Alle lærere vet at humor kan løse de vanskeligste floker og vekke begeistring for både fag og mennesker. Likevel er det ikke mye vi egentlig kan fastslå om humoren som fenomen, og av erfaring vet vi at det er en hårfin balanse mellom det som vekker latter eller glede, og det som slett ikke gjør det.
Latter er en urkraft, et uttrykk for en sinnstilstand som ikke trenger å beskrives med ord. Lydene taler et tydelig språk, og vi kjenner til mange dyrearter som har tilsvarende lyder, men vi vet ikke om disse dyrene ler, eller hva de da ler av. Som lyd kan vi anta at latteren er en ur-lyd, og at den til og med fantes før språket. Menneskets tanker om latter og humor lar seg nok ikke spore langt tilbake, men noe ble skriftliggjort allerede av de gode, gamle grekerne. Humoren var nemlig svaret på det meste:
Det var ikke mye moro forbundet med den opprinnelige betydningen av ordet humor; det kommer av gresk og betyr væske. Det var en samlebetegnelse på kroppsvæskene gul galle, sort galle, blod og slim, som man da trodde ble utskilt fra henholdsvis leveren, milten, hjertet og hjernen. Akkurat det at slim skulle bli produsert i hjernen, har alltid moret meg; det er jo litt logisk, ettersom nesen kan se ut til å virke som en slimkanal direkte fra hjernen… I dag vil vi kalle dette slimet for lymfe. Det var opprinnelig Hippokrates som utledet teorien om at alle sykdommer stammet fra en ubalanse i forholdet mellom disse væskene, og at kuren besto i å gjenopprette balansen.
Teorien hang sammen med den greske filosofis syn på verden som sammensatt av fire elementer; jord, luft, vann og ild. På hans tid var ideen om ubalanse i kroppsvæsker en revolusjonerende tanke, ettersom man til da regnet sykdom som straff, altså at den hadde en overnaturlig årsak. Om årsaken lå i kroppen selv, var det nødvendig å undersøke kroppen for å fastsette diagnosen.
Mennesket var et vesen med kropp og sjel, som to sider av samme sak, og hvis sjelen var sunn, var kroppen det også, og omvendt. Dette innebar at mengden av disse kroppsvæskene og ubalanse mellom dem kunne påvirke menneskets sinnstilstand og handlinger. Det er forklaringen på at legenes medisin mot alle former for sykdomstilstander i mange hundre år innebar å tappe ut det man regnet som et overskudd av kroppsvæske, enten ved årelating, avførende midler, utsvetting eller brekninger. På grunnlag av denne beskrivelsen har det blitt utledet en teori om menneskets temperamenter, nemlig at når de ulike kroppsvæskene får dominere, blir man preget av kvalitetene til disse væskene, og av mangelen på de andre. Temperament kommer av latin temperamentum og betyr riktig blanding. Slik ble det utviklet en teori om personlighetstyper. Skjematisert kan det se slik ut, men ingen mennesker kunne være rendyrket et eneste temperament, det er alltid en blanding av alle fire, der ett eller to får dominere:
Mennesker med kroppsvæskene i balanse, «godt humør» er ikke særlig interessante; det er når ubalansen melder seg, «dårlig humør» at de utmerker seg. Temperamentene har siden antikken vært grunnlaget for fremstillingen av menneskets kvaliteter, spesielt i tragedier og komedier er handling og plott basert på karakterenes sinnstilstand. Som regel er det kolerikerne som får noe til å skje, men alle karakterenes ensidigheter bidrar til dynamikken i skuespillet. På scenen førte dette ofte til lattervekkende situasjoner, og dermed kom det humoristiske til å bety morsomt.
Å le eller ikke le, det er svaret
Gåter er en del brukt i steinerskolene, men det er sjeldnere jeg hører at lærere forteller vitser. Begge disse sjangrene bygger opp et bilde eller en situasjon som leder tankene i én retning, og så serverer de en løsning eller et poeng som er kvalitativt beslektet, men som henger sammen med noe helt annet. Og deri ligger det morsomme, at det er uventet, men likevel beslektet, og at man oppdager den sammenhengen. Humoren inviterer slik til å innta et nytt perspektiv, å se verden fra en ny synsvinkel.
