Hånden

Hvor ville vi vært uten våre hender? Våre liv er fulle av hverdagslige erfaringer der våre hender er innblandet så dyktig og stillferdig at vi sjelden reflekterer over hvor avhengige av dem vi faktisk er. Ingen andre av kroppens deler foretar større variasjon i sine handlinger og bevegelser.

Hånden er sjelens vindu ifølge Kant.1 Med hånd­en kan vi både sanse og produsere, med hånden kan vi kjærtegne og plage, skape eller øde­legge. Siden tommelfingeren kan vendes mot de andre fingrene som ingen dyr kan, er vi som mennesker frie til å skape hva vi vil. Vi er ikke avhengig eller bundet av begrensede egenskaper slik dyrene er med sine klør, hover eller andre spesielle egenskaper.

Hendene har stor betydning som sanseorgan. Deres berøring med omgivelsene gir sanseinntrykk av omgivelsen som kan sidestilles med øyet, ja kanskje mer presist og mer mangfoldig enn øyet. Det er gjort forsøk med to grupper barn som ble bedt om å beskrive ukjente gjenstander i hver sine rom. Det ene rommet var mørkt, og barna måtte famle seg frem til gjenstandene. Det andre rommet var opplyst og gjenstandene skulle bare iakttas med øynene. Gruppen som hadde observert med hendene, i det mørke rommet, var i etterkant best til å beskrive hva de hadde «sett». 2

Hånden både sanser og skaper

Tenk på noe så enkelt som å slå i en spiker. Med det første slaget får man spikeren til å feste seg, man sanser hvor mykt materialet er, noe som danner grunnlag for hvor hardt man skal slå neste gang. Etter hvert som man kjenner(!) at spikeren har festet seg vil man kunne slå hard­ere osv. Hele tiden en utveksling mellom hånd, syn og bedømmelse. Sansning og utførelse skjer nesten samtidig.

Slik er vi med hånden både i skapelse og i læring. Det er i handlingen, i bearbeidingen, at material­følelsen blir vekket samtidig som den blir til evne. Vi oppnår en sikkerhet om verden, ikke som viten, men som en sikker følelse. Derfor er hånden ikke bare et viktig instrument for å være skapende, men for å få øye på det som er skapt.

Den kunnskapen vi får gjennom berøring er ikke intellektuell, det finnes kanskje ikke en gang ord for den. Derfor blir vi ikke så lett klar over den. Den er taus som det heter, det vil si begrepsløs, men ikke idéløs. Det er som om begrepet blir plastisk og bevegelig. Denne kunnskapen er helt nærværende, den berører oss i dobbelt forstand. Det er samutvikling (co-evolution) mellom håndens virke og hjernens kognisjon, og intelligent bruk av hånden påvirker hjernen for «hjernen gir hånden nye ting å utføre og nye måter å gjøre det den allerede behersker. Til gjengjeld gir hånden hjernen nye måter å tilnærme seg gamle oppgaver og muligheten til å prøve å mestre nye oppgaver».3

Kniven eller knotten

Kniven var på 1800-tallet det viktigste redskapet. Med den var man i stand til å lage det meste, – på kjøkkenbenken. Det som var vel utviklet var handas motorikk og hodets påfunn4, og spørsmålet blir hva som er avanserte og hva som er primitive redskaper. Edvardsen beskriver i sin bok, 10 år før tastaturet ble dominerende i våre liv, knivens motsetning: «knotten», den som styrer alle våre avanserte redskaper. Den som skiller fingrene fra tingen og operasjonen. Blir vi gjennom knotten på et vis invalidisert i forhold til det håndens virke kan gi av forståelse og selvforståelse?

