Himmelen på jorda

Kristine Høiland har arbeidet med jorda, med dyr og med mennesker. Alt i søken etter en forklarende, høyere mening.

Døren står åpen, der vi kommer for å møte Kristine Høiland, i Kristensamfunnets kirke i Oslo. Det står vifteovner på, og det må luftes ut og tørkes opp, for det er fukt som over år har trengt inn og ødelagt bygget. Men Kristine er ved godt mot, nytilsatt menighetsprest som hun er på andre året, og hun forklarer: Det skal bli ganske annerledes her, med total renovering. Eksteriøret, med den massive borgliknende muren, skal endres. Men selve kirkerommet forblir som det er; det er heldigvis uten skade.

Hvor mange tilfeldig forbipasserende vet at det ligger en kirke her? Og hvor mange vet i det hele tatt hva Kristensamfunnet er? Wikipedia sier: Kristensamfunnet praktiserer en form for kristendom som baserer seg på en humanistisk grunntanke, og på Rudolf Steiners gnostiske tanker om kristendom. Kristensamfunnet har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer lærefrihet for prestene.

Det er ikke en kirke som roper om at den finnes til, dette. Kirkerommet, som Kristine med ærbødighet viser inn i, er ikke synlig i den ytre formen; det er et indre rom inn mot bakkeskråningen. Rommet er lunt og favnende, med de karakteristiske goetheanistiske formene og fargene. En fargeskala mot det fiolette, den mest åndelige fargen, ifølge Steiner.

– Jeg har selv gått en lang vei for å komme hit, sier Kristine. – Da jeg kom her som alminnelig søkende, satte jeg meg først på bakerste rad. Det tok tid og indre bearbeidelse, det å flytte seg fremover på radene. Selv etter endt presteutdannelse – å skulle iføre seg casulaen og ta de tre trinnene opp til alteret for å utføre sakramentene – så tenker jeg: Er det virkelig jeg som skal utføre dette?

Oppvekst

Kristine kommer fra bibelbeltet Jæren, men fra den ikke-religiøse delen: – Vi var et splittet samfunn. I klasserommet satt barna fra det religiøse miljøet nærmest veggen og strikket til basarene, mens de sekulære rabagastene satt ved vinduene. Jeg satt i begynnelsen midt i rommet, men etter hvert flyttet jeg over til vindussiden.

Hjemme hos oss var det ingen religiøsitet. Far var ateist, enda han var den eneste jeg kjente som hadde lest hele Bibelen. Han trengte det for argumentasjonens skyld, sa han. Og mor bestred ikke det han sto for. Hun kom fra en gård, men hadde vel luket nok i sitt unge liv, der hun møtte far, proletar og kommunist, i de glade maidagene 1945. Det var ikke mye han hadde å by henne, da. Han kom fra fattige kår og var stasjonsarbeider på Nærbø stasjon. Men han leste og hadde alle klassikerne i bokhylla og ble aktiv i politikken på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Mor fikk seg etter hvert arbeid innen helsesektoren.

På Jæren er det uansett livssyn noen leveregler som gjelder: Nøysomhet, arbeidsomhet og plikt. Som den eneste jenta i en søskenflokk på fire hadde Kristine noen frie barneår, det var i gata de levde, og i trærne, og hun var høyt og lavt, og hun spilte håndball og fotball. Men fra et tidlig tidspunkt følte hun en manglende hjemhørighet i dette jærske.

På videregående får hun en kjæreste. Han kommer fra en lærerfamilie; en annen kultur. De går turer i fjellet sammen. Like viktig er at hun blir med i Natur og Ungdom, hvor hun utvikler et engasjement.

Etter videregående tar hun kunst- og håndverkslinjen på Seljord Folkehøyskole; igjen noen andre impulser enn de hjemlige. Hun blir klar over at hun må ut, bort hjemmefra, noe som ikke alltid var så vanlig blant de jevnaldrende.

