Allerede ved fødselen kastes vi inn i kulturelle prosesser som former kjønnsroller, påvirker kjønnsidentitet og virker sterkt inn bl.a. på vår selvfølelse og tro på hvilke muligheter og begrensninger vi har i verden. Hvordan er barnehagen og skolen relevant i denne sammenheng, og i hvilken grad preges steinerpedagogikken av kjønnsnormer? Dette er spørsmål jeg har stilt meg i møte med steinerskolen.
Det forskes dessverre lite på steinerpedagogikk. Kjønnsnormer i steinerskoler og steinerbarnehager er et temmelig uutforsket felt. Nettopp derfor leste jeg med interesse doktorgradsavhandlingen I föranderliga och slutna rosa rum; en etnografisk studie av kön, ålder och andlighet i en svensk waldorfförskola (Ôrebro studies 2012) av Sara Frödén. Gjennom bl.a. observasjon og intervjuer utvikler hun kunnskap om hvordan den materielle og romlige utformingen, sammen med de overgripende pedagogiske intensjonene bidrar til «görandet av kön» i barnehagen.
I samtale med pedagogene ble hun fortalt at intensjonen var å gi barna rom for å skape indre bilder og historier uten påvirkning fra media eller «de voksnes bilder». Det begrensede utvalget av gjenstander og den rolige orden hang sammen med det pedagogiske hovedanliggende: Barnas fantasi skulle stimuleres av enkle materialer og gjenstander. I tillegg til å stimulere til frilek, var hovedmålet å gjøre de voksenstyrte aktivitetene så interessevekkende at barna skulle få lyst til å delta. Det fantes ingen mobiltelefoner, aviser, radio, tv, nettbrett, pc’er og plastleker, og bare få bøker og bilder, kun tre- og ull-leker, silketørklær m.m.; med andre ord få eller ingen referanser til populærkultur. Barnehagen fikk derfor et tydelig særpreg som skilte den fra de fleste andre steder. Barnehagebarna hadde som barn flest også erfaringer fra dataspill og tv, starwarsleker og lignende, men holdningen hos pedagogene var at barna trengte å «leke det ut av seg» slik at de ikke ble «låst» i sterke inntrykk fra media m.m. Selv om de pedagogiske intensjonene ikke handlet om kjønn, fikk denne tydelige avgrensningen fra omverdenen, barnehagens fleksible og mobile inndelinger for lekemuligheter (dvs. ikke noe eget dukkerom/snekkerrom m.m.) og fraværet av populærkultur, likevel konsekvenser for barnas måte å spille ut kjønn. For dette tilsynelatende «kvinnelig universet»; rosa trevegger, ull-og treleker, fast rytme med husarbeid, baking og vasking var faktisk et sted der kjønn ikke kom i forgrunnen: Snarere foregikk en (mer eller mindre) ubevisst nøytraliseringsprosess, som gjorde både biologisk og kulturelt kjønn irrelevant, påpeker Frödén.
Opprinnelig var planen å forske på hvordan en tilfeldig utvalgt steinerbarnehages materielle og romlige dimensjon, sammen med de pedagogiske intensjonene, bidro i de kulturelle «kjønningsprosessene» som fant sted der. Imidlertid virket kjønn å være mindre relevant i det direkte observasjonsmaterialet, og i stedet ble begrepet om åndelighet mer fremtredende. I så måte var det et gjennomgående holistisk menneskesyn som preget de pedagogiske intensjonene: Barna ble sett på som kroppslige, åndelige og sjelelige individer, mens kjønn ikke ble spesielt vektlagt. Frödén innrettet derfor sin forskning mot hvordan et begrep om åndelighet og det holistiske menneskesynet relaterte seg til kjønn og barn i steinerbarnehagen.
Ritualer, repetisjon, rytme og prosess i barnehagen
Pedagogene hadde en idé om at barn har behov for rytme for å bli «forankret til jorden». Tanken var at det å følge rytmen i naturen gjennom året, fører til at barn «jorder seg» og erfarer seg selv i en større sammenheng. Barnehagens års-, måneds- og dagsrytme hadde sammenheng med en større syklisk livsoppfatning som også knytter seg til tanken om mennesket som en «inkarnerende» skapning (altså knyttet til tro på reinkarnasjon, forf. anm.)
Adventsspiral, Mikaeli, høstfest og St. Martins lyktefest kan regnes som ritualiserende praksiser: De er ikke-hverdagslige, tilbakevendende årlige riter og passasje-ritualer. Rituelle elementer, regelbundne innslag i dag- og ukerytme, slik som vått-i-vått-maling, måltider, rydderitualer og bursdagsferinger med fortellingen om «jegets inkarnasjon» og barnets skytshelgen, ble ansett som måter å gestalte åndelighet i barnehagen. Ritualiseringen medvirket til å skape ro-givende og estetiske opplevelser, skriver Frödén, som ikke tar stilling til åndelighetens innhold, men kun vurderer hvorvidt den medfølgende praksisen innvirker på kjønnsidentitet og rolleforventninger der og da.
