Hvordan kom dere på å reise på leir til Latvia?
– Det var sånn, forklarer Hauk, – at i fjor sommer fikk jeg veldig lyst til å dra til et annet land fordi jeg ville lære engelsk. Og da lette vi litt rundt og fant den campen i Latvia. Det var i januar. Først ville jeg reise helt alene, men så tenkte jeg at det var lurt å ha med en venn første gang. Så da spurte vi Jonathan og han fikk lov. Det er jeg glad for.
– Det er jeg også, sier Jonathan.
– Vi gleda oss i over et halvt år.
– Jeg grua meg litt også.
Husker du hva du grua deg til?
– Jeg vet ikke. Jeg bare … hva skal man si.
Følte at jeg grua meg litt.
Jeg syns ikke det er så rart. Grua du deg så mye at du egentlig angra og ikke ville dra?
– Nei, er du gal!
– Vi fikk jo vært i et annet land!
Og snakket engelsk! Det var jo det som var hele meningen!
Hvordan var det å reise alene?
– På veien ned reiste vi med foreldrene til Jonathan. De fulgte oss dit. Men vi reiste hjem alene. Det var ikke skummelt i det hele tatt. Jim og Liva fulgte oss til flyplassen. Det var mange som skulle reise med fly.
– Liva var skikkelig grei. Hun var sjefen på campen. Hun var morsom. Var de egentlig kjærester, Hauk?
– Ja, de var det. Jim var også morsom.
– Og snill. Han ga oss en banan og en sjokolademelk og en pølse på flyplassen.
Og det var noen norske der som lurte på hvor vi hadde vært. De syns det var skikkelig kult.
Det skjønner jeg! Men kan dere fortelle litt om selve campen også?
Opplagt et litt klønete spørsmål, for nå snakker de i munnen på hverandre:
Om ulike aktiviteter hver dag. Kanopadling til en øy der de fant en megastor stein som bare sto der med stearinlys rundt og rødt glass og gull som dekka for vinden. Om den fantastiske frokosten med minst fem skiver hver dag, og bærtur i skogen. Om bading og om fotballkampen der Jonathan gikk ego, som betyr å drible, og han voksne som ropte Hey, you need to pass the ball!
Om Mathilda på storskjerm og tur til butikken med de to kinesiske jentene. Om han fra USA som var rågod i fotball og han fra Litauen som tok salto begge veier, han fra Italia som ville lære norsk og sa gud nachkt og om tøffe russere. Om det døde dyret langs veien som ligna på en diger mus og kanskje het mule på engelsk og den voksne som brukte Google translate for at de skulle forstå. Og han som sa han kunne norsk og sa faen! Og om Billy the postman som delte ut brev. Om karnevalet og gode gigapølser til middag og om skyting med ekte pil og bue på blink der det som var sprøtt var at hvis du traff koppen som sto oppå blinken så fikk man en is, og hvis man traff minikoppen som sto oppå koppen så fikk man ÅTTE is og det var det en som gjorde!
– Og hestene! Jonathan, husker du hestene?
– Ja!
– Min var skikkelig egoistisk! Husker du?
Den ville bare spise kvister, og da han var ferdig slapp han de bare så jeg fikk dem midt i ansiktet!
– Og min begynte bare å løpe!
Det var et mareritt å ri de hestene.
– Jeg syns egentlig det var gøy!
Guttene blir stille. Smiler. Denne walk down memory lane satte full fart på erindringen, og det er tydelig at de husker det som bra.
Fikk dere noen venner?
Ja. Men vi har ikke kontakt med dem. Det hadde vi nok hatt hvis vi var på Facebook.
Skal vi oppsummere?
Morsomt og gøy og litt rart. Rart å bare snakke engelsk. Vi snakka mer engelsk enn norsk. Vi vil aldri grue oss for å reise på camp noen gang, verken på norsk eller engelsk. Og barna var rare. De var akkurat som oss, bare på latvisk!
Ville dere anbefalt det til andre?
– Ja! I alle fall for å lære engelsk.
Det er et bra sted for å lære engelsk.
– Et bra sted å være uansett.
Mer om leiren kan du lese på motherground.com
Dette er Hauk Brekke Kamfjord og Jonathan Korten. De er 10 år og går i femte klasse ved Lillehammer Steinerskole. I sommer var de 10 dager på leir i Latvia med WESP (World Exchange Summer Program) i regi av den waldorfinspirerte organisasjonen Motherground. De arrangerer leire for barn fra hele verden der målet er å lære, skape og å ha det gøy sammen i naturlige omgivelser og forutsigbare daglige rytmer og rutiner, inspirert av steinerpedagogikk.
Hauk smiler nederst i pyramiden den siste dagen på leir.
Alle foto: WESP