For mange elever er håndskriften et smertens barn. Skriften er ikke sammenhengende, har generelt svak leselighet og bokstavene er uensartet utformet. Men i skole-Norge legges det opp til at dette skal være en kortvarig plage. Det ser ut til å være allment akseptert at tekstproduksjon fortest mulig må over på tastatur og skjerm. Håndskriften ligner på den lille sykkelens støttehjul; det skal brukes kortest mulig tid, – og så aldri mer.
I steinerskolen derimot, har det vært lagt stor vekt på daglig arbeid med håndskrevne tekster. Til tross for at det gjennom alle grunnskoleår i mange fag produseres slike tekster, kan det se ut som om håndskriften generelt står svakt, riktignok med en del svært hederlige unntak. Er det slik at håndskriften rett og slett har hatt sin tid?
I denne artikkelen skal jeg først beskrive en typisk tilnærming til skriving og lesing ved skolestart på steinerskolen. Etter et kort sveip gjennom skrifthistorien, skal jeg omtale noen sider ved håndskriftens pedagogiske potensiale.
Lytting og bevegelse
Kommer man til en steinerskole, vil man se elever stille lyttende til en lærer som forteller, eller som er kroppslig aktive, i det man i pedagogisk sammenheng ofte kaller gjørende eller handlingsbåret læring. I læringsprosessen er det lærerens fortelling og elevenes indre billeddannelse som er startkapitalen. Den myntes så ut i handlinger, først og fremst i håndens arbeid.Pensler og fargestifter, huggjern og høvel, nål og tråd bistår hånden i utformingen, på papir og i leire, i tre og tekstil. Sang og resitasjon er også integrert i læringsforløpet, slik at forståelse og ferdighet er frukter både av formende handlinger og av levende språk.
Dette gjelder også i fullt monn for den første skrive- og leseopplæringen som elevene møter i 2. klasse. Da er de store eventyrene kilden for alt som gjøres. Eventyrets skikkelser er med i sang, vers, maling, tegning, håndarbeid, eurytmi, og ikke minst i arbeidet med bokstavene.
Men for mange seks- og syvåringer kan bokstavene være fjerne, tørre figurer, og derfor får lesningen vente litt. Først skal fortellingen, samtalen, sangene og versene gi klangbunn for den gryende språkfølelsen.
Fra bilde til bokstav i klasserommet
Elevene skal bli livslange bokstavbrukere, og det vil være være godt om de til å begynne med ble fortrolige venner med konsonanter og vokaler.Grimsborken, hesten som kan løpe opp glassberget, kan bli en god bokstav-venn: Først
får elevene høre eventyret om Grimsborken. Underveis i fortellingen lager læreren kanskje et enkelt dikt som klassen kan resitere:
Hesten hopper,
hovene hamrer,
Grimsborken hever seg
høyt imot himmelen!
– mens alle armene hever seg opp, opp, opp –
i luftige bevegelser.
En vei mot den store bokstaven H er påbegynt. Ut fra lærerens fortelling kan elevene tegne Grimsborken, slik hver enkelt ser den for seg.Neste steg kan være at læreren tegner en stilisert hest på tavlen, med halen rett til værs, en form som har hestens kjennetegn. Når elevene har tegnet den i arbeidsboken, er bokstaven H siste hånd på verket. Bokstaven er da ikke bare er et abstrakt tegn. Hover, hals og hale kan fortsatt leve videre i den store H som har lyden og bildet med seg i sine linjer. Slik kan veien gå fra bilde til bokstav og gi sitt bidrag til et livfullt samliv med alfabetet.
Som jeg kort beskrev her, så beveger vi oss fra helhet til symbol. I læringsprosessen fra bilde til bokstav er retningen motsatt av for eksempel følgende undervisningsforløp: «Her er en H. Med den kan vi skrive ordet hest. Så kan dere tegne en hest, og slutt skal jeg fortelle dere om en hest som heter Grimsborken.»
