken mellom dem oppstår vet vi lite om, men at Antinous var Hadrians store kjærlighet er det ingen tvil om. Verken aldersforskjellen mellom dem, eller det at de var av samme kjønn hadde noen betydning for dem. De elsket hverandre.
På en av Hadrians siste reiser, i år 130 e. kr. skjer det noe som skal prege ham resten av livet hans. Denne reisen førte Hadrian og hans unge elsker til pyramidenes land – Egypt. Det som skulle være en hyggelig utflukt til Nilens bredder, forvandles til et mareritt. Den vakre Antinous legger på svøm i Nilen og Hadrian nyter synet av sin elskede i vannet. Men plutselig blir elskeren tatt av strømmer, han kjemper imot, men de er for sterke. Antinous slukes av Nilen og drukner. Hadrian blir knust av sorg. Tanken på å ikke skulle se sin elskede igjen var ikke til å holde ut. Hadrian besluttet at Antinous skulle guddommeliggjøres og han reiste statuer av sin tapte kjærlighet over hele Romerriket. Til og med en by, Antinopolis, ble grunnlagt til minne om ham. Byen ble bygget i hellenistisk stil og i tempelet som ble reist i Antinous navn, skulle lysene brenne natt og dag.
Hadrian kom seg aldri etter tapet av Antinous. Hans sluttet å reise og regjerte for det meste fra sitt hjem. Helsen begynte også å skrante og det er blitt skrevet at han flere ganger ba sine leger om å gi ham gift. Han dør i år 138, 62 år gammel.
Byster av Hadrian og Antinous fra British Museum