Dialog med hånden

Hendenes bevegelser er med på å påvirke og utvikle vår tenkning. Men ifølge sosiologen Richard Sennett, bør vi oppheve motsetningen og skillet mellom kunnskapen om å forme i materie og teoretisk kunnskap.5 Til det trenger vi leken. Egentlig trenger vi leken ved alle menneskelige aktiviteter. Kunsten er å håndtere tenkningen i dialog med den fysiske verden. Som en dans, ikke en kamp. Leken som dialog skaper en forbindelse mellom tenkning og bevegelse (handling) i en konkret verden. Ifølge Sennett er det slik vitenskapen utvikler seg. Gjennom sine eksperimenter og laboratorieforsøk benytter den seg av dette lekende dialogiske element. Dette er det Sennett kaller håndverk.

Når vi blir voksne og regner oss selv for modne og kloke, kan vi glemme å ha et bevisst forhold til leken, til å kunne eksperimentere med kunnskapen vi får overlevert, noe som jo er helt essensielt for å videreutvikle oss selv og det vi kan. Barnet kan ifølge Sennett være en modell for hvordan vi bør være, på hvordan vi bør tenke – lekende.

For Nietzsche finnes ingen større oppgave enn å forholde seg til leken. Leken fremtrer som noe instinktivt i mennesket. Leken er spontan, formåls­løs, vill, irrasjonell, farlig og kreativ. Det skapende mennesket sammenlignes av Nietzsche med et barn som ikke bare leker med verden, men som også gir tingene nye navn og meninger. Han karakteriserer den kreative leken som menneskets høyeste aktivitetsform. Dette fordi barnet gjennom leken skaper orden, en orden vi verken kan finne i tingene selv eller i en eller annen uteforstående grunn. For Nietzsche er det ingen grunn til å undre seg over hvordan tingene egentlig er ut fra seg selv. Tingene får sin mening gjennom den kreative lek. 6

Som sansende, lærende og skapende kan hånden brukes i all sin mangfoldighet hele livet, men særlig vil vi her være oppmerksom på håndens betydning i pedagogikken. Der elevene holder på med hendene, ikke bare i kunst- og håndverksfagene, men potensielt i alle fag, må det tillates at de kan være i denne viktige prosessen som dialogen mellom hånden, øyet og sinnet krever. Da kan et på forhånd fastsatt lærings­utbytte være uten mening for hva elevene skal lære, ja, kanskje til et hinder. Det må riktignok finnes en god plan for hva elevene skal gjøre, men det må legges vekt på prosesser, og så blir læringsutbytte først synlig og tydelig, både for lærer og elev, etter hvert som læringsprosessen utvikles. Elevene skal presenteres for et problem eller en oppgave eleven skal håndtere eller løse – men som ikke spesifiserer hva som eksakt skal læres av situasjonen, problemet eller oppgaven. 7 Forstått på denne måten er læringsutbytte noe åpent, prosessuelt, og ikke endelig definert og noe som først og fremst kan uttrykkes av eleven selv: «jeg har lært», «jeg har opplevd at», «jeg forsto at». Slik kan det prosessuelle, som blir tydelig i oppgaver med hånden, være forbilledlig for læring i alle fag.

Litteratur

Juell, Elisabeth og Norskog, Trygve-Johan. Å løpe mot stjernene – om estetisk dannelse, kreativitet og skapende prosesser. Fagbokforlaget. Bergen 2006.

Sennett, Richard. Håndverkeren. Forlaget Hovedland, Viborg 2009.

Wilson, F. The Hand. How its use shapes the brain, language and human culture. Vindtage Books. New York 1998.

Edvardsen, E. Den gjenstridige almue. Skole og levebrød
i et nordnorsk kystsamfunn ca. 1850–1900. Solum Forlag, Oslo 1989.

Prøitz, Tine S. Læringsutbytte – et spørsmål om verdier. Magasinet FORM, nr. 3/2022.

Noter

1. Sennett s 155.
2. Sennet s 160.
3. Wilson 1998 s 146.
4. Edvardsen s 44.
5. Sennett s 155.
6. Juell og Norskog s 61.
7. Eisner hos Prøitz s 7.