I dagens klasserom kan vi lett kjenne på maktesløshet, i møte med utfordrende adferd, ulike former for uro eller mistrivsel. Barns adferd er imidlertid alltid et utrykk for noe. Kanskje forteller de oss at det er vanskelig å følge undervisningen eller oppholde seg i klasserommet. Her gis vi som lærere, pedagoger og samfunn en spennende mulighet – til å forstå. Hvis denne forståelsen spinner ut av en dypere interesse for barnet, vil vi kanskje finne ny inspirasjon i vår pedagogiske tilnærming.
En slik tilnærming kan være å ta for oss den metoden vi allerede har for hånden, men å anvende den mer fordypende. Et arbeid med Steiners helsepedagogikk og med det Steiners beskrivelser av de helsepedagogiske polaritetene i kombinasjon med Steiners sanselære vil kunne gi en slik fordypning. Hva kan så helsepedagogikken, en snart 100 år gammel form for spesialpedagogikk, og Steiners sansepedagogikk tilføre dagens pedagogikk i en steinerskole?
Helsepedagogens forståelse av barnet
– den diagnostiske modellen
Steiners helsepedagogikk (tysk: heilpëdagogik) handlet om å forstå barnet utover symptomene. Dette innebar blant annet å sette seg inn barnets biografi og barnets sjelelige og kroppslige tilstand. Med tilstand mente Steiner at Jeg’et vårt og følelsene våre (sjelen vår) var kommet for langt inne i organismen (fastlåst). Motsatt kunne de være kommet for langt ut og på en måte sveve litt utenfor oss (utflytende). De ulike tilstandene ble beskrevet som polariteter; sammentrekkende eller utflytende, eller det fortettede og konsentrerte (punkt og krets), (Brown, 2016). Ifølge Steiner har vi alle de ulike tilstandene i oss. De forekommer da i ulik grad og hos de fleste mer som tilbøyeligheter, i det ekstreme kan de bli til tvangsmessig adferd på den ene siden eller uro og konsentrasjonsvansker på den andre.
Arbeid med sansene er en inngang til å forstå barnets polariteter. Å sanse betyr at noe virker på oss. Et barn som befinner seg i en ekstrem variant av de to polaritetene, i.e. autisme eller motsatt ADHD, vil ha ulike utfordringer med sansespråket. Det kan beskrives som at enkelte av sansene er tildekket og dermed skaper en ubalanse, (Brown, 2016).
Barn på autismespekteret kan for eksempel ha utfordringer med berøring (berøringssansen), mat (smakssansen) eller menneskeforståelse (jeg-sansen). Som pedagog kan vi forsøke å arbeide med disse sansene. Innsikten om at det handler om en pendelbevegelse, gir oss inspirasjon til å arbeide med tildekkede sanser på en måte som «drar» barnet mot den andre siden av pendelen. I arbeidet med «sammentrekkende» barn kan dette være å inspirere til utflytende maling eller følelsesladet musikk, eller at vi dyrker frem disse sidene i oss selv rundt barnet; vise følelser og mimikk, gestikulere. Målet er å skape en rytme og balanse mellom de to ytterlighetene, (Sieger, 2020, s. 53).
Steiner ber oss om å lytte inn i barnets tilstand og forsøke å se hvordan barnet forholder seg til sin tilstand. En mulig inngang kan være å spørre seg hvordan barnet forsøker å håndtere eller regulere seg. Ser det ut som det er vanskelig for barnet å holde seg på plass? Er barnet var det som skjer i klasserommet og må «passe på» alt som skjer eller er barnet veldig konsentrert og mindre opptatt av menneskene rundt seg? Hva er dette utrykk for; noe utflytende eller sammentrekkende? Hvilke sanser virker tildekket?
Vi kan også lytte inn i oss selv. Hvilke ytterligheter har vi og hvordan forholder vi oss til dem. Har vi selv funnet løsninger som hjelper? Når jeg er rundt mange mennesker, tar jeg inn mye og kan bli sliten etterpå. Jeg vet at det hjelper å ha mennesker rundt meg som er trygge og rolige, og at jeg kan begrense tiden jeg er sosial. Det samme vil gjelde for et barn. Et utflytende barn vil trenge en trygg voksen, som ikke nødvendigvis agerer på følelser og som hjelper til med begrensninger. Barnet trenger at vi hjelper dem å finne balanse.