Fra bilde til bokstav i historien
Skriftens utvikling er en av sivilisasjonshistoriens røde tråder. De store kjente kulturene har hatt skriftspråk med karakteristiske skriftformer som i seg selv også er kulturbærere; presise vitnesbyrd om mennesker, tid og sted.
De første menneskelige budskap til ettertiden var bilder. Deretter ble enkle billedlige figurer omformet til symboler. Først med kileskriften, trykket ned på leirtavler, ble det skapt det vi i ettertid ser på som den første virkelige skriften. Kileskriften ble utviklet av sumererne og var i bruk i nærmere to tusen år. De hadde skoler i templene, og mange av elevenes skrivebøker er bevart, med lærerens skrift på den ene siden og barnets etterligning på den andre. Også egypterne verdsatte skrivekyndighet. Hieroglyfkunnskap kunne gi utsikter til et godt liv. En egyptisk adelsmann ga sin sønn det råd «å elske bokstaver som din mor, for hvis du har kjennskap til dem, kan du slippe hardt arbeid og bli en høyt aktet dommer.»
Tilløp til et alfabetisk skriftsystem finner vi først hos fønikerne. De var sjøfarende handelsfolk som hadde utbredt kontakt med kulturene i Midtøsten og fikk impulser til sin skrift fra mange kilder. Denne skriften ble så videreført og utviklet av grekerne til det vi kan kalle et moderne alfabet, et skriftverktøy som er basert på fonografiske elementer.
Fra bokstavkunst til tekstproduksjon
I senantikken utformet romerne CAPITALIS MONUMENTALIS, våre store bokstaver, og etter at Romerriket hadde falt fra hverandre, var det kristenheten som holdt bokstavkunsten i live. Denne fasen av historien, middelalderen, er den gotiske håndskriftens tid. I klostre ble dyrebare latinske utgaver av evangeliene bevart og kopiert om og om igjen, på ark av kalveskinn. Da er vi kommet frem til begynnelsen på vår tids vesterlandske håndskriftstradisjon. Den bygger på kursiv italic, den latinske håndskrifen, som fikk sin form i renessansens Italia.
Alle skal kunne skrive
I 1522 utga Ludovico degli`Arrighi den første lærebok i skrivning, Operina, der han tilbød allmenheten å lære hans favorittskrift «på noen dager». Boktrykkerne tok de nye italiske kursivformene som modeller for sitt typeutvalg og bidro dermed til å standardisere det skrevne ords utseende over hele Europa. Den utdannede allmenhet og forretningslivets folk lærte seg å skrive vakkert og sammenhengende på den italienske måten. «Den flytende sekretærskriften» var blitt et redskap som for eksempel også Shakespeare brukte.
Bokstavene var blitt hugget ut og tegnet ned i århundrer, men nå var det kommet et helt nytt og dynamisk element i skriftutviklingen. Fra denne tiden er det bevart mange håndskrevne brev og berettelser, og uten en allment utbredt håndskrift hadde vi hatt store hull i historien.
Etter kort tid delte håndskriften i Europa seg i to klart adskilte formverdener; den tradisjonsbærende gotiske håndskriften og den nye latinske. I en overgangstid ble de brukt parallelt, og boktrykkerne hadde begge former i sine settekasser. Den latinske håndskrift fjernet seg etter hvert fra det trykte skriftbildet, mens den gotiske beholdt dette slektskapet. Som bruksskrift hadde den gotiske håndskriften likevel utspilt sin rolle, og for norske skolebarn fikk dette betydning. I 1875 ble det av regjeringen i København bestemt at det ikke lenger skulle undervises i denne håndskriften i skolen.
Skriftvinneren
Den latinske håndskriftens store konkurransefordel var at alle bokstavene kunne henge sammen, og for all senere skriveopplæring har dette vært et hovedkrav. Håndskriften skulle også være mulig å skrive raskt og samtidig være tilstrekkelig leselig. Oppnår man disse ferdighetene, vil det å skrive for hånd kunne gi grunnlag for en samtale som den skrivende har med seg selv; «Det jeg har tenkt, kan jeg iaktta rett foran meg, på papiret. Og så kan andre lesende få ta del i det jeg har tenkt.»