Landbruk

Men noe må det jærske jordbrukslandskapet ha gitt henne med som bagasje, der hun søker seg opp i fjellheimen, til Dovre og en jobb som avløser på tre gårder.

– Jeg hadde aldri før melket en ku, men det å komme dit i fjøset: tjuefem kyr, og helt stille der jeg lister meg inn, snuser inn den gode lukta, starter opp så smått. En melkemaskin skal i gang, det klirrer i en kjetting, så kommer et mø og et til, og snart rauter hele flokken, og de reiser seg. Så er det å sitte med kinnet mot en varm kumage inntil maskina får tynt ut det siste.

Dette livet, med å kjøre traktor og kløyve ved, og hjelpe til med geitefødsler, jo, det er meg. Bonden er en dovregubbe med hender som to spadeblad, og han får dem ikke inn for å hjelpe killingen ut. «Kjenner du to klover», spør han meg. «Kjem de fra samme retninga? Prøv å dra dem ut.»

Som jeg beundrer bøndene. De står i en meningsfull arbeids- og livssituasjon. Og jeg, jeg skulle bli bonde.

Kristine drar til Sogn jord- og hagebruksskole. Og får der noen gode venner, og de bor i kollektiv og dyrker de samme idealistiske holdningene. Og de dyrker jorda. Slik blir hun agronom. Gjennom en bekjent får hun så tilbud om den ene av to gårdsbestyrerstillinger ved Helgeseter helsepedagogiske hjem og skole, like utenfor Bergen. Her driver hun økologisk jordbruk med hest og vogn.

– Så kommer jeg en sommerdag gående opp gårdsveien foran hovedhuset med hesten, og der, fra et vindu i andre etasje toner en operaarie mot oss. Innenfor ligger en gutt med vannhode, det vet jeg, og det er hun som pleier å gi ham massasje, som synger for ham. Jeg stanser opp, himmelfallen: Hva er det med disse antroposofene som vet å behandle et menneske slik?

Fra før var jeg vant med behandlingsinstitusjoner der mor hadde jobbet og jeg selv hadde hatt ekstravakter. Dette var oppbevaringsinstitusjoner; murblokker i rekke. Her på Helgeseter var det vakkert, og det var en verdighet i alt. Vi hadde alskens husdyr, og sauene slapp vi bare rett til fjells. Men Kristine bodde ikke selv på Helgeseter, for det er ikke slik der som på camphillstedene. Hun bodde i Bergen by, hadde en kjæreste og i fritiden danset de folkedans. «Hele denne tiden i Bergen forkommer meg som en eneste dans. En deilig frihetsfølelse.»

Økologi

Kristine er på vei til noe, men hun vet ikke hva. Vet bare at nå handler det om landbruk. Hun begynner på sivilagronomutdanningen på Ås og finner igjen et inspirerende miljø. Blir med i grupperingen Frie Fantastiske Feminister, og de stiller sju jenter til valg til styret i Studentersamfunnet og vinner selv om de ikke har noen partipolitisk forankring. «Avisa Klassekampen kalte oss rødgrønne. Vi ville iallfall påvirke utdannelsen i økologisk retning.»

Kristine valgte en fagkrets bestående av økonomi, administrasjon og organisasjonsutvikling. Og hennes første jobb som sivilagronom var som saksbehandler i det økologiske samvirket Debio. Her er både økologiske og biodynamiske bønder med, og «hver gang jeg kom til en biodynamisk gård, opplevde jeg en helt særegen stemning. Som om bonden hadde hentet sin viten fra høyere vidder eller dypere grunn.»

Ja, hva er det med disse antroposofene? Hun spør og graver: Hvorfor driver du sånn og sånn? Hun prøver å lese Rudolf Steiners landbrukskurs, men forstår ikke så mye. Får i gave en bok om grunnleggeren av Kristensamfunnet, Friedrich Rittelmeyer, og blir fascinert av det store alvoret, men det blir med det. «Og uten de teoretiske forklaringene var jeg vel egentlig åpen og fri.»