Steiners beskrivelser av polaritetene og sanselæren er spennende på mange måter. Først og fremst bidrar disse to pedagogiske tilnærmingene til å skape et detaljert og fargerikt bilde av barnet, et bilde med mange lag som vi kan speile oss i og som fører til en sterk innlevelse i barnet. Innlevelse er viktig fordi det har noe å si for virkningen av det vi gjør. Når et «jeg» og et «du» kommuniserer sammen via sansene våre oppstår det som innenfor moderne psykologi kalles en intersubjektiv relasjon, i mellomrommet mellom et «Jeg» og et «du» en felles usynlig dialog (se: speilnevroner). For barnet er dette mellomrommet blant annet en mulighet for utvikling og evne til selvregulering.
Steiners sanselære kan m.a.o. beskrives som en fordypning i «menneskets inter-subjektive dimensjon», (Texier, 2021, s. 291). Et slikt «handlingsfelt» i relasjon med barnet forplikter. Steiner beskrev betydningen av relasjonen mellom barnet og pedagogen i arbeidet med utfordringer eller hemninger, at den skulle bygge på en dyp interesse for barnet og en medfølgende medfølelse, (Edlund, 2010). En slik medfølende interesse, som Steiner beskriver, tenker jeg er viktig, fordi den kan hjelper oss å handle etisk ut ifra forståelse for barnets intensjoner og vilje, (Haakstad, å.u.).
Arbeid med polaritetene og sansepedagogikken i dagens steinerskoler
Steiner beskriver hele 12 sanser og hvordan de påvirker og overlapper hverandre. Sanselæren er en naturlig del av steinerpedagogikken og noe vi burde bruke tid på for å fordype pedagogikken. Er det kanskje enkelte sanser vi bør vektlegge mer enn før? Berøringssansen, som vi finner i alle sansene, bevegelsessansen som er knyttet spesielt til språksansen og livssansen, som forteller oss at kroppen vår er vår – et jeg og ikke et «det».
I tillegg til dette arbeidet vil omgivelser som er mest mulig forutsigbare, overkommelige og meningsfulle være viktig, ikke bare for dem med ekstreme tilbøyeligheter, men for alle –barn og voksne. Vi har alle ulike polariteter i oss, i ulik grad. Hvor vi befinner oss i polaritetene vil variere med dagsform, sykdom eller hendelser i omgivelsene våre. Et klasserom som er mer tilpasset at vi er mennesker med ulike forskjeller og ubalanser vil være godt for alle.
Fremtidens sanser og fremtidens
pedagoger
Når enkelte sanser er i ubalanse eller kanskje også svekket, kan vi spørre oss hva det innebærer. Er det bare negativt eller kan det også dreie seg om en naturlig utvikling av sansene? Kanskje er noe av svaret at det vil avhenge av hvilke sanser som utvikles eller svekkes. Jeg vil tro at mennesket dypest sett er, og skal være, i en relasjon med andre for å utvikle seg videre åndelig og moralsk. Brister i sanser som er viktige for intersubjektiviteten vil da være interessante å se på. Kanskje skal vi våge å se på sansearbeidet og de såkalte diagnosene i skolen i dag på nye måter.
Litteratur:
Brown, R. M. (2016). The ladder of the seven life processes. Lindisfarne Books, Massachusetts.
Edlund, B. (2010). Kulturøyer: Antroposofiske tiltak for mennesker med spesielle behov 1924–1990. Antropos Forlag, Oslo.
Haakstad, H (å.u), Etisk individualisme – situasjonsetikk, Dialogos.
Siegers, S. S. (2020). Möjlighet til ett rikt liv. En introduktion till antroposofisk socialterapi. Wrå forlag och bokhandel Vidar, Järna.
Steiner, R. (2007). Det helsepædagogiske kursus (2. utg.). Jupiter forlag.