Jo mer funksjonell håndskriften er, desto større rom for den skrivendes refleksjon underveis. Skriving er en kunst som først må erobres, og så øves.
Har håndskriften en fremtid?
Kunsten å sykle uten støttehjul er frigjørende, men hvem kjenner seg vel ikke igjen i den raske tastaturteksten, som ved gjennomlesning ofte viser seg altfor lettvint?
Noen forfattere fremhever at for dem gir håndskriftens omstendelighet en nødvendig motstand i deres eget skrivearbeid. Den amerikanske forfatteren Paul Auster forteller at hans bok 4321 fra 2017, på nesten 1000 sider, er først skrevet for hånd. Så hvilken rolle har hånden? Blir samtalen med meg selv påvirket av at jeg skriver for hånd? Mye tyder på at når hånden er medarbeider i teksten, så foregår det en ubevisst redigering av teksten mens man skriver, det vesentlige blir prioritert.
Det er nå veldokumentert at håndens finmotoriske og avanserte medvirkning i skriveprosessen har betydning for forståelse og ferdighet i skriveutviklingen. Studier viser at barn, men også voksne, husker bedre og har større læringsutbytte når det skrives for hånd enn når innlæringen foregår på tastatur.1
Den tenkende hånden
Håndens finmotorikk er rikere enn vi aner. Helt nylig har en svensk-fransk forskergruppe vist at om man lar hånden gjøre et arbeid med et redskap, så gir det en umiddelbar bedret forståelse for oppbygging av setninger, for språkets syntaks. Men ikke nok med det, forskerne fant ut at effekten også går andre veien; arbeid med syntaks styrker håndens arbeid med redskaper. 2 Aristoteles ser ut til å få rett med sitt utsagn: «vi lærer med hånden».
Håndskrift i skolen
Når syvåringene skriver HESTEN HOPPER, med kraftige, fargesterke bokstaver, så er de konsentrert om det å tegne formene, de store bokstavene, side ved side. Dette er en sansemettet billedbearbeiding, hvor alle, også de som lenge har kunnet lese, har et arbeid å utføre.
Etter denne gylne bilde-, klangperioden skrives det ord og små setninger, og mange barn, som ikke allerede kan lese, vil kunne få tid til å hente lesekunsten ut av en slik tegnende skriving. Så står de små bokstavene for tur. Ordene skal bli setninger, og skriften skal etter hvert bli sammenhengende og flytende. Da er utforming av bokstavene ikke lenger tegning, men skriving. For å lette lesning av boklig tekst, har det i steinerskolen vært tradisjon for å la de trykte bokstavene være forbildet for utforming av de håndskrevne minuskler. Det ser ikke ut til at det er noen god begrunnelse for dette. De barna som skal knekke lesekoden, får best hjelp av de store bokstavene, versalene, og når koden først er knekket, så er det dobbelte bokholderiet med både store og små bokstaver en langt mindre utfordring. Men for utvikling av sammenhengende skrift vil det kunne ha betydning hvilke bokstavformer som velges. De enkeltstående bokstavene bør utformes uten innebygde skrivemessige vanskeligheter, slik at skriften best mulig kan skråstilles og bli sammenhengende. Det var slike formkvaliteter som en gang gjorde at kursiv italic på kort tid utkonkurrerte den gotiske håndskriften. Når læreren vet at klassen skal frem til Shakespeares skrift, så vil det kunne gi formmessige føringer for bokstavene som introduseres i småklassene.
Personlig skrift – hva er nå det?
I renessansens England, på den tiden da den dynamiske håndskriften bredte om seg, kunne ordet caracter få betydningen en persons håndskrift, og diverse uttrykk med ordet self blir mer vanlig i brev og litterære tekster. En slik forsterket selvbevissthet vises for eksempel også i den nye tidens utforskning av sentralperspektiv i malerkunsten: «Jeg tegner det jeg ser, der jeg står.» I dagens offentlighet dukker temaet håndskrift bare en sjelden gang opp, og da i kriminalsaker: Kan skriften avsløre noe? En forfalskning? Kan den fortelle noe om en mistenkt?