Så møter hun en mann, han er veterinær, og de bor først sammen i Oslo, der sønnen Aslak blir født, men flytter så til Nesna på Helgelands­kysten. «Nordlendingene er et fritt folkeferd, for der satt vi og leste avisa, og så ringte det på, og ville vi ikke komme og spise ’færsk fesk’, og det ville vi jo, om en times tid, klokka halv to om natta.»

På Nesna blir så Torolf og Ane født, og det blir arbeid som plan- og miljøleder, og så tar hun pedagogikk ved Høyskolen: «Men det ble ingen god eksamen.» De bor på Nesna i tre og et halvt år, så går turen sørover til Lillehammer. «Da jeg nærmet meg byen, slo det meg: Her hører jeg til. Så motsatt Jæren og alle andre steder jeg hadde bodd; med hvit vinter og høye vidder.»

To år senere skiller hun og barnas far lag. Hun er i gang med et større prosjekt for Landbruksdepartementet med å øke den økologiske omsetningen og hun er daglig leder i Biodynamisk forening og redaktør for deres blad, Herba. Og hun er torgkone. Det blir lange dager.

Impulsene fra Steiner

På et tidspunkt, mens Aslak gikk på en lokal barneskole, ble det klart at Steinerskolen ville være bedre for ham, og alle barna ble etter hvert elever der. Og fordi Torolf slet med atopisk eksem, satt Kristine en dag på venterommet hos en homoepat på Lillehammer, og med ett slår det henne igjen: Hva er det med disse antro­posofene? Først bare utfra en stemning, de velkjente fargene og tingene i rommet, men så i møtet med ekteparet som driver klinikken, Eike og Trygve-Olaf Lindvig. Det er noe de har fatt i som er av uant betydning.

Hun får låne en bok av Rudolf Steiner, Kristendommen som mystisk kjensgjerning. Ligger oppe om nettene og leser, og er, endelig, fullstendig hjemme. Ikke at det er alt hun skjønner, men alt gir gjenklang utfra hennes erfaringer.

Nå tar hun noen turer til Oslo, og sammen med en god venninne fra studietiden oppsøker hun Kristensamfunnets kirke. «Der sitter vi på bakerste benk, begge like undrende.» Kristine leser mer av Steiner, men det er stadig en oppvask og en klesvask å ta, og det hun tar til seg, handler først og fremst om en måte å være i livet på.

I arbeidssammenheng handler det om å samle trådene og gjøre én ting. I tre år er hun leder for et nasjonalt pilotprosjekt for økologisk omsetning, «og Coop Lillehammer blir størst på det økologiske i Norge». Men på et tidspunkt merker hun at hun står for mye alene med alt, og hun trenger et miljøskifte. Hun finner en annonse for et lærervikariat i Gausdal, og vips er hun ansatt. «Så fint dette var, å få jobbe med ungdom!» Hun blir i den jobben i to og et halvt år, og senere hen i fire år. Hun underviser i en rekke fag, men mest norsk. «Dagens unge, de er så høflige og vennlige, og de vil arbeide. Og være på like fot med oss voksne.»

Så får hun en innskytelse, eller en utkallelse, retter hun, i alt dette som hun nå står i på Lillehammer. Og det handler om noe større, et annet sted. Hun reiser til Kristensamfunnets stevne i Finland sommeren 2005. Der møter hun sin Niels.

«Min største kjærlighet», sier hun. Han er dansk, arbeider ved universitetet i København, «vi har vært sammen siden. Frem til da hadde jeg alltid kjent på en ensomhet.»

Til prest

Men Kristine er på vei til noe mer. Og Niels støtter henne der hun søker Kristensamfunnets presteseminar i Stuttgart. Hun bor fortsatt på Lillehammer, og Niels med henne der, når han ikke må være i København. Hun får ordnet det slik at hun kan være halve året i Stuttgart og ellers jobbe hjemmefra med innleveringer.