Virksomhetens rytme, samt de rituelle- og ritualiserende praksisene bidro til det Frödén har valgt å kalle en «situert kjønnsavkodning» (en slags kjønnsnøytraliserende- eller åpnende prosess) bl.a. ved at alle barn uansett kjønn bidro med entusiasme i de vokseninitierte aktivitetene og husholdsgjøremålene. Pedagogene utførte aktiviteter og oppmuntret alle barna til deltakelse. Det var utelukkende kvinnelige pedagoger som drev hele virksomheten og utførte også utenomhuslige aktiviteter, som tradisjonelt betraktes som maskuline, slik som trehåndverk, skigåing, vaktmestersysler og vedhenting. Det kan høres merkelig ut at pedagogene bidro til «kjønnsavkoding» gjennom å kontinuerlig utføre nødvendige aktiviteter for driften, men det ble umulig å gjøre en entydig kopling mellom pedagogens kjønn og de ulike aktivitetene som ble utført.
Normative vurderinger, slik som «den er fin, eller «nå var du flink», ble ikke brukt, men arbeidsprosesser ble vurdert: «Du har jobbet bra!» Bilder ble sjelden satt opp på vegger, for barna skulle slippe sammenligning av resultater. Den frie leken ble ansett som «barnas arbeid» og skulle ikke være initiert og styrt av voksne. Barna skulle «skape ut av seg selv» i leken, og pedagogene understreket bl.a. at det var viktig at barna hadde passende klær, f.eks. ikke dinglende smykker.
Et eksempel på den «situerte kjønnsavkodingsprosessen» er bruken av pastellfarger: I samfunnet for øvrig er pastellfarger oftest markører for femininitet, mens i steinerbarnehagen er de koblet til åndelighet: Gutter får navneskilt med f.eks. rosa og bruker rosa lekegjenstander. Fargenes åndelige og emosjonelle kraft er ansett som viktigere enn kopling til maskulinitet eller femininitet, skriver Frödén. Pedagogene gjorde ikke barna oppmerksomme på at de agerte «kjønnsoverskridende» (eller stereotypt) ved å irettesette eller være forundret over deres preferanser eller handlinger. Det virket som barna utviklet en relasjon til farger som ikke knyttet seg til kjønnsnormativ symbolikk. Det var imidlertid ikke noe mål å få gutter til å like rosa, men å gi alle barna en meditativ stund, der de kunne relatere til fargene på et åndelig og sjelelig plan. Heller enn kjønn, var både det fellesmenneskelige og det unike hos hvert barn i fokus.
Et holistisk perspektiv
Frödén hevder altså at den «rosa, lukkede barnehagen» som ved første blikk kunne virke feminin, var preget av et holistisk perspektiv på mennesket der åndelighet var viktigst, ikke kjønn, men hun understreker at praksisen hadde en uintendert innvirkning med relevans for kjønn: Det virket som den åndelige grunninnstillingen førte til et rikere utgangspunkt for identitetsutvikling, som ikke dyttet individene inn i ensidige, kjønnsbaserte utviklingslinjer.
Frödén har valgt å fokusere på banehagepraktikken – men hun skriver avslutningsvis at det ville være interessant å se på steinerskolepedagogikken og det «holistiske» menneskesynet på et teoretisk plan og undersøke koplingen mellom åndelighet og kjønn der også. Spørsmål rundt oppfatningen om menneskets sjelelige jeg som inkarnerer i den fysisk kjønnede kroppen, men er kjønnsløs i sin karakter – samt idealet som omfatter at individet skal integrere både det mannlige og det kvinnelige i seg selv, er aktuelle som nye forskningsfelt, skriver Frödén mot slutten av sin avhandling. Jeg antar at dette er tema i deler av Steiners antroposofi. Det ville være interessant å finne ut hvordan en slik åndelig holdning eller overbevisning eventuelt viser seg i pedagogisk praksis i steinerskolene.
Spørsmålet om steinerskolens åndelige utgangspunkt og pedagogiske praksis tilbyr et åpent og inkluderende skoleslag sett fra et likestillings- og kjønnsperspektiv, eller om det motsatte er tilfelle, er svært viktig å forsøke å finne svar på. Er steinerskolene «kjønnsblinde» og sementerer tradisjonelle kjønnsroller, eller er steinerskolene tvert imot et av få steder hvor ulike valører av kjønnsidentiteter blir respektert og det er mer rom for ulikhet og individualitet? Enten svaret blir det ene eller andre, er det av stor samfunnsmessig betydning å utvikle kunnskap om dette. Slik kunnskapsutvikling ville kunne bli en ressurs for steinerskolens legitimeringsgrunnlag, for dens videre utvikling og samfunnskommunikasjon. Jeg ønsker å arbeide videre med dette temaet og bidra til dialog om kjønnsroller, identitet og likestilling i steinerskolene og jeg vil skrive en oppfølgende artikkel om dette temaet til Steinerbladet.
Kilder
Sara Frödéns avhandling I föränderliga och slutna rosa rum: en etnografisk studie av kön, ålder och andlighet i en svensk waldorfförskola kan bestilles fra Ørebro Universitet eller lastes ned her: http://oru.diva-portal.org/smash/record.jsf?pid=diva2%3A511708&dswid=-9079
Foto: Freddy Wike