Fjortenåringen vil også kunne stille seg spørsmål: «Min håndskrift, når fikk jeg den? Er det den skriften jeg har nå som er min personlige skrift? Hvordan lærte jeg den? Har jeg vært med å forme den selv? Eller er den bare blitt slik, gjennom bruk? Teksten jeg har skrevet forteller nok noe om meg, og skriften formidler et bilde, men bare av det som har vært. Jeg kan forandre min håndskrift, og meg selv.» Fremtiden har alle muligheter.
Min erfaring er at i klassens arbeid med kulturhistorien kan skriftøvelser være en god håndverksmessig bearbeidelse av fortellerstoffet. Når elevene gir seg i kast med kileskrift, hieroglyfer, hebraisk, arabisk og gresk skrift, norrøne runer, romerske majuskler, Gutenbergs trykktyper og til slutt renessansens «moderne» håndskrift, så får de også mange anledninger til å betrakte sin egen skrift på nytt.
Skolen – et sted for kunst
Ungdommens og frihetens sjefsideolog fra de opprørske sekstiårene, Herbert Marcuse, formulerte sitt politiske testamente i boken «Den estetiske dimensjon», fra 1979. Få hadde den gang en anelse om den digitale tsunamien som skulle komme, og det er tankevekkende at hans budskap blir mer aktuelt for hvert år som går.
«I vår del av verden», sier Marcuse, «har vi en tankefrihet som ikke blir benyttet – vi lar massemediene tenke for oss. Hvis åndslivet skal kunne tenke utover teknokratenes baner, er den estetiske dimensjon vårt eneste alternativ. Det kunstneriske er vår mulighet til å holde den avstand til systemet som tillater selvstendig refleksjon, som igjen er første skritt på veien til frie handlinger og samfunnsmessig ansvar. Massemedia-kulturen, som gir seg ut for å være et bindeledd i et fellesskap, er ikke kultur, men kollektiv anestesi.»
I menneskenes dagligliv opp gjennom historien har hånden vært i ustoppelig og svært mangfoldig virksomhet. Men om samfunnet ikke lenger etterspør et godt håndlag, så er det skolen som må pleie håndens skikkelighet. Den menneskeformende, handlingsbårne læring er blant skolens fremste oppgaver, og i skolelivets særdeles viktige kunst- og håndverksmessige praksis har håndskriften en naturlig plass.
De fleste illustrasjonene er tidligere publisert i boken Kunst og undervisning i Steinerskolen av Hanne Weisser, Cappelen Damm Akademisk, 2020.
Note 1:
Eva Ose Askvik, Ruud van der Weel og Audrey van der Meer: The Importance of Cursive Handwriting Over Typewriting for Learning in the Classroom: A High-Density EEG Study of 12-Year-Old Children and Young Adults. Frontiers in Psychology, 2020. Doi.org/10.3389/fpsyg.2020.01810
Note 2:
Tool use and language share syntactic processes and neural patterns in the basal ganglia.
https://www.science.org/doi/10.1126/science.abe0874
Kilder
Johannessen, Knut Den glemte skriften – Gotisk håndskrift i Norge. Universitetsforlaget, 2007.
Håndskrift er bedre for hjernen enn digital skriving https://forskning.no/barn-og-ungdom-hjernen-ntnu/derfor-blir-barn-smartere-av-a-skrive-for-hand/1742792
https://www.science.org/doi/10.1126/science.abe0874
Jackson, Donald Skrivekunstens historie.
Tiden Norsk Forlag, 1982.
Martin, Judy The Complete Guide to Calligraphy.
Quill Publishing Limited, Oxford 1984.
Johansen, Anders Samtalens tynne tråd.
Spartacus Forlag, 2003.
Marcuse, Herbert Den estetiske dimensjon. Gyldendal 1980.
Lundborg, Göran Handen i den digitala världen.
Carlsoons Bokförlag, 2019.
