Vi skal ta barnet på alvor. Det er mantraet i moderne barneoppdragelse. Vi skal høre på hva de sier, svare på det de spør om, fortelle dem sannheten. Men – hva er det de sier når de snakker? Hva betyr egentlig disse ordene som kommer ut av de små munnene?
Barn i førskolealder er ikke kognitivt modne, de bruker ord og begreper uten helt å skjønne hvordan det de sier blir mottatt av oss voksne. De eksisterer i øyeblikket og de kan beskrive det de føler akkurat nå som om de føler det samme hele tiden. De har ofte sterke følelser, de elsker og hater, de er ikke redd for store ord. Mange gråter om morgenen og vil ikke i barnehagen. Som omsorgsfulle foreldre, kan vi bli engstelige for at barnet ikke har det godt, ikke trives. Men kanskje hadde barnet det bare veldig koselig hjemme og ikke ville at kosen skulle ende? Kanskje har barnet det helt fint i barnehagen, men syns at overganger er vanskelig? Det er jo ikke sånn at vi voksne har lyst til å gå på jobb hver dag heller, men vi gjør det fordi vi har nok erfaring til å vite at det blir bra når vi først kommer oss av gårde. Det umodne barnet derimot skriker ut sine følelser i øyeblikket og vil ikke, vil ikke. Det er jo det samme om ettermiddagen. «Jeg vil ikke hjem!» hyler mange barn når de ser foreldrene sine mens foreldrene mumler for seg selv «Herregud, hva tror de i barnehagen om hvordan barnet har det hjemme?». Men vi vet at barnet egentlig sier: Akkurat nå har jeg det veldig morsomt og har ikke lyst til å avslutte.
På kalde vinterdager kan en bekymret forelder spørre, med omsorg i stemmen: «Har du vært kald i dag?». Barnet svarer ja, det er jo tydelig det forventede svaret, dessuten husker barnet et tidspunkt der føttene var litt kalde. Det betyr ikke at barnet har stått trist og kaldt for seg selv hele dagen. Barnet svarer bare på spørsmålet. På samme måte svarer de ofte «Ingenting,» når vi spør hva de har gjort i barnehagen. I hodene våre kan «Ingenting» lett bli til «Jeg har ingen å leke med og ingenting å finne på». I barnets hode kan «Ingenting» bety at det har lekt, spist, de vanlige tingene. Ingenting spesielt å melde. Eller det kan bety «Jeg orker ikke snakke akkurat nå».
En gang i skogen begynte et 2,5 år gammel barn å gråte. Jeg satt meg ned, strøk barnet på ryggen og spurte hva som var galt. «Hva hvis det kommer en løve?!» sa barnet. Jeg svarte: «Det bor ikke løver i denne skogen». Barnet sluttet ikke å gråte. Så skjønte jeg hva barnet egentlig sa og svarte: «Da passer jeg på deg». Barnet sluttet å gråte og nevnte ikke faren for løver igjen.
Barn initierer ofte kontakt ved å spørre om ting. Som voksen i relasjonen må jeg se bak spørsmålet, se intensjonen med henvendelsen. De kan spørre «Hva heter du?» selv om de egentlig vet det. Hvis jeg svarer hva jeg heter og avslutter samtalen, har jeg bare gitt en faktaopplysning de kanskje ikke trengte og ikke fulgt opp den egentlige intensjonen: Samtale og kontakt. På samme måte er spørsmålet «Hva gjør du?» nesten alltid et spørsmål om å få være med, ikke om hva jeg faktisk gjør. Ironisk nok kan det å svare på et spørsmål drepe hele intensjonen med spørsmålet. Jeg tenker ofte at for å ta barnet på alvor må jeg se bort fra ordene barnet bruker. Hva er barnets egentlige agenda. Og hva lurer egentlig barnet på, lurer det på noe i det hele tatt? Hva ligger bakom ordene? Når fireåringen som nettopp har skjønt noe om døden spør «Når skal du dø?», tror du barnet faktisk lurer på når det skjer? Eller er det mulig at barnet vil forsikre seg om at du ikke har tenkt å dø fra det?
Og barnet som roper «Se på meg!» fra høyt oppe i et tre. Hvilken respons ønsker barnet fra oss? «Så flink du er til å klatre» eller enda verre, «Vær forsiktig!» åpner verken for kontakt eller felles opplevelse. «Oj, ser du langt?» derimot, da deler vi opplevelsen, barnet forteller ivrig at det ser nesten hele verden!
Neste gang et barn spør «Hvor skal du», «Hvorfor har du blå bukse på», «Hva er det der» kan vi prøve å se bort fra ordene og finne meningen. Tilby barnet å være med ned til søppelkassen med posen, snakke om yndlingsfargen vår og spørre barnet om det samme, svare «Kom, skal jeg vise deg». Sette oss på den sengekanten. Kanskje «Jeg er ikke trøtt» betyr «Jeg har minus på kose-med-foreldre-kontoen». Tilby det nærværet, den tryggheten og den samtalen barnet legger opp til. Ta barnet på alvor heller enn å ta det bokstavelig.
Etter en stund spurte Sophia: Er du sikker på at døren er låst? Den er åpen, svarte hennes farmor. Den står alltid åpen, du kan sove helt trygt.
Tove Jansson, Sommerboken.
Tilby det nærværet, den tryggheten og den samtalen barnet legger opp til. Ta barnet på alvor heller enn
å ta det bokstavelig.