Latter er en sosial hendelse, den sier så mye mer enn at noe «rent objektivt» er morsomt. Latter kan selvfølgelig både være nedlatende og brukes som et maktovergrep eller fungere som ventilering av undertrykte følelser, men i pedagogisk oppbyggelig sammenheng, må den være hjertelig og inkluderende for å virke. Den må vise at vi er sammen om noe, signalisere forståelse, «null stress» og trygghet. Iallfall så lenge alle ler – og latteren ikke er nedlatende. For det humoristiske fremkommer ofte i forbindelse med noe uperfekt og uventet, og da spørs det hvordan man forholder seg til det; blir du flau, eller ser du humoren i det og responderer deretter? Lærere er i en typisk utsatt posisjon; alle elevenes blikk på deg, ofte er det du som skal formidle noe eller skape grunnlag for læring, det er liksom du som sitter på kunnskapen. Men så, i et avgjørende øyeblikk, gjør du en feil. I det øyeblikk avsløres så mye om din personlighet, for det som skjer i de neste millisekundene, kan vippe situasjonen i mange retninger: Blir du irritert eller flau, prøver du å kamuflere feilen, eller hopper du i med begge bena og utnytter muligheten for en skikkelig god latter? Det kommer nok an på om du har selvironi, om du er selvhøytidelig eller i hvilken grad du kan se deg selv utenfra. Og det kommer an på stemningen i klassen, hvilken kultur det råder for latter, om elevene er vennlig stemt mot deg – eller ikke. Uansett er det bygget opp en spenning, som med feilen kan bli forløst, eller som pga feilen kan bli enda mer spent. Humoren er en nøkkel til avspenning, men kravene til nøyaktig timing er store. Da må lærerens holdning og innstilling være åpen for slike muligheter, slik at mulighetene benyttes når de er der. Selv liker jeg å prøve å lande i et telemarksnedslag når jeg først faller:
I kjemitimene står sikkerhet i høysetet, og hvis læreren følger Rudolf Steiners råd om å gjøre forsøk i en slik skala at også læreren er spent på hvordan det går, råder det en viss høytidelighet under forsøkene. En dag i min første tiendeklasse skulle jeg vise hvordan en væske reagerte med en annen og skapte et bunnfall. Dessverre hadde jeg bare en liten kolbe med lang hals, og jeg måtte holde den høyt opp i lyset for at elevene skulle se bunnfallet. – Ser dere det nå? Det gjorde de ikke; – Nei, kan du løfte litt mer? Det gjorde jeg, og da tippet det over for kolben, og hele væsken (som heldigvis var harmløs) rant ned i ermet på meg. Elevene lå utover bordene og lo, og jeg lo med. Etterpå fikk vi anledning til å se bunnfallet, som jeg hadde silt ut med ermet.
Det er deilig å benytte slike anledninger når de byr seg, spesielt når det som er morsomt, overhodet ikke har noe med det faglige temaet å gjøre.
Pedagogiske humorgrep
Men også faglig kan humor være en berikelse. Vi arbeider mye i steinerskolen med å etablere begreper på grunnlag av praktiske erfaringer, og vi utvider og fordyper begrepene gjennom kunstneriske øvelser og gjennom refleksjon. Min erfaring er at bruk av polariteter er en effektiv og morsom måte å arbeide med slik begrepsutvidelse på.
I den første perioden om menneske og dyr lærer elevene først om hvordan mennesket er innrettet, før vi studerer dyrene. Ikke bare kan det være urkomisk å sammenligne mennesker og dyr, men også sammenligninger dyrene imellom kan gi noen skikkelige aha-opplevelser: Ta kuen, for eksempel, den har et fordøyelsessystem som preger hele dens vesen og aktivitet. Den spiser gress og fordøyer makelig hele dagen, den ser på deg med et søvnig blikk og beveger seg rolig på ganske stive ben og foretrekker åpne plasser. Musen, på den annen side, den er konstant årvåkent til stede, den beveger seg med nervøs hurtighet, den står ikke stille mer enn et øyeblikk, og da sanser den med hele seg. Alle lemmer er meget bevegelige, og den snurrer til og med halen rundt tauet den klatrer opp. Den spiser helst fete ting, og du ser den aldri midt på gulvet, den liker seg best i kroker og hulrom. I samtale kan vi godt gjenkjenne både musen og kuen i oss selv. Om vi sammenligner disse to dyrene, kan vi se at de på så mange måter er hverandres rake motsetninger. De kunne aldri byttet plass, men det kan være ganske morsomt for tiåringer å se det for seg; bittesmå kyr i kjelleren som klatrer i gardiner og gnafser på en stearinlysstump …
Eller i biologien i 10. klasse, der det står om kjønnsorganenes funksjon. Da kan det være fristende å personliggjøre fremstillingen en smule: Jenter er jo født med en million umodne egg i eggstokkene, og fra puberteten modnes ett egg hver måned. Modningen tar 14 dager, og når elevene kjenner til det tekniske, fremstiller jeg gjerne historien på nytt, og første del går i et kosemoselig, bedagelig tempo med varm stemme og et lunt smil: Egget strikkes møysommelig, maske for maske, av det fineste garn, til det er en perfekt liten kule. Den samme oppskriften benyttes hver måned, og det går aldri galt. Når det er klart, ledes egget pent og forsiktig nedover egglederen av fine flimmerhår. Er «hun» heldig, blir hun møtt av en horde sædceller, beundrere som omkranser henne og triller henne rundt og rundt og kiler henne forsiktig. De ofrer gjerne livet om de bare får leke med henne. Sædcellene koser med henne til hun er helt naken, og en heldig kavaler får åpnet hjertedøren hennes og krøpet inn. Til slutt lander hun i en myk seng som er bygget spesielt for formålet, med tykke livmorslimhinnevegger og perfekt miljø. Hun kan bare synke ned i en sprekk og ta livet med ro, alt blir ordnet. Aaaaaahhh …