Det er klart at dette ikke bare er gøy: – Det var en sårbar situasjon i forhold til barna. Og litt av en utfordring, der i Stuttgart. Ikke kunne jeg særlig mye tysk, og nivået på undervisningen var utrolig høyt, selv for en med tre utdanninger bak seg. Det som hjalp, var studentmiljøet; vi var 25 på første året som til sammen representerte 17 språk. Det ble mange ulike referater fra samme forelesning. Og jeg hanglet meg gjennom det faglige. Men i det menneskelige var jeg helt med. Vi lærte av hverandre, alle, at det er mer som forener oss enn som skiller, gleder som i sorg. Uansett var det ikke det faglig intellektuelle som sto i fokus for oss, men impulsen vi kom der for å bære. Det andre året kom imidlertid kvalene: Hørte jeg hjemme i en slik konservativ, mannsdominert organisasjon?

Etter det andre året dro Kristine tilbake til lærerjobben i Gausdal. Hadde det bra der, og med barna og Niels. Trenger hun å jage etter noe mer? En dag leser hun en avisartikkel om et bilde som ble funnet på en auksjon i England, og som viser seg å være malt av Leonardo da Vinci, Kristus Salvatore Mundi.

Det viser Kristus som gjør en velsignelse med høyre hånd, og med venstre holder en gjennomskinnelig kule. «Vår forvandlede klode», sier Kristine. «Det slo meg da jeg så det».

Hvilket stoff er det i Leonardos runde kule, undrer Kristine i en tekst hun siden har skrevet: Kanskje det består av våre ønsker og vår vilje til å gjøre det rette, og våre varme følelser for alt som lever. Kanskje våre idealer skaper en substans som verdens frelser trenger for å skape videre. Bonden ser ofte langt fram i sin planlegging. Grøden på en åker eller et jorde er gjerne gjennomtenkt mange år framover, og gården skal helst være i bedre stand når man gir den videre enn da man selv overtok den. Slike lange tanker kan bære idealene gjennom gode og mindre gode år, også for den som arbeider med annet enn jordbruket. For idealer er åndelige impulser som gis oss i håp om at vi skal ha kraft og mot til å gjennomføre dem her på jorda. Slik blir vi medskapere, idet vi gir tilbake denne impulsen i jordisk forvandlet form.

For Kristine ga bildet personlig mening. Her hadde hun arbeidet over år med jorda, og deretter med ungdommer, og alt dreide seg om forvandling. Nå var tiden inne for henne, kjente hun. Barna var ute av redet, med unntak av Ane, som bestemte seg for å dra på utveksling. «Det ble et spesielt år: Ane i Amerika, Torolf i Danmark, Aslak i Oslo, Niels i København og jeg i Stuttgart. Men vi hadde jo skype og facebook.»

21. februar 2014 blir hun viet til prest i Kristensamfunnet og sendt til Oslo – for slik er det, man blir beordret ut. «De visste jo at jeg i det minste behersker norsk,» ler Kristine. Det har ikke vært lett for henne å ta på seg presterollen.

– I begynnelsen sa jeg til folk: jeg jobber her bare. Som vaktmester, var det noen som lurte. På en måte er jeg også det. Jeg merker at all erfaringen jeg har av praktisk og administrativ art, og med det å forvalte en medlemsvirksomhet, det kommer godt med her. Dertil skal vi være en stemme i samfunnet, og vi skal ikke minst bygge et felleskap der alle kan føle seg vel.

Og for det viktigste arbeidet som prest kan du aldri egentlig øve deg. Det blir til idet du gjør det.

Kristensamfunnet skal fornyes, i alle fall utvendig

I begynnelsen turte jeg ikke å si at jeg er prest.

Jeg er kanskje ikke jærbu av hjertet, men tre dyder slipper jeg ikke unna: nøysomhet, arbeidsomhet og plikt.

 

Foto: Hans Tarjei Skaare