Andre del må fortelles med lett panisk uttrykk og snublende stress i stemmen: Mannen produserer enorme mengder sædceller hver dag, ca 10.000 hvert minutt! Se for deg en fabrikk med rør på kryss og tvers; det er spesielle ventilasjonssystemer som sørger for at temperaturen er så bra som mulig, ikke for varmt, og ikke for kaldt. Det er et yrende liv og et vanvittig tempo på aktiviteten. Sjefen står og ser på klokken og tramper utålmodig med foten, her gjelder det å skynde seg! Arbeiderne køler på og spyr ut tusenvis av sædceller i slengen. Det antallet som er viktig, så får det ikke hjelpe at ikke alle er like arbeidsføre… En er litt skjev og kan bare svømme i ring, en annen mangler hale og humper av gårde, en tredje mangler nisseluen som er så viktig i møtet med egget, en fjerde er hodeløs, den femte spreller så ille at den blir fort utmattet. Her er det bare fantasien som setter grenser, men det viktigste er å løpe rundt seg selv og rive seg i håret over alt som skulle vært gjort allerede. Under utløsningen slynges det ut flere hundre tusen sædceller, de må kjempe seg frem gjennom syrebad, trange korridorer, sumpmyrer og daskende flimmerhår. Når de endelig kommer frem til egget, er det kjempestort, og de må samarbeide om å rulle det gjennom en trang korridor, Luene deres går i oppløsning, og de arbeider skulder ved skulder til de omkommer. Bare én av dem vil nå målet.
Etterpå er det alltid kjekt når en av guttene setter seg med bena på bordet og tvinner tomler, istedenfor å arbeide med tekst og tegning: «Christian, får du satt i gang med litt arbeid?» Han svarer selvfølgelig: «Jeg føler meg meget produktiv akkurat nå, minst 10.000 siste minuttet!» (True story).
Sosiale spenninger
Humoren er forbundet med forløsning av spenninger, jeg har opplevd noen ganger at jeg kommer kastet inn som vikar i en klasse jeg aldri har hatt før, og blitt møtt av en litt kald skulder og «hvem er du, liksom?», «hva gjør du her?»I slike situasjoner forstår jeg hvorfor det skrives om maktforhold når det kommer til pedagogikk, fordi læreren kommer med en slags gudegitt autoritet bare i kraft av sin rolle. Men som ny og ukjent, er det jo jeg i en slik situasjon som er underlegen, for elevene er trygge innenfor sin klasses rammer. Her kan humor være avgjørende i å «avsløre» at jeg ikke er så opphøyd og perfekt som ryktet skulle tilsi, men nok en gang dreier det seg om å ta imot de sjansene som byr seg, og ikke minst ta høyde for hvor gamle elevene er. Humoren kan bare inntil en viss alder være barnslig, og etter det risikerer du å bare være teit. Slikt kaller elevene for «lærerhumor».
I en 5. klasse måtte jeg plutselig ta en engelsktime, det hadde ringt inn, og læreren var forsinket. Løpende til klassen bestemte jeg meg for å lære dem en sang. Jeg malte ut bildene av sangtekstens innhold i lyriske vendinger og sang den for dem. Da de skulle lære den selv, var det en elev som krevde teksten skrevet på tavlen, for ellers … Resten av klassen stilte seg bak kravet, og jeg fryktet for hva som skulle skje bak min rygg i en ukjent klasse med slike bastante meninger. Akkurat den dagen hadde jeg en hårspenne med en frosk på, og jeg kan spenne stemmebåndene og lage froskelyder. Så jeg startet å skrive, og med jevne mellomrom slapp jeg ut en froskelyd og snudde meg og så nysgjerrig på dem, som om jeg lurte på hvor lyden kom fra. Det fikk hele klassen til å sitte musestille og lytte og prøve å finne ut hvor lyden kom fra, og hver gang det kom en lyd, snudde jeg meg og så strengt på dem. Til slutt var det en elev som oppdaget frosken i håret mitt, pekte og ropte: «Er den levende??» Jeg tok meg til håret og sa: «Næmmen Kåre, er det der du er?» Da skjønte de tydeligvis sammenhengen og lo hjertelig, inntil en av elevene spurte om lærere fikk lov å være så barnslige, og jeg så meg rundt og spurte dem pent om de kunne la være å sladre.
I en 9. klasse skulle jeg ha en periode anatomi, og den ene morgenen etter den andre ble det klabb og babb mellom en gutt som tok litt mye plass og et par andre, så jeg måtte gripe inn og be ham holde albuene for seg selv. Den tredje dagen skjedde det igjen, og nå var han lei. Han ba meg slutte å blande meg, «din forpulte drittkjerring!» Alle stoppet opp og holdt pusten og så på meg. Jeg sa «Hm!» og så ut som jeg tenkte meg godt om, og sa så med et lurt smil: «Akkurat drittkjerring vet jeg ikke, men forpult, det kunne jo vært fint!» Det gikk et par sekunder til, så kom en kollektiv latter som var starten på en løftet stemning som varte perioden ut.
